Til Store Trolltind via Nordøstryggen (08.07.2023)
| Start point | Soggemoen (53m) |
|---|---|
| Endpoint | Soggemoen (53m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 12h 03min |
| Distance | 15.8km |
| Vertical meters | 2,106m |
| GPS |
|
| Ascents | Nordre Trolltinden (1,482m) | 08.07.2023 |
|---|---|---|
| Store Trolltinden (1,788m) | 08.07.2023 |
![Bilde #1: Ryggen fra Nordre Trolltind [1492 m.o.h.] til Store Trolltind [1788 m.o.h.]. Målt på kartet er ryggen drøyt 600 meter lang, og høydeforskjellen mellom de to toppene er knapt 300 høydemeter; og korrigert med Pytagoras' teorem, blir distansen langs ryggen dermed litt over 700 meter. Ryggen er bratt og heftig, og med en fabelaktig utsikt rett mot Trollveggen, som her sees til venstre i bildet.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230716_64b456f5c0132.jpg?p=xtralarge)
Fjellryggen mellom Nordre og Store Trolltind er en typisk trad-klatrerute, og allerede før jeg var oppe på Nordre Trolltind første gang i august 2020 [Reconnaissance Hike to Mount Nordre Trolltind], hadde jeg lest om klatrelag som hadde tatt denne ruta opp på Store Trolltind; og jeg husker at jeg derfor hadde med meg en liten jakt-kikkert opp, og at jeg forsøkte å studere ryggen med henblikk på hvor det var mulig å gå og ikke. Det er imidlertid slik at når man ser på en fjellrygg rett forfra, så virker den ofte enda brattere enn det den egentlig er, og det er nesten umulig å vurdere fra avstand hvor det er mulig å gå og ikke. Jeg ble derfor ikke veldig mye klokere av å studere fjellryggen gjennom kikkert; og på YouTube fant jeg bare korte, redigerte klipp, så noe inntrykk av selve klatreruta fikk jeg ikke der heller. Jeg har siden den gang (august 2020) benyttet to alternative ruter opp på Store Trolltind. Første gangen, i juli 2021, karret jeg meg fra Adelsbreen opp på Trollklørn, og kom meg så derfra via Vestre Trolltind opp på Store Trolltind [To Mt Store Trolltind Via Mt Norafjellet and Mt Trollklørn], og andre gangen, i juni i år, kom jeg meg opp via snørenna opp til Lavskar [Til Store Trolltind via Lavskar]. Jeg så opprinnelig for meg at skulle jeg komme meg opp på Store Trolltind via Nordøstryggen, dvs. fra Nordre Trolltind, så måtte det bli som del av et trad-klatrelag. Etter at jeg tok den nevnte turen opp via Trollklørn i 2021, gikk det imidlertid opp for meg at nordøstryggen neppe var vanskeligere enn den ruta jeg da klatret; og siden har det vært omtrent som en besettelse at jeg én dag skulle solo-klatre opp nordøst-ryggen.
Turen fra Soggemoen (vis-à-vis) campingplassen Trollstigen Resort, opp til Norafjellet, og videre opp til Nordre Trolltind har jeg beskrevet utførlig tidligere, blant annet i disse turbeskrivelsene:
Jeg kan imidlertid nevne at den stien som går langs elva Oråa opp til Orabotn, er tørrere, og lettere å gå enn den som er rødmerket, og som følger fjellryggen over Soggeberget og videre opp. Førstnevnte sti er riktignok en del brattere, men nå om sommeren er ikke det noe problem. Stien langs Oråa er avmerket som en stiplet linje på kartene fra Statens Kartverk (inklusive de du finner her i Peakbook), og man finner startstedet nede ved veien, om man går ca. 250 meter sørvestover langs Isterdalsveien fra der hvor den andre stien begynner. De to stiene møtes akkurat ved postkassa oppe i Orabotn. I forbindelse med den turen jeg nå sitter og skriver om, benyttet jeg stien langs Oråa (se GPS-trackingen av turen). Det er rart med det: Turen opp på Nordre Trolltind, som i 2020 var en lang og spektakulær tur i seg selv, var nå, 3 år senere, redusert til bare en transportetappe for å komme opp til startpunktet for dagens egentlige tur. Men slik blir det gjerne når man går mye i fjellet; etterhvert så beveger man seg både tryggere og raskere enn før, og det gjenspeiles tydelig også i tidene man bruker på de ulike distansene. Denne dagen brukte jeg følgende tider:
- Fra utgangspunktet opp til Orabotn brukte jeg 32 minutter.
