Vestnestraversen med eldste sønn og yngste datter (24.08.2019)
| Start point | Remmemsdalen parkering (190m) |
|---|---|
| Endpoint | Remmemsdalen parkering (190m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 6h 43min |
| Distance | 12.3km |
| Vertical meters | 2,808m |
| GPS |
|
| Ascents | Litle Litletinden (1,015m) | 24.08.2019 13:22 |
|---|---|---|
| Litletinden (981m) | 24.08.2019 13:22 | |
| Middagsfjellet (902m) | 24.08.2019 13:22 | |
| Remmemstinden (1,090m) | 24.08.2019 13:22 | |
| Trolltinden (1,170m) | 24.08.2019 13:22 | |
| Ytstetinden (1,162m) | 24.08.2019 13:22 | |
| Visits of other PBEs | Remmemsdalen Parkering (190m) | 24.08.2019 13:22 |
| Seterveien p-plass (300m) | 24.08.2019 13:22 |
Jeg har gått mange turer i fjellrekka mellom Vestnes og Ørskogfjellet, og i juni 2018 gikk jeg for første gang hele denne fjellrekka på langs, fra parkeringsplassen i Remmemsdalen til parkeringsplassen ved Tomresetra, via toppene på Remmemstinden, Ytstetinden, Trolltinden og Middagsfjellet. Turen har tre partier som byr på litt klyving: Først på turen har vi nordøstryggen opp på Remmemstinden, dernest kommer østryggen opp på Ytstetind, og til sist er det den såkalte Trolltindtraversen, den smale fjellryggen mellom Ytstetind og Trolltind. Men i juni i fjor gikk jeg alene. Jeg går ofte alene første gangen jeg prøver ut en trasé, spesiellt dersom jeg er usikker på om den går an å gå eller ikke. Men når jeg så kjenner traséen i detalj, er det ikke noe i veien for å ha andre med seg på tur dit.
Denne dagen var det min sønn Dag og min datter Vår [vaarsolholm (Vår Solholm)] som lurte på om jeg hadde tenkt meg ut på tur, og om de kunne hive seg med. Jeg hadde tenkt meg ut på tur den dagen, men jeg hadde ikke lagt noen endelig plan enda. Har dere lyst til å gå Vestnestraversen? spurte jeg. Og slik ble det. Denne gangen kjørte vi i to biler via Vatne og Fiksdal til Tomrefjorden, så en kjapp tur opp til Tomresetra der vi satte fra oss den ene bilen, før vi kjørte videre i den andre bilen alle tre, gjennom Vestnes sentrum, og opp til parkeringsplassen i Remmemsdalen et stykke nedenfor Hellandseter og Remmemseter.
Vi gav oss i kast med turen så fort vi hadde parkert bilen. Etter et par hundre meter måtte eldste-gutten løpe ned igjen og hente nøklene til bilen vi hadde stående på Tomreseter. "Godt han kom på det nå", tenkte vi, "og ikke når vi nesten var framme ved Tomreseter..." Det bar opp Heia, og videre oppover langs eggen på nordøstryggen av Remmemstinden. Der ryggen helt mot slutten virkerlig bratner til, pleide jeg de første gangene jeg gikk denne ryggen opp på Remmemstinden å bypasse det bratteste partiet ved å gå opp ei renne på nordsida av ryggen. Denne gangen klatret vi imidlertid inn igjen på ryggen bare en meter ovenfor det bratteste partiet, og fulgte så eggen videre helt opp til plateauet på toppen.
