Fjord til fjell: Bomtur på Gjertvasstinden (17.08.2025)

Introduksjon - blandende følelser

Det har blitt noen turer i Hurrungane og blant 2000 metertindene i Årdal i stilen jeg har døpt for "fjord til fjell". Et personlig prosjekt i kampen mot den evige påtrengende alder og selvfølelse. Mange hadde løpt disse turene på halve tida, jeg veit lista ligger der - det fins utrolig mange og spreke folk der ute. Den personlige ambisjonen er å holde friluftsholdninga i dette her - man er på tur med opplevelsen i sentrum. Det er sært nok å gå disse majestetiske tindene fra havnivå, rettere sakt døra hjemme framfor å ta bilen oppover og gå fra tilrettelagte parkeringsplasser. Men det er noe spesielt med det. Følelsen av å ta beina fatt fra asfalterte veier, langs med breelvene, gjennom skogen som klamrer seg fast i fjellsida og dype daler, før en går opp mot selve tinden som har ruvet over hodet i mange timer før en tar fatt på veien hjem i kveldslyset. En ting er overnattingsturer på denne måten, og slå leir under foten av tinden og nyte nattens stille timer. Men noe annet er det å se sola gå opp i øst og ned i vest, månen som kommer opp, og kontrastene fra det skarpe morgenlyset, disen som kommer opp fra dalene på ettermiddagen, før nattens mørke erstatter lyset i den tilsynelatende evige syklusen. Temperatur, vind og solens påvirkning skifter gjennom døgnet timer og spiller dermed inn på inntak av mat og drikke, klær og formen time for time. Det er også ikke til legge skjul på følelsen man får av å gå og gå i så mange timer. Opplevelsen setter seg på en helt annet måte, og den, tja, kontakten man får med naturen, fjellene, elvene og breene blir på et vis dypere og en annen mer, kanskje, flerdimensjonal måte. For meg gir dette absolutt alt, en regelrett spesielt og særegen verdi som jeg ikke kjenner på andre steder. Så lenge jeg har nok mat, tar hensyn til kroppen og nyter nuet under ferden, kan kroppen holde på lenge, utrolig lenge.

Slike turer blir gjerne en reise i kriker og kroker, i både kropp og hode, til steder der inne som jeg ikke fantes, men også avdekking av andre mer praktiske sider, f eks hvordan jeg takler enkelte utfordringer når kropp og hodet har vært under relativt kontinuerlig mas i så mange timer. Jeg legger nok dette prosjektet på hylla enn så lenge når nå vender skotuppene vekk fra Årdal og til Norges kanskje flateste fylke Østfold. Men man får ta sesong for sesong framover.

© Henrik Foss

Gjertvasstinden har stått på blokka lenge (og det gjør den forsåvidt enda). Det er noe med denne majestetiske tinden helt ytterst mot øst blant Skagastøls- og Styggedalstindan, en av Norges mest kjente, enestående og særpregede fjelltraverser. Blant denne samlinga er det kun Storen og Sentraltind som jeg kan skilte med. Resterende saltede karameller skal avlegges et besøk en vakker dag.
Uansett, Gjertvasstinden har stått i hodet på meg ganske lenge, og var egentlig en av toppene som var høyst aktuelle for en tur fra fjord til fjell. Men planlegginga visste at dette kom til å bli en lang tur, selv om den ikke er den lengste ved en slik fremgangsmåte. Her strekker nok Dyrhaugsryggen det lengste strået, etterfulgt av Soleibotntinden (om man ikke følger Tindeveien). Den største forskjellen mellom de to overnevnte og en tur til Gjertvasstinden er at området er svært bortgjemt. Det er langt fra de rødmerkede hovedpulsårene og det er heller ikke et sted hvor mange anlegger en vanlig søndagstur. Selvom Gjertvasstinden er mye besøkt fra både Helgedalen/Turtagrøsida, og fra den evige motbakke med start på Skogadalsbøen, er det store kuperte dallandskapet, og langstrakte områder mellom tinden og startpunkt i Årdal. Det er heller ikke veldig enkelt å bryte turen hvor en vil - det er langt uansett hvor øyet lander. Dette er øde natur og kanskje det mest øde man finner i Jotunheimen nasjonalpark. Jeg har enorm respekt for Gjertvasstinden også av andre grunner. Den er gjerne utsatt for væromslag og vinterlig forhold på sommerdager pga høyden og plasseringen blant Skagastøls- og Styggedalstindane. Det er også få topper i Jotunheimen som også har så påvirkende og store endringer når det gjelder snøforhold. Flere snakker om denne snøkammen på østryggen og hvordan forholdene avgjør om turen er "bare å gå" eller at framsmeltede berg- og svabergformasjoner skaper nye utfordringer (dette kommer jeg tilbake til).

