Olavsbu-helg (16.08.2024)
| Duration | 6h 05min |
|---|---|
| Distance | 12.6km |
| Vertical meters | 1,276m |
| GPS |
|
| Ascents | Skarddalstinden (2,100m) | 16.08.2024 |
|---|
Endelig var det klart for fjelltur med Uniconsult igjen, denne gangen et litt annerledes opplegg, siden vi skulle ta en innmarsj i Jotunheimen på fredag, bo på selvbetjent hytte – Olavsbu – hele helgen gjennom og rusle ut igjen på søndag. Tidligere har jo dette bare vært toppturing på selve lørdagen, nå ble det på med støvlene alle tre dagene. Ikke nok med det, jeg hadde som vanlig et ambisiøst topp-plukker-opplegg, med topper alle tre dagene, dersom vær og kropp ville tillate det. Vi får nå se, da…
Opplegget fristet flere av kollegaene mine og totalt var vi åtte på vei til fjells på fredag. I bilene oppover var vi beskjedent optimistiske med tanke på været, det var meldt ganske grått, men fredagen skulle det i det minste bli ganske skapelig, med mye innslag av sol. Resten av helgen var det ganske så som så med. Feltet var litt spredt utover på fredag som følge av forskjellige forpliktelser før avreise, men tre av fire biler var på plass ved Fondsbu drøyt halv to. Litt somling med omkledning og siste pakking gjorde at vi likevel ikke kom oss av gårde før snaut halv tre.
Dag 1 - Innmarsj
Himmelen er grå og lufta bærer preg av at det har regnet i dagevis. Enkelte blå flekker kan lokaliseres over oss, men de er bare sporadiske og håpløst i undertall. Bakken er blaut og stien er utvaska. Vi tar oss i å diskutere om stien er lagt i bekken eller om bekken har funnet stien – trolig er begge deler riktig. Enkelte steder er det forsøkt å legge ut klopper eller bare noen planker, andre steder synker du til leggs i gjørmehavet. Til tross for en våt start på stien tar det seg gradvis opp etter hvert som vi vinner høyde og etter at vi passerer over brua på en sideelv til Mjølkedøla går stien mer og mer over i stein. Vi følger egentlig bare hovedruta mellom Fondsbu og Olavsbu men når vi kommer opp til 1400 moh og kan se innover Mjølkedalsvannet, den digre kolossen Storegut, Mjølkedalsbreen og Mjølkedalspiggan blir vi grepet av fjellheimens skjønnhet. Godt å være tilbake!
Vi er fire som startet samtidig, Marianne, Oddbjørn, Halvor og meg selv, og her oppe tar vi igjen Åse og Arne som lå bak oss på veien, men klarte å lure seg forbi oss på parkeringen og lå foran oss i løypa. Litt kjærlighet ble utvekslet før vi tuslet videre. Jeg merket at tempoet nå var falt faretruende, det ble mye koseprat – selvfølgelig veldig stas det, men jeg hadde noen ambisjoner for kvelden. Om alt gikk som det skulle var planen å smette oppom Mjølkedalstinden og nye kveldens siste solstråler derfra. Jeg forsøkte derfor å holde mitt tempo og distanserte de andre ganske raskt. Bakkene opp til bandet mellom Høgbrøthøgde og Storegut ble relativt raskt forsert, jeg møtte en del hytte-til-hytte-vandrere med godt humør, men ellers var det greit driv. Terrenget er her veldig greit, stien er tydelig og god å gå på, og Mjølkedalstind har dukket opp på himmelranda.
Jeg kommer opp på bandet og er nå klar for litt nedoverbakke, sekken er fylt med tau, sikringsmidler, stegjern og øks, klesskift for tre dager, termos, noen Real turmat og noen pils for kveldskos, og drøye tretti tusen gram arbeider utrettelig med å slite ut skuldre, rygg og hofte. Heldigvis ser jeg skiltet som viser at jeg skal opp til høyre og videre oppover for å krysse over i riktig dal, ellers hadde jeg bare turet rett ned Øvre Mjølkedalen og sikkert havnet nede i Skogadalen. Sånn går det når man rusler i egne tanker og ikke har kartet foran seg hele tiden. Men da var det bare å jobbe seg opp ytterligere seksti høydemeter – greit nok.
