HJØRUNDFJORDTRAVERSEN (12.07.2025)
| Start point | Indre-Trandal (10m) |
|---|---|
| Endpoint | Urke (490m) |
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 27h 30min |
| Distance | 36.4km |
| Vertical meters | 4,269m |
| GPS |
|
| Ascents | Blåbretinden (1,476m) | 12.07.2025 |
|---|---|---|
| Lille Blåbretinden (1,466m) | 12.07.2025 | |
| Midtre Blåbretinden (1,413m) | 12.07.2025 | |
| Drivdalstinden (1,299m) | 12.07.2025 | |
| Grøtdalstinden (1,403m) | 12.07.2025 | |
| Gullmorhornet (1,334m) | 12.07.2025 | |
| Midtre Regndalstind SØ1 (1,521m) | 12.07.2025 | |
| Raudmolsegga (1,350m) | 12.07.2025 | |
| Midtre Regndalstind (1,539m) | 12.07.2025 | |
| Råna (1,587m) | 12.07.2025 | |
| Skarrabben (1,460m) | 12.07.2025 | |
| Urkedalstindane NV1 (1,445m) | 12.07.2025 | |
| Urkedalstindane NV2 (1,438m) | 12.07.2025 | |
| Urkedalstinden (1,537m) | 12.07.2025 | |
| Valljanykjen (1,178m) | 12.07.2025 | |
| Vellesæterhornet (1,511m) | 12.07.2025 | |
| Midtre Vellesæterhornet (1,500m) | 12.07.2025 | |
| Visits of other PBEs | Langsæterdalen parkering (380m) | 12.07.2025 |
| Myrsætra flyvrak (413m) | 12.07.2025 |
Ryggtravers-bonansa over Hjørundfjorden
Etter flere timer med kart og studering av fjellene øst for Hjørundfjorden, har jeg lenge hatt lyst til å gjøre en større linkup av den mer eller mindre sammenhengende fjellrekka fra Hundatinden i nord og helt ned til Gullmorhornet, en slags sunnmørsk svar på Ersfjordtraversen på Kvaløya.
For å kunne gjøre hele turen i ett push, har jeg tenkt at det en fordel å ha rekognosert terrenget i roligere tempo først. Ønsket derfor å gjøre turen over to dager med start fra Ytre Trandal med lite tidspress. Når det i tillegg ligger en intens hetebølge over hele regionen, var det bare å ta seg tida, og å sørge for nok næring og væskeinntak. Ole Andreas, som jeg hadde møtt i et bryllup noen uker tidligere, var sporty og slang seg med på eventyret.
Vi startet fra Trandal litt over kl 07 på grusveien oppover Trandalsdalen. Sekkene var pakket med det aller mest nødvendige: Et 60m halvtau, 10 kammer + et kilesett, liggeunderlag, litt varme klær til overnatting i vindsekken, solkrem, førstehjelpsutstyr, en liten primus, real turmat, camelback 2L og masse karbohydrater.
Da vi kom opp til Trandalssætra, tok vi av på stien opp mot Skarrabbvatnet. Vi hadde stort fokus på å holde tempoet nede for ikke å trøtte ut muskelaturen å risikere kramper utover dagen. Passerte Skarrabbvatnet i 10-tida og fylte opp flasker og camelback her i den siste sikre vannkilden.
Vi gikk opp i sadelen mellom Storvasstinden og Blåbretinden for å få oversikt over terrenget videre. Gikk opp på et snøfelt i retning Blåbretinden og la fra oss sekkene her da vi planla å senere følge undersiden av ryggen i vest for å komme oss bort på Skarrabben. Bratt og eksponert klyving opp Blåbretinden fra nordvest, men fast og fint fjell. Fulgte samme vei ned i skaret før vi tok en avstikker ut til lille og midtre Blåbretinden, som er en del av Moldepanorama-lista jeg samler på.
Neste steg på turen var å navigere oss opp på Skarrabben. Terrenget var ikke lett å lese, men vi hadde sett fra andre gps-spor og beskrivelser at det vanlige er å sikte seg inn på ei renne som følger opp til ryggen litt nord for toppen. Vi fulgte først litt nede i vestsiden mellom Blåbretinden og Skarrabben før vi fant riktig vei opp - ei bred og jevn renne som førte enkelt opp til ryggen. Derfra var det uproblematisk bort til toppen.