© Henrik Foss

Elefanten i rommet, eller i rapporten om en vil, er jo at dette endte med snutur. Fjellvettreglene sier at "det er ingen skam å snu i tide". I øyeblikket føltes dette som en god og fornuftig avgjørelse. Jeg var faktisk stolt over avgjørelsen - det krever mot. Det hadde ikke vært umulig å komme opp denne dagen, men jeg psyka ut - man skal ned igjen og. Samtidig rokka denne "jeg har snudd"-tanken ved flere anledninger hjemover på turen, og også ved stille stunder i en ellers hektisk hverdag. Det er sjeldent at sånt er noe jeg dveler med, det skal liksom være gode valg, og en form å avgi fjellet den respekten det fortjener. Denne dagen var ikke min dag tydeligvis. Jeg skal heller ikke legge skjul på det - jeg er skuffa over at det ble sånn. Bitter, forbanna, sur i sinnet, i balanse på en knivsegg mellom "bra jobba - du snudde i tide" til "er du ikke tøffere enn dette her?". Og er skuffelsen ren skuffelse, eller er det faktisk en snev av en slags skam innblandet også her? Refleksjonen og tankene i hodet er nok det jeg prøver å få ned på papiret i denne stund. Å sette ord på ting hjelper gjerne for å sortere argumentene og tenke en klarere vei.

Etter turen har jeg reflektert over spørsmålet: Er det lov å kjenne på en form for skuffelse, nederlag etc? Når man har lagt ned 3500 høydemeter for å innse at målet glipper knappe 50 høydemeter fra toppen må jo kunne beskrives for en form for skuffelse. Selv om turen skal være målet og toppen er et instrument for å skape dette målet, så vil det være unaturlig å ikke kjenne på skuffelsen når man mangler 50 høydemeter for å få full uttelling. Det er mye jeg kan skylde på, og 95% av grunnlaget er utvilsomt selvforsynt. Opptrening i form av klyving har vært for dårlig, ha med en taustump eller dårlig turplanlegging er primære eksempler. Det er ingen tvil om at turplanleggingen har hatt et entydig fokus på å finne den mest effektive ruta gjennom dalene og over elvekryssinger, kalkulert og regnet ut høydekvoter i detalj, og hvordan turen kan gjennom føres på en god måte i tråd med sikkerhet, dagsform og personlige preferanser. Vandringen av ferden fikk stor plass - toppen ble nesten glemt. Antydningen om at folk flest går den fra Skogadalsbøen har utvilsomt vært en påvirkende faktor som har bidratt til at toppens utfordringer er undervurdert. Det er håpløst å ikke se det store helhetlige bildet og resultatet ble da, la oss si en passende straff, ble en snutur.

Tankekrigen i hodet går i retning om jeg kan gå rundt å være skuffa over at toppen ikke ble nådd. Det andre er også hva som er sosialt akseptert, og hva som legitimerer normer, og friluftslivets/toppsamleres verdisett og holdninger. Bitterheten sitter jo i meg, jeg vil ha revansj og et nytt forsøk med bedre forberedelser, og ikke minst med erfaringene bak i hodet.
Samtidig er vi konstruert med et sett av normer og verdiskapende regler om at det skal være greit å snu. I Norge fremmes dette med stolthet, å snu i tide. At fokuset er så entydig rettet mot dette elementet av det norske friluftslivet er viktige spilleregler som vi bør verdsette. Historien bak er fra ulykkespåsken i år 1967 da 17 mennesker omkom i påsken. Og ja, om man aldri får snudd så er konsekvensene verre. Gode eksempel er paret som satt fast på Store Skagastølstind i fjor , eller enda verre, ulykken i Mjølkedalen nå i år hvor to personer omkom i uværet. Fellesnevneren er primært innkommende uvær.

I våre dager henger prestasjon og annerkjennelse med på alt vi gjør uavhengig om det er bevisst eller ikke. Jeg har tatt et bevisst valgt å ikke poste på generelle sosiale medier pga dette. Inntrykket mitt er at det er jakten etter annerkjennelse som driver sosiale medier framover, litt i tråd med den franske tenkeren Pierre Bourdieu som mente at alle menneskers handlinger kan spore tilbake til jaget etter annerkjennelse, kamp om definisjonsmakten og styringene av normenes balanse. Peakbook er nok en gråsone i dette bildet om man kan strekke ting så langt. Jeg skrev om dette i min masteroppgave og kjenner meg forsåvidt igjen i resultatene. Balansen er på en knivsegg. Presses risikoen for hardt og man ikke har den rette kapitalen i form av ferdigheter, tidligere bestigninger, rolle i miljøet/feltet eller andre "anerkjennende" triumfer i medaljesamlingen, er veien kort mellom hyllest eller fordømmelse.