Når man så kommer over i riktig dalføre og kan se ned mot Snøholsvatnet, da starter turens absolutte lavmål. Ålreit, vi kan nå se Snøholstind (Sjogholstind), som er flott i seg selv til tross for at den er halvt pakket inn i grå grøt, men her går stien over i storsteinet ur. Blokkene er ganske digre, de er dekket av grønn kartlav og været har gått over til smådrypping. Dermed er en behagelig sti forvandlet til en labyrint med glatte hindringer og mitt jevne trav er redusert til tripping, mens munter sang ble forvandlet til mørke gloser. Nei-nei-nei, dette var jo ikke bestillingen! Jeg var lovet lettskyet og solgløtt denne dagen. Kanskje det blir bedre snart?
Etter hvert som jeg legger meterne bak meg og jeg kommer opp på det siste bandet ned mot Olavsbu innser jeg at været er bare dritt og tidsbruken henger ikke på greip. Dagens mål om å klare Mjølkedalstind er lagt i skuffen, nå handler det bare om å nyte resten av transporten inn og heller kose seg på hytta i kveld. Her på bandet er det kul utsikt til Mjølkedalstind og Olavsbunut. I tillegg får vi dagens første møte med den sylvasse Rauddalseggi som er morgendagens turmål. Hjelpes for en tøff egg! Litt respekt kjenner jeg på her! Stien er fremdeles steinete og våt, selv om det ikke lenger er den samme ura (som vi alle senere unisont skulle omtale i relativt negative ordelag). Men glatt er det, og i et lite uoppmerksomt øyeblikk ligger jeg sidelengs i lufta og kjører skinka rett i fjellet – klassiker! Gikk ganske bra, men er naturligvis både gul og blå! Vi var flere som tok noen skrubbsår, skrammer og blåveiser den dagen, det er sikkert.
Stien fortsetter nedover, til dels midt i bekken/elva, det er delvis våte sva og litt guffent, men nå synes hytta nede i dalen og humøret er igjen lystig, nå som jeg ikke lenger jager en topp før kvelden. T-merkingen og vardingen er tydeligvis flyttet til øst for 1442-vannet, så da ble veien bittelitt lengre, men sannsynligvis enklere. Snaut halv åtte klokka jeg inn på Olavsbu etter ganske nøyaktig fem timer på tur. Jeg tok ingen pauser og gikk det jeg klarte, normalt knuser jeg da Dnt’s tidsangivelser, men her var det sjanseløst. Jeg hadde på forhånd anslått turen til snaut 13 kilometer, men det ble nesten 16. Betydelig mer slitsomt enn jeg hadde forestilt meg, sekken og været må få ta store deler av skylda for det! De andre fem kom ruslende ca en time etter meg og vi inntok Olavsbu Øvre, hvor vi stort sett fikk hele hytta for oss selv. Hanne og Andreas startet flere timer etter oss og vi fulgte spent med i horisonten når de ville komme. Først halv elleve ser vi to hodelykter dukke opp på bandet mot Snøholstind. Jeg blinker litt med min lykt og vi har etablert kontakt. Nærmere halv tolv tar vi de i mot med åpne armer og byr på varm hytte, varm mat og noen historier.
Dag 2 – Topptur
Så er det lørdag morgen og turens hovedmål står på agendaen. Målet er å klyve og klatre Rauddalseggi fra vest mot øst og deretter trekke ned i Skarddalen og tilbake til hytta. En relativt kort tur på snaut ni kilometer, men med massevis av spennende punkter. Vi fikk jo et inntrykk av fjellet på vei inn i går og jeg kjenner på en viss forventning og spenning. Været synes relativt uendret, dessverre – det er grått, men vi skimter både sol og muligheter. Fire av oss bestemmer seg for at de heller vil gå en enklere tur i dag, de plukker ut Skarddalstind som dagens turmål. Arne, Oddbjørn, Halvor og jeg holder på de opprinnelige planene.
Med så kort tur tillater vi oss å somle litt på morgenen og vi er ikke av gårde før snaut halv elleve. I dag er det null innmarsj, vi går rett inn i veggen og begynner å jobbe oss oppover motbakkene på eggen. Det er ganske kort mellom høydekurvene i begynnelsen så pulsen kommer raskt. Fjellet er fast og greit å gå i, visse antydninger til glatte partier, men ganske kurant likevel, her nede mellom 1400 og 1700 moh er det gresskledte åsrygger med en del stein innimellom. Naturligvis tar stein mer og mer over etter hvert. Vi har vunnet en del høydemeter ganske kjapt, og Arne kjenner nå at dagsformen ikke tillater de store sprellene på eggen i dag. Gårsdagen sitter fremdeles godt i, så han bestemmer seg for å returnere rolig tilbake til hytta og tar senere på dagen en ny tur for å møte de andre som er på Skarddalstind. Da er vi tre igjen som trosser på videre oppover. Været har forverret seg, det er nå jevnt regn og tåka har blitt tjukkere. I tillegg blåser det ganske friskt her oppe i høyden. Vi har passert 1780 moh, ryggen flatet først ut, men er nå i ferd med å gli over i en ny bratt fase opp på eggen.
