Til Skarfjellet og Kulehøgda med Dag (07.09.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det var min eldste sønn, Dag, som kvelden i forveien spurte om ikke jeg ville være med ham på Skarfjellet [1723 m.o.h.] oppe ved Trollstigplatået og Alnesdalen. Han hadde vært på Skarfjellet Nord helga i forveien, og kjente derfor godt stien som går opp mellom Skarfjellenden og Skarfjellenden Sør; og siden det var meldt godvær denne dagen, hadde han lyst til å forsøke seg på selve hovedtoppen denne dagen. Trollstigen er for tiden stengt, så vi kjørte opp via Valldalen, parkerte oppe på Alnesreset, og gav oss i vei derfra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi fulgte den nevnte stien opp til det nevnte skaret. Det er temmelig bratt oppover mot dette skaret, men både stien og merkingen er god, så det at traséen er bratt byr ikke på noen problemer, så lenge man er nogenlunde fjellvant. Rett før vi var oppe i skaret, tok vi til høyre opp mot toppen av Skarfjellenden Sør [1285 m.o.h.], hvor Telia har et anlegg med mobilmaster, som for noen år siden ble montert på oppdrag for staten, for å gi mobildekning i dette området (bilde #4). Vi tok oss tid til å ta noen utsiktsbilder her oppe (bilde ## 3-7), før vi fortsatte turen. Vi tok oss nå ned i fjellsida like sørøst for skaret, og peilet oss derfra inn på fjellkjeden som fører bort til Skarfjellet [1723], dvs. fjellkjeden med toppene Skarfjellet V4, Skarfjellet V3, Skarfjellet V2 og Skarfjellet V1 (se bildene ## 7 & 9).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Terrenget langsetter dette partiet var steinete og ulendt, og det var ikke noen ordentlig sti å følge. Det første stykket kunne vi følge noen små-varder som var satt opp med kanskje 50 meters mellomrom, men så forsvant de videre nedover fjellsida i en annen retning enn det vi hadde tenkt oss. Været var imidlertid strålende, så vi hadde sånn sett ikke behov for hverken sti eller merking, for vi så jo fjellet vi hadde tenkt oss opp på langt der fremme. Så snart vi var kommet klar av Skarfjellet Nord [1568 m.o.h.] fikk vi utsikt bort på fjellkjeden som forbinder Stigbottshornet [1597] med Breitinden [1797 m.o.h.] (bilde #8).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi kom nå bort til foten av Skarfjellet V4, og begynte å ta oss oppover fjellsida her. Vi hadde fra avstand lagt merke til at det var brattest ned på nordsida av denne ryggen, så vi holdt oss såvidt over på sørsida, dvs. like til høyre for selve eggen. Etterhvert som vi kom opp i høyden, kom Trolltindpinnaklene til syne over fjellkjeden med Stigbottshornet (bilde #10); og jo høyere opp vi kom, jo mer av dem fikk vi se. Fra V4-knausen opp på V3-knausen ble det noe brattere, slik at vi måtte til å bruke armene også, og klyve; og også her holdt vi oss litt over på høyre side, ettersom det var svært bratt ned på venstre side. Ryggen videre bortover fra V3-knausen var smal og litt opprevet (bilde #14), med direkte vanskelig å ta seg videre ble det ikke før vi hadde passert V1-knausen, og kom til et dropp på ca. 7 meter (ifølge høydekurvene på kartet), og hvor det ble til at vi tok oss litt ned på sørsida av fjellryggen, og fulgte noen smale fjellhyller forbi droppet.