I mitt hode fremstår Gjertvasstinden som en topp som skal kunne bestiges uten de store problemene så lenge man er relativt fjellvant eller har med seg en person som er kjent. Dette er et inntrykk som har bygd seg opp gjennom mange år på tur i Jotunheimen. Gjertvasstinden kan man gå fra Skogadalsbøen som dagstur via "Norges lengste motbakke". Min planlegging avslører dette glatt, og dette er nok en største skammen og personlige skuffelsen i dette her, det må jeg regelrett innrømme. Jeg planlegger generelt i for stor grad og stresser med ting som er totalt unødvendig. Toppen ble rett og slett glemt under planleggingen. Elvekryssingene over Midtmaradøla og Maradalsdøla, og finne en energieffektiv opp til ryggen av Gjertvasstinden var mine største bekymringer i forkant av turen. Når man blir overrasket at det er klyving opp til fortoppen Gjertvassoksle, vel da har man gjort hjemmeleksene til stryk. Min opplevelse var at toppen var krevende, og mer krevende enn det inntrykket og hverdagssamtalen tilsier. Det er mulig jeg hadde stang ut med forholdene, men dette er nok det som også sitter i hodet også. Toppen skal være relativt grei, likevel ble det ingen uttopping. Det er nok som lader skuffelsen mest, i tillegg til den mangelfulle og, vel la oss kalle det respektløse planleggingen mot fjellet i seg selv. Gjertvasstinden fortjener mer enn som så. Kanskje jeg også har blitt for høy på meg selv etter at kurvene har hatt eksponentiell vekst gjennom hele 2025. Det er noe som også ligger og gnager - ble man for selvsikker på veien mot "Norges lengste motbakke"?

Jeg fant en god unnskyldning i svenske Fredrick Sträng beretninger om østryggen på Gjertvasstind under sitt rekord prosjekt om å gå alle 2000 meterne raskest mulig , noe som endte i rekord. Gratulerer - imponerende er vel passende nok.
Han var der noen dager før, og mente at dette klyvepunktet rett under toppen var det mest krevende på hele traversen fra Gjertvasstind til Nordre Skagastølstind. Når han mener dette med så mye tur i beina så styrker det følelsen av at det var godt å snu.

Jeg konkluderer nok med at turen sitter igjen med en tredelt mening eller følelse. Å snu var et godt valg, dagen var ikke min. Kanskje var dette i overkant ambisiøst også, at min begrensning i form av fysisk og psykisk belastning var nådd. Jeg mener og tror at det er mye krefter igjen, men at dette klyvepunktet ble vippet feil vei på vektskålen denne dagen. Hjemmelekse to er utvilsomt turplanleggingen og aldri undervurdere slike topper. Men dette er forsåvidt grei, og en nyttig erfaring videre uansett.
Hjemmelekse tre er at skuffelsen skal være der og det bør være naturlig. Å legge ned så mye tid, energi og krefter uten å nå det store målet skal man kjenne på, ellers er mangelen av indre motivasjon, entusiasme og drivkraft fraværende. Da er det heller ingen vits i drive med dette her tenker nå jeg.

Jeg lander vel i bunn og grunn på at å snu var en god avgjørelse. Fjellet vant i dag. Fjellet vinner alltid, og ga også egentlig tillatelse til å bestige toppunktet. Invitasjonen grep jeg ikke. Skuffelsen skal likevel være til stedet og det bør den være.
Peakbook brukes i stor grad som en personlig minnebok hvor tanker, erfaringer og opplevelser luftes. Å skrive noen refleksjoner ned her kan være fint å lese tilbake på ved en senere anledning.

Selv om det ikke ble toppen denne gangen, var det fortsatt en tur som står til karakter 6. Et vilt område - øde og bortgjemt med noe av det flotteste vi har innen norsk natur uten tilrettelegging eller menneskelig innblanding. Jeg har gledet meg til å skrive videre om turen - et minne som jeg nok aldri vil glemme. Turen til de øde og bortgjemte område i Hurrungane står utvilsomt som en av, om ikke den største fjæra jeg har i hatten.

