Pipenatten og Rudskollen (29.06.2024)

To PF100-topper stod for turen nær Sokna.
Jeg parkerte bilen nærmest på riksvei 7, ved sørenden av Langevatnet. Derfra var det skogsbilvei til fots som gjaldt. Målet var Pipenatten og Rudskollen, to nabokoller rett nord for Sokna.

Mye av stigningen på turen blir unnagjort på skogsbilvei, og det er greit, for det virket å kunne bli en del navigering i terreng uten sti etter hvert, og da kan det være fint å slippe den bratteste stigningen.

Jeg fulgte veien nesten helt opp til Gladbakk, som er skaret mellom Pipenatten og Rudskollen, og samtidig det høyeste punktet på veien. Det tok av en mindre skogsbilvei mot øst som jeg kunne følge et lite stykke mot Pipenatten. Da denne skogsbilveien tok slutt fortsatte det et enda mindre traktorslep videre innover. Ved et ørlite tjern rett sydvest for toppen var det også slutt for dette slepet, og jeg var overlatt til min egen evne til å finne fram. Det var ikke så vanskelig. Det var tydelig hvor toppen var, og terrenget var åpent og lettgått, så jeg kom meg greit til topps.

Det er ikke allverdens utsikt fra toppen. Det hadde vært noen glimt av omgivelsene rundt enkelte steder på vei opp, men jeg brukte ikke mye tid på toppen og gikk raskt mot neste mål Rudskollen. Målet var å følge den nordvestlige ryggen av Pipenatten til Gladbakk. Det gikk bare sånn nesten. Terrenget var ikke så lett å gå i, og ryggen var bred og tildels vanskelig å følge, så jeg valgte etter hvert å slippe meg ned sørover for å bli fanget opp på en av veien jeg hadde gått på tidligere.

Jeg kom meg greit ned på skogsbilveien og gikk videre mot Gladbakk på denne. På det høyeste punktet på veien går det et gammelt traktorslep opp i retning Rudskollen. Det er ikke spesielt langt, men langt nok til å lede en trygt opp den verste kneika mot Rudskollen. Når man har kommet trygt opp den første skrenten er det egentlig en grei vei videre mot toppen. Det er en rygg å følge her også, og den er vesentlig enklere å følge enn den på Pipenatten, både fordi terrenget er mer åpent, men også fordi ryggen er smalere og mer avgrenset enn den jeg gikk ned i stad.

Så da var det bare å vandre oppover. Det var vel kanskje snakk om en snau kilometer, og det var en grei skuring.

Toppen var akkurat så lite utsiktsvennlig som Pipenatten, men ved å lete litt mellom furutrærne så kunne jeg i alle fall se Tjuvenborgen, Vikerfjell, Bukollen og Sørbølfjellet.

Ned igjen til bilen gikk jeg samme vei som jeg kom opp.