Glotjernskollen, Barlindhøgda

Date:

25.07.2020

© Erlend Råheim Noen er mye i Nordmarka. Andre lite. For egen del handler Nordmarkafasen om studietida, da jeg var raskt ute av Oslo etter denne slik skattepenga mine aldri skulle kunne gå til å forsterke velkjente regionale ubalanser. Dette er jo ubegripelig lenge siden, og tindene der inne har vitterlig begynt å lokke igjen. Etter 'alle over 700' - turen i 1999 er det naturlig nok høl når en skifter fokus til 100-metersjølstendighet. amfer (Amund Faller) var den av unga som var hjemme og med på prosjektet denne gangen, som skulle bli et par distinkte marka-fra-Nittedal-egna topper. Etter et par stygge feilsyklinger (lærdom - bruk sykkel-o-mappe på sykkelstøtta tindeturer), kom blåstien der det er gunstig å ta av til Glotjernkollen til syne. Opp valgte vi svak bue mot høyre, over den lange myra og ryggen til venstre >>>

Junkerfjellet, Keiservarden, Løpsfjellet i gråvær

Date:

23.07.2020

Steigtindan

Date:

22.07.2020

© Erlend Råheim Oppholdsværsdagen skulle brukes på Steigtinder. Fra grendehuset på paradisisk stinett inn til fjellfoten og opp til 400 m o h. Videre på platå/rygg til tindens fot. Her ser en hvorfor en topp med en så brutal østvegg kombinert med en nordvestvegg som gir inntrykk av ei tann sett fra bestemte vinkler faktisk er en gåtopp. Vi kommer oss lett opp på toppen, med minnetavle og en viss utsikt i dagens anledning. Så bestemmer vi oss å ta den søndre, primære toppen og la den midtre være betinga av restakademisk interesse etter at den sjølstendige er unnagjort. Opp etter litt sikksakk uten større vansker enn litt klyving i smijernfast fjell. OK, da tar vi den midtre også. Vi fant et klyveopptak vi mente var nøkkelen, og dette var av det gavmilde slaget: Knotter og friksjonsstrukturer, >>>

Fjærkjerringa

Date:

21.07.2020

Det auser ned, så Fjærkjerringene med eventuelle småtopper i området blir utpekt som dagens moderate mål. Vi tar oss opp mot Storskaret og angrer raskt på veivalget. I beste fall er dette noenlunde ok etter lauvfall og ved oppholdsvær. Nå kleber bregner og bjørk seg til bekledninga slik at vi får en ganske total fuktighetseffekt. Dette skjønner vi etter hvert at kunne vært unngått ved å gå inn fra nord. Opp mot østtoppen finner vi en svak sti. Her havner vi på et ryggpunkt før et hakk, men Asbjørn gjør en mesterlig betraktning av mulighetene på hyllesystemet lenger nede, vi reverserer, finner igjen "stien" og kommer oss til topps uten store vansker. Ned mot skaret mellom kjerringtoppene er det sti, og det er det også fra skaret og opp på den høgeste kjerringa. >>>

Eidetinden

Date:

20.07.2020

© Erlend Råheim Denne dagen skulle vi gått Strandåtindtraversen, men værmeldinga ga oss ikke gode nok rammer for det. Typisk Nord-Norsk stivandring i et lite paradis opp til Låtevatnet. Flanken opp til Eidetinden ser faktisk ganske dyster ut på avstand, men som vanlig løser det seg opp og gir en lårtung gåtur på definert sti med konsentrert stigning. Nedbørsområde på veg fra sørøst kombinert med god sikt utover havet ga upåklagelig stemning. Husbyviktinden, Steigtinden og Chunk Hat spiller virkelig opp herfra. Imidlertid er det Strandåtind, sett ned på, som imponerer i kraft av form og nærhet. Så kom regnet på returen. Heldigvis var vi nede før det faktisk ganske rause jordsmonnet begynte å gi sti i oppløsning.

