Meterskurver er dritskummelt! Godt inne i min andre periode i trua på at samlinga "alle i A-H med PF > 40" var komplett, blotter siste kartlegging to nye tinder - og det i brødboksavstand!
OK, treningstur. Parkering under Ringmuren, vestligste toppunkt i denne fjellkjeden, deretter noen titalls minutter langs landeveien. På det høyste punktet nord for Nordenga ser skauen tilforlatelig ut, og jeg legger veien bak meg. I disse traktene er reglene: unngå gjengroingsflater, lave partier og ungskog! Ganske raskt og smertefritt er jeg oppe på navnlaus, 228, PF 41 m. Jeg PBE'a denne til Engeråsen, da navnet er plassert på et tilliggende, topografisk uinteressant toppunkt.
Kjørespor etter ATV er ikke atypisk for denne delen av bygda, der filosofien "er så lite å finna på at vi må ut og ødelegge natur" har solid fotfeste.
Så bærer det ned på grov kompasskurs. Her er utfordringene som nevnt over, og jeg lykkes absolutt ikke med å unngå klønete bunn, - terreng og - skog. Vel nede ved åa fra Svensjøen melder et reelt problem seg: Denne må krysses, og det er ikke bruer på lang avstand. Brubyggeren på disse kanter heter bæver, og lykka hadde vært å finne et par tettliggende bjørkestokker felt tvers over elva. På ett sted er i hvert fall den ene stokken solid, og jeg starter gåsegangen med en lang stav i hånda, en brukbar - og en knekkeferdig stamme å gå på. Sistnevnte knekker sjølsagt midtelvs, jeg unngår såvidt å rotere helt av den gjenværende og blir liggende i ålestilling. Heldigvis for kamera og bilnøkkel, som jeg ikke tenkte nevneverdig på der og da. Åling lykkes, og snart er det stigning mot Balterudåsen (nordre), som er et gammalt bekjentskap.
Her er det litt mer åpent på toppen, fin utsikt over Svensjøen og nordøstover mot Mangenskauen, taigaen, det boreale barskogsbeltetet - velg term sjøl, men pass på at den illustrerer uendelighet!
Sørover treffer jeg raskt på stier og driftsvei. Et rådyr langer ut på hogstflata sør for toppen. Etter hvert må jeg bøye vestover, og da må kameler svelges: Her er et stort lavtliggende terrengparti , og jeg starter med å krysse ei stor, guffen hogstflate. Deretter finner jeg snilt lausmasseterreng med eldre skog, før det igjen bærer utfor, inn i det grønne og ned i krabbetempo.
Korpåsen er neste mål. Den står i nytt kartverk fram som hovedtinden i området. På gammal N50 var den en av to på 236 m o h,, og derfor neglisjerte jeg den til fordel for Balterudåsen. Ungskogrydding og tett kvistskikt preger østflanken, og jeg kommer opp på en sørlig bitopp. Deretter slipper jeg meg ned via ei ny hogstflate. Et kort øyeblikk kjenner jeg lukta av dyr i oppråtning, og samtidig hører jeg lyden av dyr i bevegelse. Men jeg ser ikke hva det er.
Siste oppstigning til Korpåsen går i koselig furuskog, hvor elgen jobber på spreng for å forhindre at det blir mer - furuskog. Toppunktet gir vag utsikt mellom furustammene, og Sletnerkollen dominerer stort i nord.
Siste strekning til Ringmuren faller greit, på bedre stier og mer løpbar bunn enn det som har vært typisk til nå. Jeg tar meg en tur oppom Ringmuren, både en lav, PF-messig uinteressant ås og rester etter en gammal (jernalder) bygdeborg. Her har de lokale antakelig forsynt seg med stein i lang tid, og muren framstår i dag som et rasert kulturminne. Ned igjen, på Balterudrundens trase, og snart står bilen der.
Kommentarer