Nå er tåka såpass tett at det er vanskelig å få noe inntrykk av veien videre, men innimellom vindkastene ser vi en sort skygge oppi der som vi på et tidspunkt senere vil komme til å møte. Veldig spennende. Halvor har ikke vært med på dette før og kjenner på en viss skepsis – forståelig nok. Etter at vi har passert 1900 har vinden tatt seg opp ytterligere. Regnet har gått over til snø som kommer sidelengs inn i synet, hetta er på og vinden røsker i klær og sekk. Snøen legger seg litt, men foreløpig blåser det meste av. Men det er vått, ja! Oppe på 2000 moh kommer vi frem til første klyvehammeren. Her må henda til pers. Jeg ser at det er et fjell med massevis av tak, det er ikke problemet. Været er her skikkelig ufyselig. Vinden hyler over fjell-eggen, snøkornene pisker deg i ansiktet og på fjellet står istappene sidelengs ut. Klærne er passe våte og fingertuppene er i ferd med å miste følelsen. Vi kan dessuten nå skimte den sylkvasse toppkrona komme og gå ikke så langt foran oss, men fremdeles bak tunge skyer. Vi trengte ikke så veldig mye tid på å konkludere: En annen gang! Dette fjellet fortjener bedre vær. Dette fjellet KREVER bedre vær.
Vi ble derfor enige om å trekke oss rolig ned igjen og heller satse på Skarddalstind som jo ligger rett ved siden av. Så da tok vi en rolig nedfart sammen til sadelen mot nabofjellet, ca på 1700 moh. Halvor var også passe forsynt her nå, han også hadde føling med gårsdagens innmarsj, så han tilbød seg å bære tau og jern slik at vi fikk lettere sekker. Halvor trakk deretter rolig ned igjen mot T-stien og Olavsbu, mens Oddbjørn og jeg satte fart mot Skarddalstind. Dette er imidlertid en enkel topp, så her var det bare å velge ut enkleste rute. Vi ble enige om å legge ruta relativt tett opp mot 1812-toppen for å slippe å traversere nede i fjellsiden så innmari lenge, bedre å gå over toppen i enkelt terreng enn å rote seg bort i glatte sva. Høyt tempo her nå, rett over toppen og ned i sadelen mot Skarddalstind. Der tømte vi sekkene ytterligere for stegjern, økser og annet tungt, og sprang deretter bare opp med vann og sjokolade.
Ikke lenge etter starten møtte vi Marianne, Hanne, Åse og Andreas som var på vei ned igjen, veldig blide og fornøyde. De omtalte toppen som en «walk in the park», det hørtes veldig fristende ut akkurat da! Deretter turet vi videre mot toppen. Ikke mye å skryte av været her heller, toppen makser ut på 2100 så her også var det sidelengs snø og skikkelig ufyselig. Ikke kunne vi skryte av noe utsikt heller, så sånn sett en stusselig opplevelse. Vi tok et par vardebilder og spiste en sjokolade og satte kursen nedover igjen. Gikk først feil i tåka, men tok oss raskt inn igjen. Litt glatt nedover så vi holdt igjen på farten, men returen gikk også veldig fint. Vi fant igjen utstyret og satte deretter kursen mest mulig effektivt ned mot T-vardingen. På veien nedover havnet vi i et område med veldig rødt fjell. Massevis av runde ovale rygger som gikk nedover, fjellet hadde «rynker» og støvlene satt som limt. Fantastisk spikerfeste og utrolig kult terreng. Vi kom oss deretter ned til stien og returnerte til Olavsbu. Ca seks timer på tur – én bomtur men i hvert fall én topp i skitværet.
På Olavsbu lagde vi derimot skikkelig god stemning. Nå var det lørdag og vi skulle nyte et festmåltid. Andreas disket opp med tidenes grommeste gulasj, rådyrkjøtt fra eget jaktlag, massevis av deilig kraft, Gnocchi og rømme. Rødvin hadde vi båret inn også, en sosial kveld uten like. Vi fulgte oppskriftsheftet til Dnt og vartet opp med «Sjokolade-nirvana» til dessert og Marianne hadde båret inn friske blåbær til pynt. Kudos til kokkene, dette ble hinsides bra! Siden vi hadde hytta for oss selv kunne vi ta oss noen friheter, men vi holdt oss godt i skinnet og det ble relativt tidlig kveld. Men FOR en kveld!