© Henrik Foss

Fra Årdal til Stølsmaradalen og Midtmaradalen

Litt over 06.00 begynte sykkelen å trille fra Tronteigen i Årdal og innover mot Hjelle og Vetti. Været var strålende nede i bygda men med tåke på toppene enn så lenge. Yr hadde vært i et noget rart humør de siste dagene. Knall sol men tåke var ikke meldt. Både gårsdagen og denne dagen kunne vise til tjukk tåke i fjellet. Jeg hadde god tid så regnet med at dette skulle lette langs med veien. Estimert tid til Gjertvasstinden var 10 timer så dette kunne bare ta sin tid.
Det var stille inne i Utladalen denne søndagsmorgenen. Men litt press var det også på tid. Hadde en løpende avtale med alexw (Alex) om å møtes ved 1668-punktet øst for Gjertvasstinden ca kl 12.00-13.00. Han var av det fornuftige slaget som startet fra Turagrø via Helgedalen samme morgen. Avtalen var noe løs så ba han smøre seg med tålmodighet, så skulle jeg holde han oppdatert underveis.
Ved Vetti gard ble sykkelen satt igjen og beina satt i gang. Shortsvær og t-skjorte var helt fantastisk. Brendeteigen gikk jevnt og trutt. Den er bratt men stien er veldig fin. Tok en pause ca halvveis opp for å fylle på med veske. Veske ville være kritisk hele dagen i og med at det var så varmt allerede nå.
Tåka var grøttjukk mot Stølsmaradalen. Man så rett og slett ingenting, og ved et par anledninger så lurte jeg nesten på, utrolig nok, at jeg var på rett spor. På Stølsmaradalen skremte jeg nesten skiten ut av ei hyggelig dame som hadde tilbringet natten alene på hytta. Tåka var så tjukk at jeg var nesten på 10-15 meter før jeg så hytta. Tok god tid til litt mat og en hyggelig prat. Hun kunne fortelle om veien opp Kykjestigen som en ubehagelig og frodig opplevelse som ikke var å anbefale. Jeg skulle heldigvis ikke hit i dag. Hun skulle videre via Vetti mot Skogadalsbøen i dag men via Fleskedalen framfor direkteveien via Friken. Vi diskuterte litt topper på veien som kan gi god utsikt utover området. Anbefalte Fleskedalsnosi som en mulig avstikker siden hun ønsket topper som kanskje kunne bestiges. Jeg gikk videre og ønsket henne god tur - hun hadde relativt langt igjen.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Fra Stølmaradalen var det i dag veldig fuktig pga tåka som lå tett. Det plaska i stien og lyngen dryppet av fuktighet. Det begynte derimot å skje noe. Tåka var tjukk men laget begynte å gå i oppløsning. Over fantastiske Snørestredet var det likevel tett. Her er det utrolig frodig, kombinert med den golde ura i terrenget. Inntrykket ble derfor enda sterkere, et utrolig fint parti denne dagen. Stien stuper ned på kryss og tvers nedover mot Midtmaradalen. Her kunne jeg kjenne på stillheten i relativt urørt norsk natur. Den følelsen kommer her, dette er et spesielt område. Det er så bratt nedover mot Utladalen med små frodige hyller og tjern, dekket av hardfør vegetasjon. Det er også noen veldig tydelige sauestier lengre ned. Jeg tipper disse kan ha lurt noen tidligere for de er virkelig synlige langt der nede i det grønne landskapet.
Midtmaradøla dundrer nedover fjellsida med økende styrke og fyller ørene med elvesus, brak og drønn. Hele ramma ned fra Snørestredet er spesiell. Stien er god med enkelte forventede erosjonsskader underveis. Den holder også høyden relativt godt ned mot Midtmaradalen med vakker fauna underveis.
Tåka begynte virkelig å bevege seg her. Maradalsmannen kunne skimtes mellom tåkelaget i takt med den økende sterke sola - Oblixen var vel det Slingsby omtale Mannen som da de kom fra Skoddedalen som jeg skulle gjennom om ikke så alt for lenge.

Midtmaradalen er spesiell med Maradalstindene på nordliggende høyre side, Storen i midten og Dyrhaugs- og Midtmaradalstindane på sørlig venstre side. Dalen er 9 km lang med utrolig frodige med grønne sletter, dekket med fersk og eldre steinur i alle mulige størrelser. Jeg skulle dessverre ikke videre inn dalen denne dagen slik som sist mot Dyrhaugsryggen. Samtidig var det godt å vite at jeg ikke skulle opp fra Midtmaradalen og opp til bandet - den klyvinga var guffen sist gang. Å stå og skue innover denne store og majestetiske dalen ga store inntrykk. Det føltes godt å endelig stå her igjen, men å rette skotuppene mot et område jeg aldri tidligere har besøkt.