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Borte ved hovedtoppen ble det igjen temmelig bratt. Fra litt avstand så det egentlig ut til at det kanskje ikke skulle være mulig å komme opp på Skarfjellet fra denne kanten, men man er jo vant til at fjellsider ser brattere ut enn det de virkelig er når man ser dem rett forfra, og slik var det her også. Når vi kom nærmere var det åpenbart at det skulle være fullt mulig å komme seg opp, bare man fant en brukbar trasé. Vi forsøkte først å klyve helt ut til venstre, med tanke på å følge selve ryggen/eggen opp til topps, men her var det noen store steinblokker som jeg ikke helt turte stole på. Vi forsøkte oss så på ta oss opp inne i et hjørne mellom vest-eggen og en rygg som kom opp fra sørvest (se GPS-trackingen på største forstørrelse). Her trodde jeg det skulle gå greit å komme seg opp, men det viste seg brattere enn det inntrykket jeg hadde fått nedenfra, og da det her også var steinblokker som lett kunne løsne og dundre nedover hvis man ikke var ytterst forsiktig når man tok tak i dem; føltes det ytterst ubehagelig å henge her oppe. Selv var jeg nå kommet såpass høyt opp, at jeg kom til at det var farligere å klatre ned igjen enn å fortsette oppover, men da jeg her oppefra så det ville vært letter å klyve opp ryggen til høyre for oss, ba jeg Dag om å klatre ned igjen å finne en trasé lengre til høyre. Jeg kom meg opp på en smal hylle som jeg kunne følge til høyre ut på ryggen der Dag var på vei opp, og straks etterpå var jeg oppe på en flatere del av ryggen, som vi kunne følge bort til topp-platået på fjellet. Jeg ventet ikke lenge før Dag også var oppe, og så fortsatte vi bort til selve toppunktet med varde og det hele (bilde #16).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på toppen var utsikten fabelaktig (bilde #17). Her tok vi oss tid til litt mat og drikke, men da vi hadde tenkt oss oppom Skarfjellet Sørøst [1707] også, ble vi ikke lenge her oppe. Vi fulgte nå sørøstryggen ned fra fjellet, og tenkte først å fortsette rett bort på vestryggen på Skarfjellet Sørøst; men da vi nærmet oss, og så hvor opprevet denne ryggen så ut til å være, valgte vi å legge turen videre litt ned i fjellsida til høyre for pinnaklene foran oss, for å unngå å kaste vekk tid på å prøve oss på noe som sannsynligvis ikke kom til å gå likevel. Det dumme med å gjøre det på denne måten er imidlertid at vi dermed ikke fikk avklart om det kunne latt seg gjøre eller ikke, og når jeg studerer andres turbeskrivelser og kart nå i ettertid, så ser jeg at det enkleste nok hadde vært å gå såvidt litt ned på venstre side av disse pinnaklene som så så bratte ut.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Skarfjellet Sørøst [1707], ble det igjen en kort pause for fotografering og litt å spise og drikke (bildene ## 18 & 19). Fra denne toppen fulgte vi så en rygg nedover, som først løp i sørøstlig retning, for så å dreie sørvestover. Denne ryggen tok oss ned til en slags sadel mellom Skarfjellet Sørøst og Kulehøgda, og herfra fulgte vi så bare østryggen på Kulehøgda opp til topps. Her var det ikke spesielt bratt sammenlignet med det vi allerede hadde tilbakelagt, så rent bortsett fra at vi nå begynte å bli slitne, så var turen opp her helt grei skuring. Det begynte nå å bli mørkt, så på vei ned på vestsida av Kulehøgda måtte vi på med hodelyktene våre. Det var litt kronglete ned mot et fjellvann kalt Isglupen [1126 m.o.h.], men etter at vi hadde krysset bekken som renner ut fra dette vannet, var det i grunnen en ren transportetappe bort til Skarfjellenden, som vi lenge kunne se silhuetten av i det fjerne. Gradvis ble det imidlertid enda mørkere, og da vi var tilbake i skaret mellom Skarfjellenden og Skarfjellenden Sørøst, var det såpass mørkt at vi ikke så annet enn det vi til enhver tid hadde i lyskjeglene fra hodelyktene.

© Atle Solholm

Stien ned igjen herfra til Alnesreset er som tidligere nevnt ganske god, men den var verre å følge i mørket, til tross for gode hodelykter, og i tillegg måtte vi passe oss for ikke å skli der det var vått, for det hadde begynt å fryse litt på her og der. Vi kom oss imidlertid helskinnede ned igjen til bilen, som stod og ventet med tørre klær, og med mer drikke.

© Atle Solholm