Uløya og Uløytraversen (16.07.2023)  

© Øyvind Brekke

På veien nordover fra Drammen 9. juli stoppet jeg på bensinstasjonen i Verdal og fikk meg to overraskelser, den første utrolig hyggelig og den andre stusselig. Jeg gikk rett på Turid i døråpninga til stor gjensynsglede! Joda, jeg hadde lagt merke til en kar med en samojed der ute, men jeg var pissatrengt og hadde mer enn nok fokus på det. Nå skjønte jeg selvsagt at det var Arne og Anton (skal innrømme at jeg ikke husket voffse-navnet der og da). Men jeg måtte jo det jeg måtte da, så jeg gikk rett på den ubehagelige overraskelsen, toalettet var stengt... Æsj, da bar det ut i buskaset baki der, jeg hadde ikke noe valg!

Men nå kunne vi omsider prate masse. Begge var vi på vei til Troms, og Arne og Turid skulle låne et hus på Uløya og bo der så lenge de ville. Jeg skulle til Lyngsalpene, men hadde tenkt meg sørover etterpå, ensomhet og teltlivets gleder i Sulisfjellas grensetrakter fristet overmåte, men nå ble det bare rett og rimelig å avtale å møtes oppi nord etter min forhåpentlige suksess i Lyngen. Mest praktisk ville det være at jeg kom på besøk til denne Uløya jeg rødmende må innrømme at jeg ikke hadde hørt om før nå...

TUREN

Etter en usedvanlig tung og kraftløs dagen derpå etter Store Lenangstind hvor jeg kun kom meg til laveste Lyngstuva i sneglefart så var det på tide å komme seg til Uløya. Været var grått men gjensynsgleden stor. Utrolig hyggelig å være gjest i Arne og Turids midlertidige hjem. Og Anton var fargeklatten i tillegg. Det ble besøk på museet på Hamnes, og innkjøp så jeg kunne lage kanelboller. Helt i orden når skydekket var lavt og det var regn i lufta. Dagen etter var meldt bra.

Uløytraversen har jeg ikke visst om. Jeg følger tydeligvis ikke nerdete nok med. Men jeg gledet meg til å gå en totalt ukjent tur i storslagne omgivelser! Og nå var Lyngen-eventyret ute av kroppen. Turid og Arne hadde gått til Blåtinden og tilbake på det jeg må kalle min store dag 4 dager tidligere, men Turid ville gjerne være med meg opp på disse toppene en gang til. Og så skulle vi møte Arne og Anton-bisk på Arontoppen til slutt og ta ferje tilbake.

Været var grått og skoddete, og jeg lurte som vanlig på om det var humbug eller ikke at det skulle bli bra vær. Heldigvis fikk yr ganske rett, og da vi nådde Kjelvågtinden var sola definitivt i ferd med å få overtaket. Og Kjelvågtinden var bare en appetittvekker foran den videre ferden. Her oppe var det også lettgått steinur, så sansene kunne i hovedsak konsentrere seg om landskapet. Om relativt kort tid skulle vi nå toppen som i ettertid er den jeg husker best for den råe utsikten. For det å stå på Uløytinden og betrakte Blåtindens enorme stup rett over delvis isdekte Isvatnet som prikken over ien i den ellers maleriske helheten, det er det første "bildet" som kommer til netthinna når jeg mimrer tilbake om denne dagen!

© Øyvind Brekke

Det var en fryd å vandre rundt og kikke seg omkring og prate turprat med Turid. Og selvsagt var det spennende med orkesterplass mot Lyngenhalvøya, i hovedsak nordre delen. Jeg har ofte lurt fælt på hvorfor det bare er nordre som av enkelte blir sett på som de egentlige Lyngsalpene. De søndre er jo minst like ville og alpine. Jeg setter det på samme konto som blodfans som kun liker første eller de første platene til et band... Men dette skriver jeg jo kun for underholdningens del, for viktigst er det hva naturen gir meg. Og selv om min avstandsforelskelse om Lyngsalpene i hovedsak dreide seg om Lakselvtindan, Guhkesgaissi, Nallangaissi, Piggtinden og alt det voldsomme med Jiehkkevarri så fant mitt første møte med Norges Himalaya sted nord for Kjosen. Og herregud så forelska jeg ble! Nå kunne jeg vinke tilbake full av begeistring over at disse alpene kun ved sitt såkalt blotte nærvær forærte meg en ny eststisk godbit man helst må til Uløya for å bevitne...

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

© Øyvind Brekke

Fra Blåtinden så Arontinden så liten ut, og langt unna. Vi lurte på hvor lang tid vi ville bruke dit, og hvor lenge Arne og "polarbamsen" måtte vente. Eventuelt at vi måtte droppe den. Det var mye utsikt og mer enn nok bratt nedoverterreng i vente innen den problemstillingen. For det meste åpnet utsikten seg nordover mot storhavet og Arnøya. Det fantes med all tydelighet noen nasjonalromantiske og grønne bortgjemte idyller nede ved fjorden langs den ellers stupbratte østsida av Lyngenhalvøya også. Lyngens kystsvar på Stølsmaradalen...? Steder å ta med seg en fremtidig kjæreste, uten tvil. Det må jo gå an om man kommer fra traktene omkring Lyngstuva. Jeg ble raskt enig med meg selv om at dette er en plan seinere i livet. Turid mente forøvrig at disse små grønne botnene helst får besøk via båt.

Som vanlig når en skal nedover i bratt ukjent terreng så er det ikke lett å vite hvor det er best å gå. Faren for å gå seg fast er absolutt til stede. Og blant sildrebekker, mosedotter og gresstuster var det nettopp det vi holdt på å gjøre flere ganger, så vi måtte skrå mer og mer oppover igjen retning vest-nordvest. Om ikke annet mer kontakt med Lyngenhalvøya, men det var jo litt frustrerende. Langt om lenge fant vi ut av det og kunne vandre i lettgått og mykt terreng helt til vi kryssa bekken fra Langvannet og kom oss opp til det lille tjernet mellom Langvannet og Storvatnet. Herfra gikk det radig oppover i lyngterreng som var litt slitsomt å gå i på grunn av tempoet. Etterhvert sendte Turid meg i forveien, og det ble et treningsslit av visse dimensjoner med både håp og skuffelse med tanke på hvor langt det var til topps, men endelig kunne jeg se at det ikke var langt til Arne og en hvit pelskledd skikkelse et stykke oppi der. Herlig var det å puste ut og få vel mye skryt fra Arne og kose litt med voffsen. Måtte oppom toppvarden, men ville slappe av i selskap med disse to, så snudde kjapt. Og ikke altfor lenge etter kom Turid også til topps. Spreking altså, men det er jo ikke rart med det grunnlaget hun har!

Nedover til ferja var det slitsomt å bremse, men det er det alltid. Sola strålte og alt var behagelig ellers. Mulig jeg har glemt myggen, husker ikke om den var så ille denne dagen...

Tusen takk for turen alle tre, og takk til Arne og Turid for at de åpnet mine øyne opp for superinteressante Uløya! Og tusen takk for gjestfriheten og luksusen det var å sove i ei stor seng på eget rom og å ha dusj til disposisjon for en reisende fant. Vi hadde det virkelig koselig sammen disse tre dagene! Finfint nordnorsk sommerminne...

© Øyvind Brekke