Nå måtte mektige Midtmaradøla krysses og det er nok ikke alltid like lett. Det er likevel ikke den verste breelva å krysse. Det er flere muligheter, alt etter hvor våt man ønsker å bli. Jeg sikta meg inn på en stor stein men syns denne virka noe verre så tok turen lengre som endte med suksess. Nå ventet rundinga av Maradalsryggen på østsida med kursen videre inn i den svært bortgjemte Skoddedalen, navngitt av selveste Slingsby.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Midtmaradalen - Skoddedalen

Som forventet var det både tett og begrodd i denne flanken. Fuktig og solrik side skaper ideelle forhold til vekst av blomster, planter og små bjørkekratt. Det er lite ur selvom enkelte blokker ligger skjult i det ville plantelivet. I tillegg er det mange fuktige sva og små hammere som skaper en labyrint som må løses. En del opp og ned før det løser seg relativt greit. Utsikten er upåklagelig, da spesielt tilbake mot Snørestredet, men også Stølsnostinden og bratt ned til Utladalen.

Det var godt å komme opp i fjellterrenget. Myrete men fint. Nå letta tåka for alvor og hele Utladalen og tindene i sentraljotunheimen visste seg fra sin beste side i formiddagslyset. Det var slående vakkert, verdt å stoppe å nyte et minutt eller to. Holdt høyden godt mot Skoddedalen og gikk også et hyllegalleri som en liten bonus. Totalt unødvendig men en artig detalj på veien. Så åpnet Skoddedalen seg og dette er nok mitt nye favorittområde i Jotunheimen. Dalen er rett og slett printa rett ut av romantikkens malerier av ypperste klasse. Elva renner midt i dalen og skaper grobunn for grønne mosegrodde sletter omkranset av bratte svabergdekte fjell. Hurrunganes spisste rekke stikker opp i bakgrunnen med østflanken til Mannen og Gjertvasstinden på orkesterplass. Dette var en spesiell opplevelse, jeg kunne like gjerne ha brukt en hel dag opp denne dalen. Det er nok ikke mange som har vært her inne. Jeg har tidligere skrevet at "lufta står stille" på Maradalsryggen. Her inne er den nok innkapslet og forsegla i sammenligning.
Jeg spiste litt før jeg lot meg sige nedover mot dalen. Svaberg og fuktige partier gjorde at å holde høyden var mindre gunstig. Bedre var det å gå langs med eleven på vide bredder dekket av mose og mykt steindekke. Foran meg sto Mannen og Gjertvasstinden. Tanken om at jeg skulle opp dit om noen timer var uforståelig.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Skoddedalen - Maradalen