Dag 3 – utmarsj
Søndag var det tid for å trekke hjemover igjen. Egentlig hadde jeg lagt inn en mulighet for Snøholstind på returen, men i dette været var det bare å glemme. Alle jobbet flittig og sammen for å rydde og vaske ut hytta og vi var relativt effektive. Kvart over ni var vi atter i støvlene og med tung sekk på ryggen igjen. Vi hadde bestemt oss for at returen til Fondsbu skulle legges via «den lange snarveien». Det innebærer noen flere kilometer, men visstnok på et betydelig bedre underlag, så da ville vi prøve det. Ura vest for Snøholsvannet fristet ikke til gjentakelse – i hvert fall ikke i dette været. Trøstesløst, nå hadde himmelen åpnet alle sluser og det regnet kontinuerlig. Den første timen ble det nok knapt sagt et ord, alle gikk rolig og jevnt med hetta på, et skritt foran det neste.
Her skal det jo normalt være ganske flott, med Snøholstind på høyre og Rauddalseggi på venstre – vi så bare foten av begge fjellene, alt som lå hundre meter høyere enn oss var innhyllet i tjukk grøt. Men terrenget var behagelig å gå på, veldig jevn stigning opp til vannskillet og deretter jevnt nedover i retning av Vesleådalen som leder ned mot Gjendebu. Etter hvert fikk vi et gledelig gjensyn med Slettmarkstindene, selv om vi også der bare så de nederste delene av fjellene – dette er fjell vi besøkte for noen år siden.
Ved skiltingen som leder inn på normalruta mellom Gjendebu og Fondsbu tar vi inn på den gamle stien mot Fondsbu. T-merkingen er borte, men stien er tydelig på kartet så vi følger denne en stund. Her er terrenget usedvanlig lettgått, mykt terreng som fjærer når du rusler i gress og mose, stedvis ganske vått, men vi er så våte uansett at det gjør ikke så mye. Det er nok også årsaken til at stien ikke er så markert, her går vi veldig bredt og ikke i hverandre spor i det hele tatt. Her har regnet gitt seg, og vi nyter at hetta er av og at vinden føner oss tørre igjen på overkroppen. Her ryker stroppen på sekken min, den 25 år gamle sliteren har tydeligvis fått nok av tyngden og strabasene, så vi slår en knute på den og krysser fingrene for at det skal holde helt inn.
Vi passerer på nord-vest siden av Grønebekktjernet og her er nå stien veldig tydelig igjen og vardingen er også fremme igjen. Så må vi krysse elva som renner ned fra Snøholsvannet. Alle er søkk våte så vi gidder ikke bruke tid på å finne gode steinhoppings-muligheter. Alle bare vasser rett over på et egnet sted. Det var en annerledes elvekryssing enn jeg er vant med!
En liten motbakke leder oss opp hundre høydemeter mot Gravatjernet hvor det igjen flater ut. Terrenget er fremdeles veldig snilt, og vi er alle enige om at denne ruta var betydelig bedre å gå enn normalruta. Vi legger inn noen veldig korte pauser til litt mat før vi etter hvert skal ned den bratte bakken ned mot Bygdin fra Gravafjellet. Denne bakken har jeg gruet meg litt til, men det går usedvanlig greit. Stien er fin å gå på og vi kan bare slippe oss ned bakkene. Her er det nydelig utsyn mot Fondsbu, Sløtafjellet og det lekre kulturlandskapet med grønnkledte morener på Gravafjellet og de fine fjellhyttene nede mot Bygdin.
Nede langs Bygdin tråkker vi som vanlig i gjørme og våt sti, men det er vi blitt vant med. Så vidt over fem timer bruker vi på returen, som var drøyt nitten kilometer. Dette er inklusive pauser, og vi konkluderer med at den ikke bare er mye finere og mer behagelig å gå, men også en raskere vei til Olavsbu enn normalruta. Alt i alt konkluderer vi med at vi hadde en veldig fin helg. Som topp-sanker ble utbyttet heller magert, kun én topp og til gjengjeld en helt annen topp enn de fire jeg hadde planlagt. Men sosialt ble dette en høydare, vi fikk mye mer tid til sånt enn vanlig og satte da også alle kluter til for at det skulle bli en veldig hyggelig opplevelse. I tillegg er vi mange erfaringer rikere, så helgen ble bra utnyttet. Tusen takk for turen, gjengen min!
User comments