Raudbergsnuten fra Filefjell - Alle gode ting er tre (17.04.2022)
| Start point | Buhaugane (927m) |
|---|---|
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 5h 45min |
| Distance | 35.6km |
| Vertical meters | 1,417m |
| GPS |
|
| Ascents | Raudbergsnuten (1,806m) | 17.04.2022 |
|---|
Bestemte meg spontant for å gjøre nok et forsøk på å bestige Raudbergsnuten med fjellski fra Filefjell-siden. Hadde forsøkt to ganger tidligere. Første gang var det været som ikke spilte på lag. Andre gangen møtte jeg kong vinter ansikt til ansikt på Fosseken i februar da jeg holdt på å få frostskader i -20 og kraftig vind.
Denne gangen var forholdene langt hyggeligere. Påskesolen hadde allerede stekt flere dager i strekk, så jeg gledet meg.
Kjørte til p-plassen ved broen mellom Øvre og Nedre Smeddalsvatnet. Startet med kortfeller innover mot Sluten og opp i Slutedalen. Denne dalen er en av de vakreste jeg vet om. Foruten om paret som hadde lunsj, har jeg aldri møtt på andre mennesker her. Tenk at det vrimler av folk som nærmest går i kø opp til Sulebu, mens det er folketomt i denne perlen av en dal. Det gir ikke mening.
I enden av dalen tok jeg en god slurk av kaffekoppen og en solid bit av Valdres aka Karis lefsekling mens jeg nøt den nesten skremmende stillheten. Ikke et vindpust, ikke et menneske, strålende sol og snødekte fjell. Herlig.
I skyggesidene over 1300 moh var snøen helt tørr. Inne ved Fossdalsgrunntjørni hadde jeg tenkt å følge samme rute jeg tok på februar-turen 2021. Altså direkte opp i skaret på nordsiden, men i år gikk ikke dette. Det var nemlig en diger hengeskavel over hele partiet. Måtte derfor skrå oppover litt til høyre i stedet. Skftet til langfeller før jeg tok fatt på dette partiet.
Da jeg nå fikk se det avlange partiet på nord/nordøstsiden av 1693-punktet på Fosseken, ble jeg noe skeptisk. Det så enda mer skredfarlig ut nå enn forrige gang. Jeg fikk da en annen ide. Dersom jeg kunne gå direkte opp til 1693-punktet, kunne jeg unngå dette partiet. Jeg festet skiene på sekken og forsøkte meg oppover, men det var skavlete, bratt, avblåst og isete her. Uten stegjern, ble det vanskelig og uforutsigbart.
Da jeg så hvor hardt og skavlete det var her, øynet jeg likevel et håp om at det var de samme forholdene bortover det langsgående partiet på nordsiden, som jeg egentlig skulle traversere over. Kanskje dette kunne gå likevel. Jeg spente på meg skiene og traverserte bortover. Det er spesielt to partier som er spesielt utsatt her. Det er helt i grenseland i bratthet. Altså opp mot 30 grader. Å bli tatt av skred her, ville endt fatalt. Da ender man opp i dalen ved Fossdalstjørnane, som er tidenes terrengfelle og vil bli begravet av x antall meter snø. Når jeg i tillegg er alene her, er jeg ekstra sårbar.
Det var hard skare og skavler i starten, myk pudder på de mest utsatte partiene. Heldigvis hadde ikke denne siden fått mye sol på seg i dag. Jeg hadde heller ikke observert et eneste skred i området. Jeg stolte på meg selv og gikk over. Det gikk veldig fint, og da jeg var kommet opp på platået like ved toppunktet på 1734 moh på Fosseken, skiftet jeg om til kortfeller igjen. Toppunktet hadde jeg i boks fra før, så denne rundet jeg.
Mimret tilbake til da jeg stod her oppe under blåtimen en brutalt kald februardag i 2021 og kjente den isende vinden bre seg oppetter mage og rygg mens jeg så bort på Raudbergsnuten med snøen driftende oppetter platået i forgrunnen. “Ikke i dag!” tenkte jeg da, før jeg ble alvorlig bekymret for frostskader under returen.