Oppe ved varden på toppen fikk vi i oss litt mat, og skrev oss inn i boka, før vi fortsatte turen. Fra toppen av Remmemstinden går det en fin rød-merket trasé ned til skaret mellom Remmemstind og Ytstetind. Nede i skaret måtte vi imidlertid forlate denne ruta, ettersom den fører ned til Flateseter og Flatebygda, mens vi skulle opp på Ytstetinden. Fra bunnen av skaret og opp til knausen som kalles Litletinden, er det steinete, og ikke noen sti å gå på, men det går helt fint å gå der, så sant man er en liten smule fjellvant. Fra Litletind går traséen nesten helt horisontalt bort til en annen liten knaus, som av enkelte kalles Litle Litletind (selv om den rager noen få meter høyere enn Litletinden). Staks man ha passert denne knausen, begynner klyveparti nummer to. Her klyver man først et lite stykke oppover langs selve eggen, eller til høyre for den, men så blir det ekstremt bratt på høyresida av eggen, samtidig som selve eggen også blir i bratteste laget for de fleste av oss; så da krysser man over til venstre side av eggen for å komme videre. Her klatret vi oppover fjellsida på venstre side av selve eggen slik jeg har gjort de to gangene jeg har gått her før. Når man nærmer seg toppen, er det valgfritt; man kan enten komme seg opp på selve eggen på østryggen igjen, eller man kan ta seg bort til ei bratt grasrenne på sørsida av ryggen, og følge denne til topps.
![På toppen av Ytstetinden, med Trolltinden [Brustinden] i bakgrunnen. Ny matpause.](https://images1.peakbook.org/images/14939/Solan_20191205_5de95434d9b85.jpg?p=xtralarge)
Det går mye energi med når man må klyve for å ta seg fram, og på Ytstetinden tok vi oss igjen tid til litt mat og drikke før vi fortsatte turen mot Trolltinden. Ytstetinden og Trolltinden er forbundet med en smal fjellrygg, som går nokså slakt nedover fra Ytstetinden, men som bratner til mot toppen av Trolltinden. Laveste punktet på ryggen er ca. 140 høydemeter lavere enn toppen på Ytstetinden. På vei ned fra Ytstetinden går man først et stykke på venstre side av selve eggen, så blir det lettere på høyre side, hvor man så holder seg til man er godt forbi punktet der man begynner å klatre oppover igjen. Deretter blir det stupbratt på høyre side av ryggen, og man krysser over til venstre side. Videre oppover klatrer man nå dels langs selve eggen, og dels en anelse over på venstre side. Etterhvert bratner det imidlertid til, og det blir vanskelig å fortsette oppover, det være seg langs selve eggen eller til venstre for den, men her kommer man til ett bestemt punkt hvor det lar seg gjøre å klyve over til høyre side av eggen igjen, hvor man finner ei grasrenne som man kan følge siste stykket opp til toppen. Første gang jeg gikk denne traversen (Trolltindtraversen, eller Brustindtraversen, som den også kalles), husker jeg at jeg først klatret forbi dette punktet, men at jeg så klatret ned igjen og krysset over til nordsida av eggen når jeg følte det ble for farlig å klatre videre oppover på sørsida (dvs. venstre side) av eggen.
I nevnte grasrenne er det vanligvis bare å dure i vei oppover. På en dag som denne var det imidlertid litt vått, og man skal ikke begynne å skli nedover i denne renna, for den ender i et stup, og fyker man utfor det stupet, ender man opp nede ved Øvste Trollvatnet to hundrede og femti høydemeter nedenfor. For å unngå å begynne å gli, holder man seg inntil enten høyre eller venstre kant av renna, slik at man hele tiden har fjell med sprekker man kan holde seg i, og ikke bare lyng og mose. Fra toppen på Trolltind, er turen ned til Tomresetra grei. Traséen er steinete den første delen, med korte partier med sti der det er jordsmonn nok til litt lyng og mose. Etterhvert kommer man ned på en litt mer ordentlig sti, som man følger nedover til ca. 770 m.o.h., før det bærer oppover igjen, denne gang opp på Middagsfjellet. I motsetning til oppstigningen til de tre toppene vi nå hadde lagt bak oss, var det ikke snakk om særlig klyving for å komme opp på middagsfjellet; dette partiet er mer som en vanlig norsk fjelltur. Fra Middagsfjellet bar det så videre nedover langs en helt grei sti ned til parkeringsplassen ved Tomresetra, hvor vi som nevnt innledningsvis hadde etterlatt en bil. Vi satte oss inn, og kjørte tilbake til parkeringsplassen i Remmemsdalen for å hente den andre bilen, og så satte vi kursen hjemover igjen.
User comments