- Fra utgangspunktet opp til Norafjellet 1 time og 20 minutter.
- Fra utgangspunktet opp til Nordre Trolltind 2 timer og 35 minutter.
Jeg husker jeg var svært fornøyd med disse tidene, dels fordi dette var noe jeg ikke ville kunnet klare bare for noen få år siden, og dels også fordi det var greit å bruke kort tid på denne transportetappen, slik at jeg hadde desto bedre tid på meg nå når jeg skulle gi meg i kast med å klatre herfra og opp til Store Trolltind.
Jeg hadde Nordre Trolltind helt for meg selv. Jeg passerte tre andre turgåere et sted oppe på fjellryggen mellom Orabotn og Norafjellet, og nede ved parkeringsplassen hadde det vært to andre, som jeg antar hadde tatt den andre stien opp til Orabotn; så i løpet av dagen regnet jeg med at det ville bli litt mer folk her oppe. Men enn så lenge, så var det bare meg, og det passet meg fint, så slapp jeg alle mulige spørsmål og bemerkninger om klatreruta jeg hadde tenkt å gi meg i kast med. Utsikten fra Nordre Trolltind var som tidligere helt fabelaktig. Riktignok lå det en liten skydott akkurat over toppen på Store Trolltind, men jeg hadde panoramautsikt rett bort på Trollveggen i sørøst (bilde #4), innover i Romsdalen i øst (bilde #2), utover Adelsbreen i vest; og i nordvest kunne jeg se like til Åndalsnes og Romsdalsfjorden (bilde #3). Jeg tok meg en god pause på Nordre Trolltind, slik at jeg blant annet fikk spist og drukket litt, og tatt en del utsiktsbilder. Deretter var det klatreetappen som stod for tur.
![Bilde #5: Rappell- og Klatrerute fra Nordre Trolltind [1492 m.o.h.] ned på nordøstryggen til Store Trolltind. Den inntegnede klatreruta, som jeg benyttet ved denne turen er svært eksponert, og generelt anbefales derfor rappell ved nedstigningen fra Nordre Trolltind til denne fjellryggen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230717_64b5b2b78e75f.jpg?p=xtralarge)
Det er litt tricky å komme seg ned sørvest-ryggen fra Nordre Trolltind (bilde #5). Det vanligste er å rappellere ned her, men ettersom noe av poenget for meg var å gjøre dette som en solo-bestigning, hadde jeg lagt igjen både tau og taubrems. Jeg tok meg forsiktig frem til kanten der man rappellerer ned fra, og hvor det stod igjen en 8-10 rappell-fester. Jeg satte meg ned, og kikket forsiktig utfor kanten både til høyre og til venstre og rett fram. Til høyre, så vel som rett fram, så det ut til å være i bratteste laget, men på venstre side var det en smal hylle et par meter nedenfor meg. Den virket veldig eksponert, ettersom den egentlig bare var en liten uregelmessighet i ei fjellside som ellers var et eneste høyt stup, og samtidig så skrået selve hylla ganske bratt nedover i den retningen jeg skulle. Men det var ingen annen rute å få øye på, så den smale hylla fikk duge. Jeg ålte meg ned til den, og vel nede på hylla krøp jeg så tett inntil fjellveggen jeg kunne, slik at jeg var lengst mulig vekke fra kanten. Jeg ålte meg videre nedover renna med beina først, og kom ned på en slags avsats, der jeg kunne stoppe opp og rekognosere litt, før jeg fortsatte nedover. Herfra akte jeg meg til dels på baken, mens jeg satte fjellstøvlene mot stadig nye fremspring, slik at jeg ikke plutselig skulle begynne å skli nedover; og dels snudde jeg meg og klatret baklengs, mens jeg passet på å ha gode tak for både hender og føtter. Denne nedstigningen fra Nordre Trolltind til ryggen mellom Nordre og Store utgjør ikke noe point of no return. Det er mer utfordrende å skulle klatre ned enn opp et sånt sted som dette, så skulle jeg nå ha bestemt meg for å avbryte turen, hadde jeg alltids kommet meg opp igjen på Nordre.
