(Smør)kremtur til kronjuvelen i Sunnmørsalpane (07.09.2025)  

Etter flott tur til Eidshornet dagen før og "nøktern overnatting" på Hellesylt var værmeldingene for søndagen enda bedre, og vi ville gjøre et seriøst forsøk på bestigning av Store Smørskredtinden; kanskje den gjeveste av alle de majestetiske tindene på Sunnmøre. Bjarte, som hadde hatt sin oppvekst på Stranda hadde uttalt at han hadde drømt om denne kremtoppen "sia eg var ein gutongje". For min del hadde Store Smørskredtinden stått høyt på ønskelisten helt siden jeg fikk se den på nært hold fra Norangsdalen et tiår eller så tilbake; en nesten perfekt pyramideformet tinde med relativt krevende bestigning via samtlige ruter. Rangering som 12. høyeste PF-topp i Norge(pf 1303 m) og attpåtil nylig status som kommunetopp i Ørsta hadde ikke akkurat redusert statusen til denne høyreiste vakre tinden!

Kjørte inn velholdt grusvei mot Rødsetstølen. Her stod allerede flere biler parkert; det viste seg at dette var en storfamilie fra gården Gjerde i full gang med sauesanking. Kjølig og skarpt i skyggen nede ved Rødsetstølen, noe som endret seg bått da vi etter en kort stund kom opp i solen. Frokost på en stein i solen, krydret med hyggelig passiar med store og små som ropte og kalte på sauene sine.

Småkupert innover Tverrdalen, hadde lest i bigmob sin turrapport at de hadde tatt av fra stien og skrådd oppover sørflanken mot Smørskredtindane fra høyeste punkt på stien, noe vi også gjorde(i retrospekt kan anbefales å fortsette langs stien et lite stykke videre før man tar av; man sparer en del tråkking i ur da). Tok sikre på det minst bratte partiet med gråfarget ur øst for 1192-toppen. Bratt oppover, og enda brattere over ca 1100 moh. Svingte en tanke mot høyre i fortsatt ur vekslende med lavvokst vegetasjon og snart fikk vi øye på det som måtte være den omtalte moreneryggen sørvest for breen i sørflanken av Smørskredtindane som ligger til høyre for begynnelsen av østrennen som er enkleste vei til Store Smørskreddtinden.

Omsider var vi oppe ved moreneryggen etter delvis å ha fulgt et tydelig tråkk i siste brattpartiet nedenfor moreneryggen(Breen ses ikke før man er oppe på moreneryggen). Også et tråkk å følge i grusen oppover moreneryggen som vi fulgte til denne gikk over i klippefremspring med hylleformasjoner lenger oppe. Vi lokaliserte snart to varder som vi visste markerte inngangen i østrenna til venstre for forlengelsen av moreneryggen. Forbi et kort småeksponert hjørne og vi var inne i rennen. Vi speidet etter småvarder som vi visset markerte beste rute på venstre side av rennen, men uten å se noen. Vi kløv derfor oppover sentram av rennen i starten; enkelt i begynnelsen, etterhvert litt mer utfordrende med stedvis enkel klyveklatring. Først ca 1/3 oppe i rennen fikk vi øye på den første varden, og fulgte varder videre oppover, tildels langt til venstre i renneveggen. Klyvingen var gjennomgående enkel og vardene lå stort sett ganske tett og var rimelig enkle å følge oppover. Nesten helt oppe krysset varderekken sentrum av rennen over mot høyre side rundt en hammer og snart var vi oppe på den rimelig luftige toppryggen, hvor i hvert fall jeg synes det var mest behagelig å holde et lavt tyngdepunkt.

Fantastisk å endelig komme opp på den forjettete sagnomsuste tinde! Ikke plass for noen gedigen varde på det begrensete arealet på toppen. Skrev oss inn i postkasse som var hengt opp på varden, og delte høytidelig Nidar gullbrød; plass for mer "utagerende" måltid var det smått med. Utsikten var bare ubeskrivelig, luftig og storslått ned mot Øye og Norangsdalen og mot nære og fjerne tinden i alle retninger

Ned igjen fulgte vi slavisk småvardene, og fikk en grei retur. Årvåkenheten måtte imidlertid være på topp, her tåltes ingen feiltrinn, og vi var nøye på å klyve en og en(Da vi ankom Rødsetstølen etter endt tur kunne en av våre sauesankende venner fortelle om et tragisk dødsfall på Store Smørskredtinden året før; vedkommende hadde hatt mange bestigninger av toppen på sin CV). Bortsett fra øvre del holdt vardene seg strikt på høyre/vestlige(nå; venstre side opp) side tildels et godt stykke fra sentrum av rennen helt ned til utsteget fra rennen; et nokså flatt lettgått svaparti som ledet bort til (nå) venstre(østlige) side av renne. Vi laget en ny varde i vestenden av det flate svapartiet visavis renneinngangen for lettere å få øye på varderekken med engang man krysser over det flate svapartiet fra høyre mot venstre når man starter å gå oppover.
Vel nede fra morenen sørvest for breen hadde vi en lengre pause i fortsatt varmende sol med inntak av et solid og godt tiltrengt måltid.
Forsiktig nedover i løsuren; siste par minutter av ur-tråkking lettet jeg litt på guarden og rullet rundt så lang jeg var i uren. Forstuing av høyre tommel som jeg spjelket. Mere vondt i høyre når hvor jeg hadde GPS i lommen; lårhønen kjentes godt.
FRamme ved bilen i kjølig høstluft og kjøring til Skei hvor vi overnattet, mens vi underveis beundret en måneformørkelse i oppklaring.
Dette var en helt fantastsik tur; ubeskrivelig herlig å ha gjoennomført denne relativt krevende turen og under slike flotte forhold. Tusen takk til Bjarte for meget hyggelig turfølge; jeg hadde kviet meg for å gå opp hit alene.
Sammendrag bestigning: Lokaliser morenerygg sørvest for breen, følg denne og forlengelse av denne via hylleformasjoner til innsteg i rennen på høyre(østlige) side på ca 1405 moh. Kryss over rennen med en gang via nokså flatte svaparti til småvarder på venstre(vestlige) side av rennen, og følg varderekken til topps, tildels nokså langt til venstre(vest) for rennesentrum. Kryss rennesentrum fra venstre mot høyre side få timeter under toppen, og videre herfra skrått oppover mot venstre fra høyre side av rennen til toppeggen; man ser ikke varden før man er helt oppe.