Julas hardeste pakke! (21.12.2025)  

Mørketida er som en godtebutikk

© Morten Helgesen

Jeg har lenge savnet en tur oppi soletasjen som ofte finnes oppi Jotunheimen i november og desember når det er grått i lavlandet. Det var spesielt i 2014 det gikk inflasjon i turrapporter fra Kalvehøgde i disse månedene, og jeg misunnelig som eff...!

Jeg var nær sagt som vanlig ikke fornøyd med uttellinga mellom sommer og nyttår i år. Og jeg lot være å sende inn kalenderbestilling til Foto Knutsen i tide til jul fordi jeg manglet desemberbildet. Det skulle denne turen bøte på...

Det ble litt stusselig start på turen siden Morten våkna med forkjølelse. Med hver vår bil kjørte vi grytidlig fra Veslebu og var klare på Valdresflya sånn cirka under grålysningen.

Det gikk av naturlige grunner svært sakte med Morten. I grunn har det gått svært sakte med én av oss de tre siste gangene her fra flya og innover. I april 2024 var det jeg som hadde min årlige vårslapphet som tar bort alt jeg har av krefter. Denne desembermåneden hadde jeg derimot stått imot og holdt alle obligatoriske smitteframstøt fra jobbsmittepølen på en armlengdes avstand, akkurat som når man i boksing jabber med venstrehånda så motstander frustreres og ikke kommer til med kampplanen sin. Så jeg var i helt grei form. Og det var herlig å merke at det gradvis lysnet av dag over fly og fjell.

Siden tempoet på oss var forskjellig så lurte jeg iblant på om jeg skulle vente ofte eller om jeg skulle gå noen lengre strekk og heller ha tilsvarende lange pauser. Etterhvert mistet vi hverandre av syne av den grunn. Jeg gikk tilbake for å sjekke hvor Morten var blitt av på ca 1700 moh, men så han ikke. Kanskje kunne jeg avansere litt bortover flatene.

I det jeg nærmet meg tjern 1798 så jeg en skikkelse i det fjerne lenger nord. Jeg antok at dette var Morten siden jeg ikke hadde festet meg ved klesfargene hans. Fælt så sprek han hadde blitt nå da... Jeg gikk på for å om mulig "avskjære" han ved vannet. Men han hadde et lite forsprang og nådde vannet før meg. Da han stoppet opp like overfor vannet oppdaget jeg at det slettes ikke var Morten...

Etter litt prat forsvant mannen i rød overdel videre oppover mens jeg speidet etter Morten. Men jeg så ingen. Godt gjort skulle det i ettertid vise seg... Jeg tenkte at jeg snart måtte sende en melding, siden han hadde sagt at jeg bare kunne fortsette alene om jeg ville, men jeg hadde ikke svart bekreftende på dette, så det hele føltes veldig dumt nå. Men høyda lokket og dro, så meldinga kunne vel sendes fra oppe på platået kanskje. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg tok igjen mannen der oppe, men jeg holdt vel den nye distansen mellom oss hele veien opp til han tok ei pause før stigningen opp mot Kalvehøgde Ø2. Nå lurte han på hvem jeg kunne være og om jeg var Peakbook-medlem. Jeg presenterte meg og lurte på om han også var en peakbooker. Det kunne han bekrefte. Hvem er det som har flest bestigninger av Vestre Kalvehøgde her inne spurte han... Selveste eks-Tiurjegeren som nå er PeakFloyd altså! Så artig å treffe den karen!!

Etter en hyggelig oppklaringsprat så fortsatte ferden videre. Og jeg endte med å bli med på hans valg av rute, for han var det Vestre Kalvehøgde som gjaldt, så planen hans var å styre unna de andre toppene og heller velge søkket eller bollen innunder Austre Kalvehøgde. Joda, jeg har jo vært flere ganger på Austre enn på Vestre, så det var ikke så nøye for meg akkurat i dag. Og da fikk jeg jo en ny ruteopplevelse.