![Bilde #6: Omtrentlig klatrerute opp på Store Trolltind [1788 m.o.h.]. Her lønner det seg å følge eggen mest mulig hele veien oppover, og ikke rote seg for langt ut til høyre; hvor fjellet er vått og sleipt fjell med svartmose. Generelt anbefales trad-klatring, dvs. med tau, klatresele og sikringselementer; selv om det er mulig å klatre traséen usikret og som en soloklatring.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230717_64b5b31b010f9.jpg?p=xtralarge)
Etter at man er kommet ned fra Nordre Trolltind, går fjellryggen videre nesten flatt, men stiger deretter svakt, før den blir suksessivt brattere opp mot Store Trolltind. Nede der ryggen nesten er flat, kan man se ned på en artig liten fjellknaus som stikker opp på venstre side (bilde #8). Og utsikten fra denne ryggen må sies å være formidabel, ikke bare bort på Trollveggen, men for eksempel også bortover mot Romsdalshornet og Venjetindane (bilde #7). I starten skjermet Nordre Trolltind litt for utsikten i akkurat den retningen, men etterhvert som jeg klatret kom jeg jo høyere enn denne, og da følte jeg at jeg hadde utsikt i alle retninger, selv om utsikten mot sørvest selvsagt bare var oppover langs den ruta jeg var i ferd med å klatre opp.
Klatreruta herfra og opp på Store Trolltind var til tider ganske eksponert, men ikke vanskelig; og forholdene stemte godt overens med de trad-beskrivelser jeg har lest tidligere: Dette er ei rute der man sikrer fordi den er så grådig eksponert, og ikke fordi den er så krevende eller vanskelig. Et par steder følte jeg riktignok at jeg passerte et punkt hvor det skulle blitt vanskelig å klatre ned igjen, om så skulle vise seg nødvendig; men erfaringsmessig hadde nok det også latt seg gjøre dersom jeg hadde kommet til et punkt der det virkelig ikke var mulig å komme seg videre. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å holde meg til selve eggen oppover. Noen steder viste dette seg for vanskelig, og jeg måtte klatre litt til høyre for eggen, men jeg jobbet meg alltid inn igjen mot eggen, så snart jeg så det var mulig (bilde #6). Jeg har både lest og hørt direkte fra klatrere som har trad-klatret denne ruta, at man lett kan bli lurt til å gå for langt til høyre for eggen, fordi det initialt virker lettere; men at det å legge ruta lengre til høyre ikke lønner seg, fordi det er mer vått og glatt, og mer svart mose der borte, så det gjelder i størst mulig grad å holde seg til selve eggen. Følger man sånn omtrentlig den traséen jeg fulgte, vil jeg anslå at vanskelighetsgraden noen steder kommer opp i 4, men at den ellers ligger på 3 og til dels også under dette; så kan det selvfølgelig godt være det blir noe mer av grad 4 når man forsøker å holde seg såpass strikt til eggen som det jeg gjorde.
![Bilde #9: Utsikt ned igjen mot Nordre Trolltind [1482 m.o.h.] fra høyt oppe på nordøstryggen av Store Trolltind. De tre knausene nedenfor Nordre Trolltind kalles "Middagsbarna", og den fjerde er Adelsfjellet [1314 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20230718_64b6d89f0e52a.jpg?p=xtralarge)
Jeg passerte faktisk to trad-klatrere et stykke oppi der. Jeg hadde hørt dem rope til hverandre med jevne mellomrom allerede mens jeg var nede på Nordre Trolltind, og deretter var stemmene deres blitt gradvis sterkere, etterhvert som jeg jobbet meg oppover, og kom nærmere dem. Når sant skal sies, så så jeg kun han som gikk foran og forankret tauet, så det kunne saktens ha vært tre stykker for den del; men av en eller annen grunn så innbiller jeg meg at de var to stykker. Jeg var på forhånd litt spent på hvordan det ville være å passere dem, for det lå i kortene at jeg snart ville ta dem igjen og passere dem; ettersom jeg hadde mye mindre å bære på. Ville de bli sure? Ville de belære meg om hvordan man egentlig klatrer? Og så var jeg litt usikker på hvordan cotymen er når man tar igjen og passerer andre klatrere: Må man stå pent og vente til de er ferdig med den taulengden de holder på med, før man kan passere? Eller er det slik at de som blir innhentet trer til sides, og slipper den som kommer bakfra forbi? Nå endte det med at jeg slapp å forholde meg til disse spørsmålene, for når jeg passerte dem, var de i hvert fall 20-30 meter til høyre for den traséen jeg hadde valgt meg ut. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle rope til dem at det ikke var lurt å gå så langt ut til høyre, men så droppet jeg det, for jeg visste ikke hvor godt det ville bli mottatt når det kom fra en solo-klatrer, og attpå til en som ikke hadde klatret denne ryggen før.