Rant nå ned en bakke på platået før jeg rundet 1688-punktet lenger fremme. Det var først her jeg virkelig fikk se det andre hinderet på denne turen, som jeg var så spent på. Nemlig partiet på sørsiden av Raudbergsnuten like nedenfor toppen. Jeg tok et gigantisk sukk i det jeg skuet skuffet opp på den enorme veggen av snø. Dette var glemmesak. Ikke faen om jeg går opp her alene under disse forholdene. Jeg var likevel optimistisk og håpet å finne en brukbar rute lenger nede i dalen på sørsiden. Forsøkte ett sted, men også her var det bratt og utsatt for skred.
Rant litt lenger ned og fant plutselig en passasje i en naturlig formet snøgrop inntil fjellveggen. Det var noen meter i bratt parti opp til denne, men mye mindre utsatt. Flekket på meg langfeller og satte i marsj oppover. Da jeg skulle ta et bilde med mobilen, mistet jeg den og så den seile nedover fjellsiden. Heldigvis var snøen blitt såpass bløt at den stoppet av seg selv. Den hadde stoppet i bunnen av bakken uansett, men litt unødvendig å renne ned for så å starte på nytt.
Kom meg greit opp på ryggen, og det var en lettelse å vite at det nå ikke var flere skredutsatte hindringer mellom meg og toppen. Satte inn turbomodus over skavlene oppover sørvest-ryggen, og omsider dukket toppvarden opp. Herlig. Fikk flott utsikt mot både Filefjell, Hurrungane og Årdalsfjorden. Alle gode ting er tre, tenkte jeg. Siden det skulle ta meg tre forsøk å nå toppen. Samtidig tenkte jeg at det ikke kan være mange som har stått her oppe med fjellski.
Drakk den siste skvetten med både vann og kaffe før jeg tok av fellene. Det var noe dis i luften nå, og jeg ville ikke ha flatt lys under nedkjøringen. Jeg så på denne turen som en fin mulighet til å utforske Valdresdalen og valgte derfor å legge returen om her, i stedet for å gå samme rute tilbake over Fosseken og gjennom Slutedalen.
Det ble noen avlange sikksakk svinger over skavlene nedover, men det gikk radig. Kjørte ned samme sted jeg hadde gått opp. Fra dalen på sørsiden fortsatte jeg nå videre ned til Raudbergstjørni, hvor jeg fikk tatt noen kule svinger med fjellskiene. Artig.
Nedkjøringen videre til anleggsveien var ikke mindre gøy. Suste sikksakk nedover mens jeg brukte synet aktivt for å se konturene i det noe flate lyset. Nede på anleggsveien tok jeg på kortfellene og satte i marsj gjennom Valdresdalen. På sørøstsiden av Nedre Vikadalsvatnet ligger en veldig koselig hytte med enkel standard. Måtte stoppe for å titte inn vinduene. Skulle gjerne eid denne. Snakk om idyllisk sted.
Tok på et tidspunkt av kortfellene, da jeg innså at det gikk raskere å stake. Fra 1200 moh og ned var snøen dårlig. Sank etterhvert til anklene for hvert skritt jeg tok. Fra Nedre Valdresdalstjørni var det heldigvis litt frost i snøen. Fulgte noen scooterspor her. Fra vannet og ned til hyttefeltet ved Sluten fikk jeg en grei nedkjøring.
Ved broen like ved parkeringen, var det digg å endelig kunne fylle flasken med vann og helle i meg det jeg orket. Kjørte nå ned til Joker Tyinkrysset, som jeg ankom 15 min før de stengte. Iskald beregning. Gjorde unna den avtalte handlingen til middag og kjørte tilbake til hytten. En nydelig tur i strålende vær. Endelig fikk jeg besteget Raudbergsnuten fra Filefjell-siden.
User comments