Fra Skarrabben startet en lang og spennende ryggtravers som ender opp i nordøstryggen på Råna. Vi var spente på hvor krevende denne første etappen bort til nordøstryggen skulle bli. På kartet så det tilsynelatende greit ut, men sunnmørske fjellrygger har en tendens til å by på uventede utfordringer. Ryggen viste seg å være fin, luftig og eksponert. På et punkt skiftet ryggen litt karakter og ble plutselig veldig eksponert på begge sider. Vi beveget oss kontrollert, men fortsatt usikret langs den sylkvasse ryggkanten med gode grep på fast fjell og bare avgrunnen under oss - en herlig følelse av å være 100% tilstede i nuet og å føle på kontroll i seriøst terreng.
Etter passering av Raudmolsegga, roet terrenget seg og det var enkelt å ta seg videre til Nonshornet. Herfra ble terrenget mer krevende igjen med pinakler og uoversiktlig terreng. Vi fulgte ryggen et stykke før vi dro oss ned på snøen i østsiden av ryggen. Vi fulgte på undersiden av terrenget helt til ryggen begynte å stige inn i nordøstryggen på Råna. Før vi tok fatt på nordøstryggen, la vi igjen sekkene og gikk en avstikker ut på Valljanykjen, en avsidesliggende moldepanoramatopp som det var fint å plukke med seg da vi uansett var i nærheten. Bort dit fikk vi fylt på vann fra noen snøfelt og brukte en drøy halvtime tur/retur.
Vi fant oss en grei passasje fra snøen og opp på ryggen igjen. Her tok vi på oss selene, fant frem tau, sikringer og bestemte oss for å klyve videre på løpende sikringer. Vi holdt jevn og fin fremdrift oppover ryggen og det var aldri vanskelig å finne gode sikringsplasseringer. På noen brattere opptak trakk vi litt inn til høyre for ryggen der terrenget så enklere ut. Vi opplevde aldri utfordringer med å finne en intuitiv rute opp, og vi kunne nyte en lang og eksponert rygg gjennom kveldstimene. Brukte ca 3t fra bunn til toppen og toppet ut i 20-tida på kvelden.
Vi begynte å se etter et sted å campe for natta. På neste topp, midtre Regndalstind, lå det et større snøfelt før toppen som vi gikk ut fra at det var vannsig fra. Vi fant heldigvis nok smeltevann til å fylle flaskene og satt oss ned og kokte vann til hver vår real turmat. Etter en lang dag med tvangsspising av lefser og brownie, smakte en drytech helt gourmet! Etter middagen rigget vi oss til på en någen lunde flat hylle for å få oss noen timer hvile i vindsekken. Klokka tikka mot midnatt og vi fikk se sola farge himmelen rødere og rødere mens den forsvant under horisonten bak Råna. Det ble ikke den beste natten søvnmessig, men en magisk opplevelse ble det uansett.
Da sola sto opp i 04-tida, var vi småkalde og klare for å ta fatt på en ny dag. Vi spiste en god frokost og satt i gang med dagens første ryggtravers da kl passerte 06. Det hadde allerede rukket å bli varmt og vi nøyt morgensola mens vi satt kursen for Midtre Regndalstind SØ1.
Allerede fra start var ryggen eksponert og luftig med fast og fint fjell, så her var det bare å "skru på" hodet og konsentrasjonen! Nedover fra SØ1 var det bratt, men ellers fint å gå om man har såle med godt grep. Da vi møtte på en større pinakkel/hammer, holdt vi ut høyre for denne til vi møtte på et snøfelt foran ennå en hammer, der snøfeltet førte bratt ned på breen. Iom at vi ikke kunne passere på høyresiden av hammeren, passerte vi snøfeltet med ei isøks og stor forsiktighet helt til vi kom oss inn på fast fjell og vi kunne smyge oss rundt hammeren på venstre side. Etter dette var det enkel skuring opp over Urkedalstind NV2 (panoramatopp) og videre ned langs snøen til laveste punkt før ryggen for alvor reiste seg opp mot Urkedalstinden.