Som det fremgår ovenfor, var det alltid til høyre for jeg gikk der det var vanskelig å følge selve eggen. På venstre side er det stupbratt, og med stupbratt mener jeg at det nærmest er loddrett. Til gjengjeld er utsikten desto mer fabelaktig på denne siden: Etterhvert som man nærmer seg toppen, føler man at man har balkong-plass med utsikt ned på Trollveggen med de mange pinnakklene (Trolltindan) som flankerer toppen på veggen. Klatringen ble mot slutten en anelse lettere enn den hadde vært underveis, og så var jeg plutselig oppe. Alt i alt brukte jeg omkring 2 timer og 20 minutter på dette klatrepartiet, dvs. på selve nordøstryggen. Totalt tok det meg 5 timer og 40 minutter fra jeg startet nede på Soggemoen, og til jeg stod oppe på toppen av Store Trolltind. Jeg tok noen bilder fra toppen, og satte meg deretter ned for å spise og drikke litt. Det tok ikke lange tida før det kom flere opp hit. Først kom tre damer og en hund, så vidt jeg kunne forstå mor og datter og en venninne av datteren; og like etter kom en mann som hadde funnet veien opp hit på egen hånd. Jeg bad dem være forsiktig med løse steiner langs kanten, og fortalte det var to klatrere nedi fjellsida der. Faren for stein som ruller nedover etter å ha blitt satt i bevegelse, er i seg selv enda en grunn til i størst mulig grad å følge eggen oppover; for en stein som ruller vil ikke klare å følge eggen særlig langt, før den triller ned på enten den ene eller andre siden av eggen. Klatrer man i fjellsida lang ute til høyre for eggen, derimot, er man betydelig mer utsatt for stein fra toppen og fra fjellsida nedenfor toppen.
På toppen ble jeg ikke lenger enn den tiden jeg behøvde for å få i meg litt mat, og for å få tatt litt flere bilder. Jeg var litt euforisk, og høy på endorfiner, så jeg hadde lyst å fortelle alle jeg møtte der oppe at jeg nettopp hadde klatret opp nordøstryggen, men jeg lot det være, ettersom jeg tenkte det virket teit. Jeg hadde lurt litt frem og tilbake på hvilken tur jeg skulle ta ned igjen. Raskeste vei tilbake til sivilisasjonen var antagelig via Frokostplassen og Stigbotnen til turistsenteret på toppen av Trollstigen. Imidlertid hadde jeg lyst til å se nærmere på om det var mulig å følge ei renne som løper fra Lavskar og nedover på sørsida av fjellet (bilde #21), og se om det var mulig å følge enten denne eller fjellryggen ved siden av ned i Storgrova, og så ta seg videre derfra ned i Isterdalen, og tilbake til Sogge.
Normalveien ned fra toppen av Store Trolltind følger ei brei renne ned på sørsida (bilde #20). Jeg fulgte denne et lite stykke nedover, og tok meg så opp på ryggen mellom denne renna, og den som løper nedover fra sørsida av Lavskar (bilde #21), for å få litt oversikt over området. Litt høyere oppe kan man egentlig traversere mellom de to rennene, men akkurat der jeg hadde klatret opp, var det for bratt til at jeg kunne ta meg ned i renna fra Lavskar, og samtidig også for bratt til at jeg kunne fortsette nedover langs denne ryggen. Jeg fikk imidlertid overblikk nok til at jeg fikk sett at disse to rennene løp sammen til én like nedenfor (bilde #21), så jeg tok meg tilbake til renna jeg hadde fulgt ned fra toppen, krysset denne, og fortsatte i stedet nedover fjellryggen til venstre for renna fra toppen. Etter at de to rennene var løpt sammen til en (ved ca. 1600 m.o.h., dvs. ca. 80 høydemeter under lavskar, og 190 høydemeter under toppen), var jeg bortom og kikket nedover den felles renna som løper videre nedover, men denne viste seg å være svært bratt, og med en del vann rom sildrer nedover, slik at det så ut til å være både vått og glatt nedi der.