Skoddedalen gikk unna. Langs med det lilletjernet var det årsmøte for mygg i Jotunheimen. I alle skyggesidene på steinene var det helt tjukt med mygg. Virkelig spesielt fenomen. Litt brattere mot slutten men samtidig lettgått hele veien opp til neste dalsøkk. Her oppdaga jeg en varde som nesten var litt skuffende, men får da ikke bli for kresen heller.
Opp til bandet mellom Mannens østtopp og Rolandsnosi var det greit å gå selvom det var litt fuktig og bratt enkelte plasser. Tåka lå tjukk i Maradalen så bestemte meg for å ta en rask avstikker opp på Rolandsnosi for å sondere terrenget og for å gå noen minutter uten sekk. Rett og slett strekke litt på kroppen. Godt var det. Ringte Alex om at nå kunne han begynne å speide fra 1668-punktet etter en sær fyr med gule sko. Ringte også Eline for å fortelle at jeg var i god behold og at turen gikk nogenlunde etter planen. Tåka hadde nok spilt inn på dekninga underveis, da det normalt er dekning både før og etter hytta i Stølsmaradalen, noe det ikke var i dag.
Raskt ned igjen tilbake til sekken. Nå skulle jeg ned til Maradalen. Denne dalen hadde jeg virkelig sett fram til - et smykke av de sjeldne i Hurrunganes vakre natur.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Fra bandet og ned flanken er det mye sva med god friksjon. Disse er nok snødekt mesteparten av året. Terrenget er regelrett vilt hvor det stuper ned på alle sider. Maradalen åpner seg mer og mer for hver meter man trekker ned. Maradalsbreen er spesiell hvor den ligger klemt mellom dette belte av bratte og spisse tinder. Jeg var usikker på hvilke forventinger jeg hadde til denne dalen. Grønt og flatt slik som Midtmaradalen eller en mer herjet dal slik som f eks Gravdalen lengre vestover. Fasiten er at Maradalen er den villeste av disse dalene i Hurrunganes bakgård. Store tegn etter breens arkitektarbeid vitner om enorme krefter som fremdeles foregår her inne. Det mest imponerende var sidemorenen som man kunne se langt oppe i lia. Denne var regelrett gigantisk. Enorme blokker, smidd sammen med avsetningsmasser og enkle små planter. Denne ryggen gikk gjennom hele Maradalen og helt opp til breen. En glasiologs våte drøm antar jeg - langt, bredt og stort. Terrenget var trøblete nedover mot Maradøla som drønna og fresa i sollyset. Ingen tvil om at det var god styrke i elva nå og som nok kunne bli vrien å krysse. Nødig ville jeg helt inntil breen og opp på denne for å få krysset.
Jeg hadde planlagt tre mulige alternativer for å komme opp på Gjertvassryggen. En rett under hengebreen i sørflanken, rennesystem midt på eller den enkleste og desidert lengste ved å runde opp på østsida. Valget falt raskt på en av de to siste som virka mer innbydende slik situasjonen så ut.
Jeg begynte å følge Maradøla oppover mot breen, men ingen løsninger var spesielt gode. Det var akkurat som elva snakket til en mellom bølgeslag og stein i bevegelse. Her må du ofre noe, du får ikke krysset uten å gjøre dine vurderinger. Her bestemmer jeg - her står skapet.
Ingen tvil om at jeg følte på respekten og ydmykheten for denne elva i dette området. Trå varsomt med hensyn og respekt. Får jeg lov til å krysse så skal jeg være takknemlig for det. Man blir litt spirituell om en vil for å sette ord på det i slike situasjoner. Naturen spiller virkelig inn og gir mektige inntrykk. Vi blir så små i sammenligningen.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Tilslutt fant jeg et passende sted å krysse selvom denne også var vrien. Glad jeg hadde stavene med meg som kun var til disse elvekrysningene i de ulike dalene. Jeg så meg tilbake og takket for at jeg fikk komme over, og nøt elvas lyd tilbake noen minutter. Nå var jeg i tvil hvor skotuppene skulle rettes videre, og her var nok også turens største tidstyv. I etterpåklokskapen er det enkleste utvilsomt å følge langs med elva nedover dalen før man drar seg oppover i dalsida enten direkte opp eller østover. Jeg valgte derimot å ta høyde hele veien som da ble en ferd i ur, våte svaberg og til tider høyt gress. Dette var rett og slett bare dumt og mye tid ble brukt. Samtidig bestemte jeg meg for å satse på renna midt i veggen (se skisser under). Den var bratt men det burde ikke være umulig å komme opp her. Da sparte jeg også veldig mye tid i steinur, traversering og ikke minst kilometer.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Renna besto stort sett av gress og var svært bratt i bunnen. Gress og lyng kom godt med for å holde fast i noe. Enkelte klyvepunker men ingenting å snakke om videre. Dette var stort sett greit. Mot toppen dro jeg mot venstre for å komme innpå litt slakere terreng. Veldig mye løst i dette området men helt kurrant. Merket også at det var veldig varmt her inne i sørsida. Det føltes til tider som en varmeovn. Godt å komme opp hvor en livlig bekk lyste i mot. Slokka tørsten og ringte Alex om at jeg var bokstavelig talt rett under beina på han, og at jeg fulgte renna i terrenget for å unngå høydemeterene opp til han.
Lettgått terreng på fin friksjonsrik ur og svaberg. Satt meg på kanten og så Alex kom gående i med sentraljotunheimens tinder stikkende opp bak hodet. Fascinerende å se hvordan perspektivet mot disse tindene har endret seg time for time gjennom dagen. Det skulle bli hyggelig å slå av en prat og få fokuset på noe annet.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Ryggen mot Gjertvasstinden - panoramaenes toppetasje