Nå gikk vi inn i det partiet av turen jeg var mest spent på om lot seg gjennomføre. Jeg hadde ikke klart å oppdrive informasjon om noen som hadde klatret opp Urkedalstind fra denne kanten før, men hadde gode bilder fra Þróndeimr (Christian Nesset) som hadde rappellert ned denne siden av Urkedalstinden fra en tidligere tur (hans rapport:Travers av Urkedalstindane/Regndalstindane (01.07.2021)
Vi fulgte Christians rapellrute og kløv opp ei stor renne som gradvis bratnet til. På et tidspunkt fant vi frem tauet og fortsatte med en 60m taulengde med overraskende fast, fin og enkel klatring. Dette førte meg helt opp til toppveggen av Urkedalstinden der det for alvor ble bratt. Hadde allerede rukket å se at det var flere alternative ruter opp i toppen ut på høyre side som så både fine og velsikrede ut. Jeg ønsket uansett å prøve meg opp rundt på venstrekant der Christian hadde lagt ved et bilde i sin rapport som så meget fristende ut klatremessig. Og klatringen her skuffet ikke!! Nydelig fast, bratt, fin og velsikret klatring på gode tak og ikke hardere enn ca grad 4+. Gøy om dette viser seg å være en førstebestigning :-)
Plutselig sto vi på toppryggen av Urkedalstinden og kunne på løpende sikringer bevege oss forbi de siste utfordringene før vi sto på hovedtoppen. Klokka var ikke mer enn 10.30 og vi var nå ferdige med den mest tekniske delen av hele ruta.
Turen videre gikk nå over i enklere terreng. Måtte først krysse et bratt snøfelt i toppen på vei ned østflanken av Urkedalstinden som vi lett kunne unngått ved å holde helt til venstre på ryggen der snøen var smeltet bort. Enkelt terreng ned til sadelen mot Grøtdalstinden og videre opp ura til Grøtdalstinden. Herfra holdt vi høyden før vi skled på noen store snøfelt ned til bunn av breen under Vellesæterhornet. Iom at vi bare hadde ett par stegjern, og at breen så sprekkete og glatt ut, tenkte vi det var lurt å heller trekke opp på ryggen å følge denne bort til Midtre Vellesæterhornet.
Det viste seg å være enkel klyving opp til Midtre Vellesæterhornet. Herfra bratnet ryggen til mot Vellesæterhornet og vi klatret kontrollert over til toppen usikret på fast og fint fjell. Nå nærmet turen seg for alvor slutten og det gjensto bare én hovedtopp - Gullmorhornet. Ned fra Vellesæterhornet var det jevnt bratt og ingen store utfordringer. Viktig å holde ut høyre på en omgåelse midtveis nedover da ryggen her byr på noen klippepartier. Etter denne omgåelsen er det bare å følge ryggen til laveste punkt.
Ruta opp til Gullmorhornet var enkel å følge da en svak sti guidet veg gjennom den siste labyrinten av hammere og hyller. Endelig hadde vi nådd turens siste topp, og det var godt å snart skulle få traske ut på en ordentlig sti. Før vi trakk ned på hovedstien, fulgte vi over turens siste rygg som strakk seg fra Gullmorhornet og sørøstover. Her var det flere småutfordringer og pinakler som vi passerte på både oversiden og høyre/venstresiden. Etter noen minutter med fullt fokus igjen, sto vi på andre siden og kunne følge ura ned til vannet under Gullmorbreen. Her tok vi oss et etterlengtet bad i en bekk før vi satt kursen ned Langsæterdalen. Da vi nærmet oss p-plassen og grusveien, fant jeg ut at ulltrøya mi hadde falt av sekken. I oppgitthet la jeg igjen sekken og beinet det jeg hadde oppover stien og fant heldigvis ulltrøya 1,5 km lenger opp. Da jeg kom tilbake til Langsæterdalen parkeringsplass, fikk vi skyss av to hyggelige turfolk vi møtte på. Det var virkelig helt magisk å slippe å gå alle kilometerne på grusveg ned til Urke med slitne ben.
Glade og fornøyde tok vi oss et nydelig bad i Norangsfjorden og kunne se tilbake på to eventyrlige dager til fjells der alt klaffet slik vi hadde håpet på. Takk for turen, Ole Andreas!
User comments