Jeg fortsatte i stedet videre nedover den fjellryggen jeg nå var på, og den viste seg å være bratt nok den. I starten var det ikke verre enn at man måtte sette seg ned og ake seg forsiktig utfor en og annen litt høy kant (omtrent som når man skal ned igjen de øverste 50 høydemetrene på Slogen, for dem som har vært der); men etterhvert som jeg fortsatte nedover, ble det stadig brattere. Ett sted kunne man bypasse et bratt parti ved å ta seg inn i renna til venstre for ryggen, for så å ta seg ut igjen på ryggen bare en 4-5 meter lengre ned. Og litt nedenfor der igjen, hang det rester etter et rappell-feste som var så gammelt at det var begynt å smuldre opp; og som jeg sanket sammen og puttet i en pose (siden det nå er inn i tiden å samle opp og ta med seg ned fra fjellet slike ting som andre har etterlatt). Partiet rett nedenfor dette rappellfestet var, naturlig nok det mest krevende punktet langs denne ryggen, men med gode sko, og en god porsjon forsiktighet, kom jeg meg da ned fra denne ryggen til slutt.
Der disse ryggene og rennene slutter, er det fortsatt et godt stykke igjen til dalbunnen nede i Storgrova, men her er det i stedet for fast fjell, store steiner og løsmasser litt om hverandre, og mange av steinene var slik at de hadde en tendens til å velte over, eller tippe rundt når man tråkket på dem, så her måtte man trø varsomt av den grunn. Jeg skrådde meg nedover mot der Storgrova munner ut oppe i fjellsida av Isterdalen (se GPS-tracking). Her kommer man ned på en rygg mellom to elver, som ender opp i hvert sitt fossefall (bilde #26 og video ## 1 & 2). Man krysser så den høyre (og minste) elva, og så får man noen minutter med litt heftig klyving, til dels på svaberg, før man er nede i skogen oppe i fjellsida på østsida av isterdalen (bilde #27). I skogen er det fortsatt temmelig bratt, men her har man trærne å holde seg i, så her er det enklere å ta seg frem likevel.
Video #1: To elver, ei stor og ei lita, kommer nedover i hengedalen Storgrova, og styrter utfor kanten og ned i Isterdalen. Opptaket er gjort fra en knaus mellom de to fossene.
Jeg fortsatte nedover i skogen til jeg var nede på riksveien i Isterdalen (Riksvei 63), og så fulgte jeg bare veien tilbake til Soggemoen, hvor jeg hadde startet turen litt over 12 timer tidligere. Jeg liker å gjøre meg kjent, og både gå og klatre nye traséer, men totalt sett ble dagens tur ganske tidkrevende, og det var først og fremst tre forhold som bidro til det:
- Dette var første gang jeg klatret nordøstryggen av Store Trolltind, og erfaringsmessig går slike partier litt raskere ved senere bestigninger.
- Ryggen jeg fulgte på sørsida av Store Trolltind, for å komme meg ned i Storgrova, var også ganske krevende å klyve/klatre, så her gikk det også med en del tid.
- I skogen på vei ned fra Storgrova til Isterdalen er det ingen stier, bare enkelte dyretråkk; og ufremkommeligheten her gjorde at også dette partiet ble nokså tidkrevende.
Hvis jeg skulle finne på å klatre opp nordøstryggen på Store Trolltind flere ganger, ser jeg for meg at jeg enten kommer til å ta meg ned igjen via Trollklørn og skaret mellom Trollklørn og Setergjelstinden (med eller uten rappel); eller jeg setter på forhånd igjen en sykkel oppe ved Trollstigen Turistsenter, slik at jeg kan ta normalveien via Frokostplassen og Stigebotnen til Trollstigen, for så å trille ned igjen i Isterdalen på sykkel. Om man ikke er for sliten etter klatrepartiet man har tilbakelagt, kan man enten småspringe eller gå normalveien i raskt tempo; så jeg tror nok dette ofte vil være den raskeste veien tilbake til sivilisasjonen.
Video #2: Storgrovelva og ei lita bielv den har, kommer begge oppe fra dalføret Storgrova, og styrter utfor fjellsida der denne hengedalen munner ut høyt oppe i fjellsida på østsida av Isterdalen.
User comments