Nordpillaren (Cukrowskipillaren) hadde lenge stått for meg som noe av det mest attraktive innen alpinklatring i Jotunheimen, og jeg hadde sett på den fra Fannaråken noen dager før for å sette slagplanen. Fredag kveld fant jeg og Anders Tryli oss baksende oppover (den forbannade landskapsraseringa av en) anleggsveien inn til tjernet foran Styggedalsbreen. Her slo vi opp telt.
Dagen etter kryssa vi den flate bretunga på Gjertvassbreen, for deretter å sikksakke opp de undre snøgesimsene til klippepillaren. Ett sted tidlig i snødelen var det ustabil snøbru, og her forårsaket Anders et nesten-totalgjennomslag.
Under klippedelen var det rett på sak, og jeg følte det jeg holdt på med som ganske real femmerklatring. Såpass at jeg gikk ned, tok på svasko og overlot til den store skogbrukeren fra Østerdalen å komme etter med stor sekk med mye tonnasje. Heretter vekselleda vi noen lengder før vi var oppe på snøen over veggen. Her gikk jeg over til å sparke trapp, uten at vi satt noe i snøen.
Etter en del høydemetre forsing i ganske bratt snø-toppvegg var vi på toppen. Klokka var allerede sju, og etter å endelig å ha trukket inn det fantastiske landskapet rundt oss i fullt monn (sitat Anders: "og detta skal vi gi bort til EU !!!"), tok vi østryggen fatt. Vi kom oss ned på breen via noen gunstige snøflanker og kryssa korteste vei mot telt og søvn. Imidlertid kom mørket over oss, og vi måtte etter en del famling ta åpen bivi i nordflanken av høydene mellom Gjervass- og Styggedalsbreene. Tauene tjente som hodeputer, og vi hadde akkurat nok klær til å unngå den store blåfrosten.
Semivåkne sto vi opp i 4-tida, gikk til teltet og flata ut noen timer til.
Denne turen bekrefta pillarens rykte som ei storrute og statuerer for meg ett av de mest levende minner om Anders, som ikke lenger er blant oss.
User comments