Haustsæterfjellet og Himalaya

Date:

16.07.2020

På veg til hytta-tur. Inn skogsbilveg, faktisk landskapsmessig fin rute til rett før Midtsetri. Her er stistart opp mot tinden ikke merka, men stien tar av noen desimeter til side for bekken og følger bånn av søkket de første metrene. Den er tidvis svært utydelig, så det første stedet den nesten forsinner, langs sørkanten av myr (på N50), er det heldigvis greit å finne den igjen. Lenger opp mister jeg stien på ca 860 m o h, og her eksploderer også insekttrøkket. Stort barfang på grana gjør også framkomsten laber. Men toppen er ganske lett å finne også uten sti. Tårnet er forsøkt gjort utilgjengelig, sikkert med god grunn. Skaget og Synnfjell synes greit, men uten tårn blir det ikke den helt store utsikta. Ned igjen følger jeg stien hele vegen, imidlertid med litt synfaring >>>

Åstopper i naturødeleggelseslaboratorium

Date:

12.07.2020

© Erlend Råheim De yngre, midlertidige medlemmene av husholdninga fant det interessant å fordele seg på foto- og tegneekskursjon i naturreservatet ved Storsjøen sørvest og tindetur i Nord-Odal. Så da gikk det mot fullføring av 100-m primærrekka fra Skarnes og nordover til Eidsvollovergangen. Atkomst på grusveg, hvor vi gjorde det dumme valget å kjøre inn på den første av to alternative. Vi kom oss med nød og neppe fram. Parkering mellom de to toppene i 300-m-skiktet, i tilfelle det skulle bli tid til disse også. Rolig løping innover mot kommunehytteparkeringa. Så kommer vi til noe vi velger å definere som tidenes mest malplasserte trafikklys - permanent rødt, på en ødslig skogsbilveg. Vi skal etter hvert skjønne hvorfor. Litt innafor tar vi opp mot Songkjølen. Først litt traktorveg, så >>>

Kratt og stier i låg høgde i Odalen

Date:

05.07.2020

Fra Peakbook P-punkt noen hundre meter øst for Solbakken var det litt tvil om veien videre. Her hadde nemlig foretaksomme Odøler funnet ut at det skulle bli boligfelt, veinettet var lagt langt innover til ei ekshibisjonisttomt med panorama, og en måtte ha litt flaks for å se turstien. Jeg så den ikke og tilbrakte ca 20 minutter i skikkelig griseterreng før jeg kom inn på sti oppover ryggen mot Tørrknappen, og alt var harmoni igjen. Toppen kom plutselig, og da det ikke var noen værmessig premiedag, bar det raskt videre. Nå hadde jeg tenkt å gå nord for det lille tjennet og ringe inn Kjølstadberget derfra, men stiene skrudde meg rundt og sørvestover, slik at jeg kom ned på grusveg ved Igletjennet. Opptaket til Kjølstadberget så grisete ut, og i og med at jeg kryssa dalen ganske >>>

To innimellomfjell i Vang

Date:

27.06.2020

Det var klart at jeg ikke hadde ork til en av de planlagte storturene før hjemreise, og været var i omslag. Etter en time og like mange bommer sto jeg parkert ved Helin, provoserende nær den neste bommen. Men her var det sko på, veg opp, skrått sørøstover etter hvert som lyngen blei kort nok og opp på Smådalsfjellet. Ikke noe dveletid, så over det drømmeaktige og løpsvennlige partiet vestover til parkeringsplassen for oppstigninga til Grindanut, et par titalls minutter løping til stigninga, så raskt opp i skaret og uveisomt opp på toppen jeg droppa da jeg var her med bæremeis i 1996. Ned før bygene virkelig begynte å klemme til, med bein som var overraskende bra for anledningen.

Reinehamaren og Fukhamre

Date:

26.06.2020

© Erlend Råheim Første del av dagen var avsatt til å sjaue og resirkulere skrapmaterialer, så etter en svett kamp med insektene noen timer bar det via miljøstasjon på Heggenes, Moane og så østover mot vippepunktet mot Etnedalen. Her hadde jeg aldri vært før. Parkering før Brennastølen, så øst- og oppover på en sti som tydelig hadde mista trafikken til fordel for andre ferdselsårer. Der den gikk helt i oppløsning, kom heldigvis stien fra Svarthamar inn fra høyre. En kort time innover fotturrutene, så sto den søndre toppen der. Kort tur opp, uten nevneverdig sti. Nå regna jeg en frekvens på 20 min. pr topp, og det holdt nesten. Opp på den midtre etter myrkryssing, og ny højdare av en utsikt. Videre til Nørdre tok litt lenger tid, da det var et tjenn å runde. Jeg kom inn på fotturruta til >>>