Til Dronninga og Vippeblokka fra Innfjorden (31.08.2019)
| Start point | Vikdalen parkering (175m) |
|---|---|
| Endpoint | Vikdalen parkering (175m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 8h 07min |
| Distance | 11.3km |
| Vertical meters | 2,201m |
| GPS |
|
| Ascents | Dronninga (1,542m) | 31.08.2019 |
|---|---|---|
| Dronninga nordspiret (1,517m) | 31.08.2019 | |
| Karitinden (1,353m) | 31.08.2019 | |
| Visits of other PBEs | Vikdalen parkering (175m) | 31.08.2019 |
Eldstegutten min hadde bare noen dager tidligere gått fra Innfjorden via Karitinden opp på Dronninga. Han hadde imidlertid kun vært oppe på «Nordspiret» og ikke på høyeste toppen på Dronninga. Selv hadde jeg vært på Dronninga to ganger, men jeg hadde begge gangene gått opp fra Trollstigen. For å gjøre meg kjent med veien mellom Dronninga og Innfjorden, hadde jeg lenge hatt tanker om å bestige Dronninga fra den kanten jeg også, så denne dagen spurte jeg eldstesønnen om han ikke hadde lyst på nok en tur opp på Dronninga.
Vi kjørte til Innfjorden, og så opp i Vikdalen, hvor vi parkerte ved kraftstasjonen, og begynte å gå. Det første stykket følger traséen en gammel anleggsvei, men deretter går den over i en tursti, som snor seg oppover gjennom skogen til man kommer opp i den dalen som kalles Haugabotnen. Etterhvert som vi klatret oppover tetnet tåka til, slik at det ble vanskeligere å orientere seg. Imidlertid hadde jo min sønn fulgt nettopp denne traséen opp på Dronninga bare for noen dager siden, og var kjent, så det ble aldri noe problem å finne veien. Og oppe i Haugabotnen begynte tåka allerede å løse seg opp, så det tegnet til at vi skulle få en fin dag på fjellet.
Fra Haugabotnen fulgte vi stien oppover mot Karitinden, som også går under navnet Haugabotstinden. Det står ikke noen skilt oppe i dalen her, og merkingen av stien er litt spredt akkurat oppe ved Haugabotsvatnet, men nå var vi jo kommet over tåka, så nå kunne vi se hvor vi skulle, og selve stien oppover var tydelig nok.
Stien opp til Karitinden snor seg opp fjellsida, til den ender opp i et lite skar, hvor du har Karitinden på høyre side, og den noe lavere Karihaugen på venstre side. Her oppe deler stien seg, og vi tok den til høyre, som fortsetter opp på Karitinden. Dette partiet er en del brattere enn det vi nå har lagt bak oss, men likevel ikke slik at det ble behov for noe mer enn minimalt med klyving. Oppe på Karitinden satte vi oss i le av varden, og spiste noe av den nistematen vi hadde tatt med oss, og deretter fortsatte vi mot Dronninga. Stien fra Karitinden ned i skaret mellom Karitinden og Dronninga er steinete og stedvis litt bratt, men ikke verre en at den er helt grei å følge. Fra bunnen av dette skaret bærer det så oppover igjen, og terrenget blir ikke mindre bratt eller mindre steinete etterhvert.
Når man nærmer seg toppen av Dronninga, tar terrenget plutselig form av parallelle fjellrygger som løper nedover Haugabotnen, og bratte grusrenner mellom disse fjellryggene. Man må krysse et par av disse fjellryggene, men for å nå Dronning-toppen må man så klatre opp den ene grusrenna til man står ved foten av topp-partiet. Merkingen av stien er nesten helt fraværende akkurat her, men man kan, i hvert fall litt utpå sommersesongen, skimte at steinene er litt mer brunfargede der folk har gått.
Fra «foten» av topp-partiet er det temmelig bratt det siste lille stykket opp. Her finner man å lese på nettet at noen benytter sikring med tau og annet, mens andre ikke gjør det. Selv har jeg klatret opp tre ganger uten sikring, men anbefaler ikke å gjøre det dersom man ikke føler seg komfortabel med det. Det som er litt synd er at det henger igjen et 20-talls taustumper på et klippeutspring. Jeg forstår dette slik at folk etter å ha klatret ned igjen fra toppen bare kutter tauet, fordi det er vrient å få det løs igjen fra klippen når de først er kommet ned. Ikke desto mindre går jeg med tanker om å ta med meg kniv neste gang jeg skal opp på Dronninga, slik at jeg kan skjære ned disse taustumpene; for det er jo noe miljøsvineri når så mange mennesker etterlater seg en taustump rett under toppen på Dronninga.
Oppe på Dronningtoppen fikk vi nok en gang i oss litt mat, før vi tok fatt på turen ned igjen. Vi klatret ned like forbi de nevnte klatretau-stumpene; på vei opp hadde vi klatret litt til venstre for disse. Nede ved grusrenna under toppen bestemte vi oss for å traversere bort til «Nordspiret» av Dronninga. Min sønn hadde truffet to hyggelige damer oppe ved Vippeblokka sist han var på Dronninga, og de hadde fortalt at det gikk an å traversere derfra og bort til hovedtoppen. Fra grusrenna vi nå stod ved øverste ende av, klatret vi opp til ei svær steinblokk som på en måte utgjør et slags «midt-spir» oppe på Dronninga, denne sneik vi oss rundt på østsiden av, hvor det var ei steinblokk til, men med passasje mellom de to steinblokkene. Etter å ha passert dette «midt-spiret», kom vi ned mot neste grusrenne, og så ble det igjen litt klyving for å komme opp på Vippeblokka og Nordspiret.
«Nordspiret» på Dronninga er et slags veldig lite platå, med Vippeblokka i sør-enden av platået, og en varde i nord-enden. Jeg klatret opp fra sørsida. Vippeblokka virket selvfølgelig litt skummel, den ser ut som om den kan velte utfor fjellet når som helst; men jeg har sett andre legge ut bilder der de står oppe på blokka, så jeg tenkte at så lenge jeg holder meg rett over stedet der blokka ligger nedpå fjellet, så burde det gå bra.
Etter litt fotografering oppe på Nordspiret, klatret vi ned igjen til nærmeste grusrenne, fulgte denne ned til stien vi var kommet opp, og fulgte denne tilbake i retning Innfjorden. På tilbaketuren brydde vi oss imidlertid ikke om å ta turen opp på Karitinden igjen, så nede i skaret mellom Dronninga og Karitinden tok vi til venstre på en sti ned mot Haugabotnen. Et stykke nedi lia der forsvant imidlertid stien helt plutselig. Vi så oss tilbake, og fant at stien nok egentlig krysset en liten bekk som stien hadde fulgt et stykke. Vi tok fulgte så denne stien over bekken og videre nordover langs vestsida av Karitinden. Etter en stund forsvant imidlertid denne stien også, men da bare skrået vi videre nedover til vi støtte på den stien vi hadde fulgt opp på Karitinden tidligere på dagen, og så fulgte vi denne tilbake til Vikdalen og kraftstasjonen hvor vi hadde bilen stående.
User comments