Skarvflytinder & Austre Leirungstinden (13.07.1997)  

Sommervarmen holdt seg, og bare 1 uke etter at jeg sist var på tur i Gjende-traktene, var jeg klar for ny topptur i samme område. Denne gangen hadde jeg fått med en annen kompis som aldri hatt vært på 2000-metere før. Kai Roger var superklar for luftige egger og klyving i utsatt terreng. Da måtte jeg bare finne en travers over flere topper som kunne by på nettopp dette. Finnes mye av det i Jotunheimen, men da jeg uken i forveien hadde vært på Store Knutsholstinden (2341), ble jeg litt fristet av å komme en tur ned i Knutsholet og ta en tur på blant annet den stilige pyramidetoppen Austre Leirungstinden (2288). En travers fra Skarvflytindane ville da passe utmerket…

For 2. gang på kort tid ble det båttur på hele Gjendes lengde. Vi hadde tenkt å overnatte på Gjendebu etter turen, så alt av overnattingsutstyr ble selvsagt igjen. På Gjendebu kom vi i prat med en kar som ikke hadde større planer for dagen, men da han hørte om våre turplaner, spurte han pent om det var greit at han slo følge. Dermed var vi tre som skulle på tur sammen denne dagen: Kai Roger, Gudmund og jeg. :)

Utgangspunktet for turens start skulle forhåpentligvis bli utløpet av elva fra Knutsholet. Jeg hadde nemlig hørt at Gjendebu kunne tilby skyss med en liten motorbåt mot betaling. Så jeg spurte på Gjendebu om det, og det skulle gå greit. Alternativet med å gå rundt, dvs først litt på stien mot Svartdalen, og så følge sørbredden av Gjende østover mot Knutsholet, skulle på ingen måte være noe godt alternativ. Jeg hadde hørt at tett bjørkeskog og buskas langs sørsiden av Gjende gjør det tidkrevende og slitsomt å gå der. Å slippe 3 km med baksing i tett skog var vi mer enn gjerne villige til å betale litt for. Så for noen få hundrelapper kunne vi slappe av i en liten båt og putre over til elveosen nedenfor (nord for) Knutsholet. Uthvilte og med godt mot ble vi satt i land på et sted som virket lite besøkt av mennesker…

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vi la i vei oppover mot Knutsholet på vestsiden av elva Knutsholsåe (eller Knutsåi, iflg kart jeg hadde den gang), som kommer fra Knutsholsbrean. Litt skyggefullt og småkjølig i starten, men jammen kom varmen seg etter hvert, og da vi nærmet oss Knutsholsbrean var det blitt veldig så godt og varmt. Neste godt det dukket opp en del skyer på himmelen. Nå ga ikke disse skyene nok avkjøling for Gudmund, som like greit hivde seg uti breelva, kun 500 meter nedenfor breen. Kaldt ja! Strømmen var såpass stri at han fløt noen meter lenger ned enn ønsket, og badet ble dermed litt mer langvarig enn planlagt. Han fikk avkjølt seg i hvert fall, og var veldig snart klar for å gå løs på neste motbakke opp til Skarvflytindan for å få igjen varmen. Litt magisk og spennende inne i Knutsholet. Fikk følelsen av å være langt fra folk og fe der. Men videre måtte vi, så vi skrådde opp i litt sørøstlig retning for å unngå noen bratte skrenter lenger nord. Et lite tjern i rundt 1760 meters høyde ble passert, før siste kneik opp mot Nørdre Skarvflytinden (2073) ble unnagjort.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Endelig dagens første topp, og godt å være oppe på ryggen. Nå ventet en berg- og dalbane av varierende vanskelighetsgrad. Første biten var enkel – en spasertur i herlige omgivelser. Vi tok en liten pause på Nørdre Skarvflytinden (2073), før vi ruslet bortover den brede ryggen mot Midtre Skarvflytinden (2154). Noen småkuler på ryggen ble gått over i stillhet uten noen større feiring. Jeg var litt ivrig på å finne ut hva som ventet etter Midtre (2154), for der ville utvilsomt dagens crux komme.