Det var trivelig å hilse på Alex igjen. Sist vi var på tur var på Store Midtmaradalstinden i fjor med samme oppskrift. Praten gikk løst og freidig oppover en ellers behagelig ur. Trikset er som de andre øst- og sørryggene i Hurrungane - følg rennene i terrenget så langt dette går. Da sparer man mye tid og krefter. Det ble mye prat om Gjertvasstinden, jobb og politikk, egentlig gjennom nesten alt på blokka. Været var strålende og det tok ikke lange stunden før vi sto på Gjertvasstindens første fortopp Oksle. Her møtte vi to som hadde snudd på klyvinga videre. Det var rett og slett for heftig. Jeg ble jo spørrende til Alex som hadde gjort hjemmeleksene sine godt - joda her var det klyving i følge kildene.
Klyvinga var forsåvidt veldig grei, godt hjupet av gode varder oppover. Vi opplevde begge to dette partiet som lite problematisk.
Nå begynte virkelig Gjertvasstinden å ruve, rett foran oss med den sylskarpe profilen, snøkammen og den styggbratte breen på nordlig side. Et mektig syn. Nå var vi plutselig høyere enn det aller meste rundt oss. Mannen var ikke lengre en stor oblix, men et kirkespir langt der nede, i godt selskap med den noe mer klumpete Kjerringi. Noen ekteskap varer til granittbryllup, dette paret er nok overmodent for denne tittelen.
Rett før snøkammen møtte vi to til som var på tur tilbake fra Gjertvasstinden. De hadde snudd rett før toppen - ifølge dem overraskende krevende forhold som de ikke hadde forventet. Vi takket for beretninga og tusla videre oppover snøkammen. Jeg var optimist og syns det så greit ut, Alex var nok mer realist og skimta en svahammer lengre opp.
Snøbakken var relativt grei så vi gikk opp uten øks eller stegjern. Bløtt og fint i snøen. Breen på nordsida var helt isdekt - ikke et gram med snø igjen. Stor smelting her under sommeren.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Etter som vi nærmet oss toppen av snøbakken begynte fjellet å avsløre sine formasjoner. I starten var det greit med tørre fine sva som inviterte til enkel klyving. Så en passasje, noe utsatt på snøen helt utpå kanten mot breen. Her hadde nok stegjern vært å fortrekke men det gikk fint uten.
Nå reiste en berghammer seg foran oss. 3 meter høy uten de store svakhetene. Dette var nok cruxet og det punktet som Alex hadde lest om, og som gir hodebry om forholdene er slike som nå. ved normale snøforhold eller tidligere på sommeren er inntrykket at en kan omtrent spasere opp med ei isøks. Nå var det bratt med svaberg og ingen tilsynelatende svakheter.

Vi sonderte terrenget en god stund fram og tilbake på hylla. Mot sør eller venstre side var ei rampe som gikk opp. Her var det også stegjernsspor. Alex prøvde og kom seg en stykke opp men usikker på ruta videre. Var det opp her? (Det var jo det). Føltes ekkelt, enda eklere var det å se på.
Jeg så på andre siden, ut mot breen. Her var det ei sprekke med et godt tak. Sannsynlig en solid 3+er opp her, 2 meter. Etter noen forsøk opp og ned ga jeg det en sjans med Alex som spotter. Teknisk greit men lite tak til hendene. Herfra ut rundt et hjørnet og nå kjente jeg breen under beina og stupet. Off dette var forbanna ubehagelig, rett og slett ingen god følelse. Videre var det ei renne på ren friksjon. Nei, her tørr jeg ikke gå i dag. Krabba tilbake og klarte på et vis å lirke meg tilbake, relativt svett og kjørt i hodet. Dette var ubehagelig. Jeg begynte å innse dette nå. Toppen nås ikke. Fullstendig feilberegning, her har jeg virkelig undervurdert fjellet og toppen. Hadde vi hatt litt tau så hadde rampa vært veldig grei i og med at det var det godt riss til et par kammer ved siden av. Alex var og enig, i dag snur vi med hodet hevet. Dette var surt, han har da ikke akkurat gått noen småtur han heller på godt over 2000 høydemeter. Sånn er det enkelte dager - fjellet vinner. Feilen er min utvilsomt.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Reisen hjem

Med kveldsola i ryggen og med en ubeskrivelig flott utsikt mot øst, rusla vi på hjemveien. Passasjene gikk greit og ned snøkammen ble det surfing. Vi var fornøyd med avgjørelsen, men den satt nok litt igjen i hodet. 50 små høydemeter fra toppen, sannsynligvis siste cruxet. Karamellen med sitronsmak er både søtt og surt på samme tid. Den skulle også tygges på lenge fra min side.

Vi hadde lange veier hjem begge to men tok meter for meter. Ned fra Oksle tok vi det med ro med en siste matpause før returen begynte for alvor.
Vi fulgte snøfelt der hvor dette lot seg gjøre. Alex hadde gått opp ruta så det var fint å skru av orienteringssansen litt i en periode. Kroppen min var veldig fin, beina føltes gode men hodet var nok litt kjørt med tanke på påkjenninga ved cruxet mot toppen.
Det begynte også å bli mange timer med aktivitet på begge to.