© Nils Haugene

Å gå rett på videre mot sørøst fra Midtre Skarvflytinden (2154) var uaktuelt å prøve på. At det var klatring rundt grad 3 ned der visste jeg for så vidt. Men jeg hadde også lest at det var lettere om man gikk bittelitt mot vest. Da kunne man omgå denne hammeren i vestflanken. Vi gikk ikke mange metrene vestover før vi syntes det så ut som det gikk et drag/renne ned mot sør. Den prøvde vi. Bratt nedover, og så begynte vi å følge hyllesystemer østover igjen i den stupbratte sørflanken. Etter hvert ble det gruelig bratt. Vi kjente pulsen øke, men ved å søke litt fant vi noen greie hyller med bra fotfeste og bra tak for hendene. Sakte men sikkert tok vi oss bort til ryggen igjen, og nå var vi under den bratte hammeren like sørøst for toppen av Midtre Skarvflytinden (2154). Puh! Dette var litt i overkant av hva vi kjente var trygt for oss. Tror vi tok ned litt for tidlig da vi gikk vestover fra toppen av Midtre (2154), og kom for høyt oppe i den bratte sørsiden på Midtre (2154). Da vi var nede i skaret mot Midtre Skarvflytinden Søre (2130), virket det som det gikk et tydeligere tråkk litt under der vi hadde klatret bortover. Må ha vært det som omtales som omgåelsen. Ja ja, nå var vi i hvert fall tilbake på trygg grunn, og kunne i langt mer avslappet stil klyve over 2130-toppen og opp på Søre Skarvflytinden (2210). Det var litt småluftig og morsomt på den ryggen, og langt mer i tråd med hva vi satte pris på.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

På Søre Skarvflytinden (2210) tok vi en god pause. Cruxet var unnagjort, og vi kunne slappe av med påfyll av mat og drikke mens vi beundret tind på tind i himmelranden. Etter pausen fortsatte vi opp på Skarvflyløyfttinden (2250). Veldig stilig å komme opp på den flate toppen! Bortover mot Austre Leirungstinden (2288) lå det en over 100 meter bred motorvei og ventet. Artig hvor flatt det var, samtidig som det endte brått ned på begge sider til høyre og venstre. Deilig med sånt terreng igjen etter den utsatte klyvingen og ryggtraversen vi nettopp hadde gjennomført. Det hadde nå skyet mer over, men med den lufttemperaturen, var det nesten like greit. Vi kunne fint sitte i shorts på toppen uten å fryse noe.

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

© Nils Haugene

Vi langet ut motorveien i retning Austre Leirungstinden (2288). Etter hvert smalnet det mer inn over en liten topp på veien, med navnet Nord for Austre Leirungstinden (2260). Opp mot Austre Leirungstinden (2288) fra nord skulle det visstnok være noen sva som kunne være litt glatte og ubehagelige. Disse registrerte vi så vidt… Nå under de supre forholdene var det bare å gå rett opp uten at disse svaene skapte noe problemer. Endelig ble dagens høyeste topp nådd! Austre Leirungstinden (2288) er en flott tind, og vi tok en lengre pause på den også. Upåklagelig utsikt! Vilt og vakkert i Gjendealpene. Nå var skydekket litt tykkere akkurat der vi var, men ingen nedbør. Det var meldt utrygt for ettermiddagsbyger på Østlandet, og jeg registrerte at det mørknet litt mer til i sørøst. Skyene drev vel også sakte fra den veien, men nå gjensto en lang transportetappe uten noe mer luftig klyving, så skulle det komme en byge på ettermiddagen, var det igrunn like greit.

© Nils Haugene

Turen ned mot Svartdalsbandet var drøy. Meget drøy! Husker steinura ned mot sør fra Austre Leirungstinden (2288) føltes som en evighet. Vi var rimelig fornøyde da vi nådde Svartdalsbandet. Ved utløpet av det vestre Leirungstjernet (1678) var det godt å slappe av og tenke på at den verste steinrøysa nå var bak oss. En liten kneik ned i Svartdalen, så nordover den dalen, en ny kneik ned mot Gjende, og vi var straks i mål. Mens vi satt i Svartdalsbandet så jeg at det var definitivt en regnbyge på gang bak Kalvehøgda. Vi rakk ned i Svartdalen da denne bygen kom over oss. Vi slang på oss noe mer regntett. Gudmund hadde ikke med noe regntøy, så han ble nok mer våt enn Kai Roger og meg. Det gjorde nok ikke så mye, for regnet var nesten lunkent. Siste biten ned mot Gjendebu lettet skydekket igjen, og vi hadde fått tørket mer opp da vi utpå kveldingen nådde Gjendebu nokså møre og slitne i beina. En super rundtur i flott og mektig landskap, som var både innholdsrik og spennende! Kai Roger og jeg takket Gudmund for turen. Hva han skulle dagen etter husker jeg ikke, men Kai Roger og jeg hadde turplaner for neste dag, om enn noe mer moderate enn dagens tur.