Ved 1400 meterskvoten sa vi takk for nå. Alex tilbydde seg om å kjøre meg til Årdal fra Turtagrø men jeg sto høflig over dette. Turen min skulle fullføres til døra hjemme, selvom det var på et vis litt fristende.
Ble enige om å sende en tekstmelding før vi var hjemme så vi visste at alt var ok.

Nå retta jeg kursen mot 1318-punktet østover. Terrenget var lettgått og ble raskt både frodig på høyfjellsk vis. Kveldslyset var fantastisk. Sånn sett ville jeg ikke være noe annet sted i verden enn akkurat her, akkurat nå. Et eventyr på mange måter å være så privilegert (selv om formen ikke kommer av seg selv, det ligger et arbeid bak og for å skape mulighetene).
Fra 1318 var det overraskende mye steinur og skrenter, samt bekker og annen masse. Tungt terreng overraskende nok. Det var merka av en bru over Gjertvasselvi lengre nede i dalen. Satset alt på at denne brua sto og ikke var en av mange som ble tatt av vårflommen i år. Stien langs elva fantes ikke, men antydning til tråkk enkelte plasser. Gikk forbi noen gamle kulturminner, ellers var det stort sett bare myr og kratt hele veien.
Brua var der og herfra var stien prima. Rødmerka dnt-sti smakte godt.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Tok en pause ved Storebrui for å fylle på lagerene en siste gang. Det er fortsatt en del høydemeter under Friken, og ikke minst et godt stykke igjen fremdeles. Jeg satte et godt tempo og kosta på mot Skogadalsbøen. Her var det mye folk selv utenfor det største sesongtrykket. Begynte å bli litt mett på sanseinntrykk nå, så satt i ørepropper med litt musikk for å fokusere på noe annet.
I kveldslyset var det fantastisk å se bort på andre siden av Utladalen. For noen timer siden så gikk ferden der borte, og over alle elvene som renner ut i de bratte, ville og brusende fossefallene. Hurrungane ble svarte skikkelser i det røde kveldslyset. Det var noe spesielt.
Under Friken er det seigt, det tar en god evighet. Mørket sneik seg på og før en visste ordet av det så var det helt mørkt. Dette gikk relativt greit nedover mot Fleskedalen men her kommer furuskogen inn i bildet, og dermed fra mørkt til direkte tussemørkt. Ordna med litt lys og gikk videre. Disen fra tjernene og den fuktige bakken la seg som et lokk over skogen, relativt frisk og kald. Det var godt med litt ekstra klær. Jeg møtte ingen fra Skogadalsbøen og ut Utladalen via Vetti. Men klokka var over 01.00 så det var kanskje ikke så rart.

Mørket tok på og ikke minst tanken om at turen var snart ferdig. Jeg var klar for å bli ferdig nå selvom kroppen kjentes bra. Det var hodet som føltes ut som en murstein. Det skulle bli godt å komme på sykkelen nå og hjem til en dusj og god varm seng.

Sykkelturen gikk greit, men det var jammen godt å komme seg ut på hovedveien og.

For en tur dette har vært med mange ulike inntrykk. Som jeg innledet denne rapporten med (om du henger med enda) så er disse turene fra fjord til fjell en reise inn i hodets kriker og kroker. Dette var virkelig gjeldende i dette tilfelle. Jeg var nesten mett på inntrykk - følelsen at jeg egentlig har gått nok fjell for en stund. Det er selvfølgelig ikke sant, men det ble noen opplevelser i løpet av dagen.
Hurrunganes bakgård leverer gang på gang som et øde og mektig naturområde, kun oppsøkt av de få, de særeste, og de som virkelig vil smake på en karamell som har en genuin og merkverdig smak, en smak en gjerne vil tilbake til.
Skoddedalen sammen med Maradalen står igjen som kremen på denne turen. Disse plassene er spesielle og verdt et besøk.
Jeg har ikke lagt fra meg denne turen enda og det gjør jeg nok ikke heller på en god stund. Bomturen på Gjertvasstinden blir kanskje et spøkelse i mitt dype sinn, men samtidig også en tur som jeg daglig tenker tilbake på. Dette var et mål som virkelig har ligget der en stund og som (nesten) kan legges på hylla en stund. Om det blir flere av disse fjord til fjellturene i nærmeste fremtid vet jeg ikke, fordi høydemetere i Østfold er vanskelig å oppdrive.

Jeg bøyer meg uansett i støvet for denne naturen. Den må oppleves og ikke leses gjennom en jævla rapport.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss

© Henrik Foss