Legendarisk toppen ikke nådd-tur!!! (21.08.2019)


Map
Ascents Cima Grande (2,999m) 21.08.2019 not summited

Sånn "PS" til å begynne med

Det hører med til historien at jeg bevisst lot mobilen bli igjen i bilen siden jeg så det som sannsynlig at den kunne forulykke på ene eller andre måten (fall utfor stup eller drukning, jeg har druknet mobiler i jakkelommer før) på akkurat denne typen tur... Låner derfor bilder av Chris og Endre. Pluss dette oversiktsbildet fra motsatt side som er enda tøffere:
https://de.wikipedia.org/wiki/Drei_Zinnen#/media/Datei:Sonnenuntergang_mit_Blick_auf_die_Drei_Zinnen_(cropped).jpg

Forord
Etter noe akklimatisering var vi klare for en tur uten den form for gevinst, men derimot desto mer prestisje. Selve symboltoppen(e) for Dolomittene, Drei Zinnen med Grosse Zinne eller Cima Grande som den største. Vi burde tross kun 800 høydemetere å forsere komme tidlig i gang siden klatring som kjent tar tid når en er såpass vanlig dødelig at en bruker sikring. Men regnet som trommet løs på bil og telt på morran gjorde oss resignerte og i praksis udisplinerte, vi kunne like godt sove videre, i dag ble det nok ikke rare turen...

Etter en rolig bobilfrokost sjekket Chris værvarslet og fant ut at vi befant oss i et slags grenseland mellom elendighet i vest og delvis bra i øst. Tordenstormer i kveldinga kunne forekomme, men kanskje var det verdt et forsøk?

Starter med å stjele dette bildet. "Vi vandrer med freidig mot..."
Starter med å stjele dette bildet. "Vi vandrer med freidig mot..."
Nærmer oss renna...
Nærmer oss renna...

Førsøket
Klokka ble visst 14.00 før vi endelig labbet av gårde. Det var som nevnt kun drøyt 800 høydemeter som skilte mellom parkeringsplassen og selve topp-punktet, og ikke overveldende lang anmarsj, men i bakhodet spøkte tidsbruken klatring normalt medfører. Med mindre en er av typen som fikser alt usikret på ekstremt vis. Jeg følte nok endel på ærefrykt da vi styrte rett mot disse veggene som må være skapt for å imponere og avskrekke. Chris og Endre var særdeles begeistret!

Været ser potensielt elektrisk ut...
Været ser potensielt elektrisk ut...
En betenkt skaukar og en rutinert klatrer i det første parti med sikring starter.
En betenkt skaukar og en rutinert klatrer i det første parti med sikring starter.
Husker ikke mellom hvilken taulengde dette var, men et typisk parti på "baksida" av dette ikonfjellet var det definitivt! Tror det er før tredje taulengde...
Husker ikke mellom hvilken taulengde dette var, men et typisk parti på "baksida" av dette ikonfjellet var det definitivt! Tror det er før tredje taulengde...

Det bar inn i ei bratt renne med masse løs grus og stein i alle mulige størrelser. Omgivelsene var rent klaustrofobiske, det tårnet seg bokstavelig talt opp på begge sider. Og etterhvert passerte vi et litt kinkig parti hvor det var såpass ubehagelig langt ned i ei kløft på høyre side at vi likegodt kunne ta på seler og hjelm og binde oss inn i tau. Endre fikk æren av å lede. I starten var det ganske enkelt. Bare greit for psykens skyld å gjøre alt etter boka. Veldig bratt var det ikke, og snart kom vi opp til et parti med sti og spasering øverst i en ny flanke. Mot slutten kom det et utsatt parti som hadde noe likheter med Kjerringi (jf min skrekkopplevelse 24. august 2013), men forskjellen var at det fantes tak en kunne stole på sånn at det til overmål gikk greit uten tau. Å miste taket her ville imidlertid mildt sagt vært veldig ubeleilig.

Snart var vi framme ved der den første virkelige taulengden startet. Det ble litt rekognosering og vurdering, hvor gikk nå egentlig ruta? Etter kanskje en snau halvtime var Endre i gang. Imens sto jeg og Chris og pratet avslappet, men innvendig ba jeg en stille bønn om at Endre ikke skulle støte på altfor store problemer. For fikk han det, hva ville ikke jeg få da?! I et positivt etterpåklokskapens lys skal det sies at jeg undervurderte meg selv kraftig, selv når en selvsagt tar i betraktning at det er vesentlig forskjell på å lede og på å følge etter i stramt tau. Jeg har intet ønske om noensinne å lede. Men på denne turen ble jeg faktisk klatremessig født på ny!

På Grosse Zinne er all klatring temmelig luftig. Men det fantes alltid visse former for tak som kunne sørge for videre fremdrift oppover veggene. Hele tida hadde jeg en snikende frykt for at enkelte tak (både fot- og håndtak) skulle være løse, men det var de aldri. Pustende og pesende nådde jeg tilfreds opp til standplass hver eneste gang. Det var noe annet det var mer reel grunn til å frykte: Været!

Jeg hadde betraktet skysystemene en stund og syntes de var faretruende sammenhengende og grå med elektriske nyanser. Et lite tordenskrall syntes jeg også å ha hørt, men mine to optimistiske følgesvenner mente det likegodt kunne være noe annet. Men her vi sto og plundret med rutas crux etter å ha gjort oss ferdige med 3 taulengder kom det et brak som ikke levnet noen som helst tvil!

Heretter ble det masse usikkerhet, og om jeg tidligere underveis hadde hatt Skjebnesymfonien (David Garretts versjon) streifende innom hjernebarken hadde jeg den nå på repeat, for å si det på godt norsk! Men 2 av 3 var fortsatt optimister, og vi begynte jo å nærme oss toppen. Endre kom seg opp skorsteinsformasjonen og satte i gang med å finne sikringer opp et svært eksponert parti overfor der igjen. Jeg kvidde meg for dette.

Det såkalte cruxet på ruta.
Det såkalte cruxet på ruta.

"Vendepunktet"
"Oh there was a light..." sa plutselig Chris rolig. Shit altså, hadde det kommet så nære? Ja da burde vi vel snu selv om det kanskje allerede var såkalt lovlig seint (forstå uttrykket den som kan).

Men nei, det mest effektive nå var å komme oss opp til Endres standplass alle som én, og så kunne vi da rappellere derfra. Jaja, det som skjer det skjer tenkte jeg bare, og satte i gang, i det som Chris etterpå definerte som svært akrobatisk stil. Gøy! Enten fremgang, eller så passer det for meg å være i en skorsteinsrenne, jeg blir modig når jeg har en betryggende følelse av å sitte fast. Verre var den luftige passasjen, men alltid fantes tak, så endelig sto jeg der oppe sammen med Endre. Kort etter var vi alle mann alle, og nå var det pause i været, så vi vurderte om vi skulle gå for toppen likevel, kun 100 høydemeter igjen nå.

Endre prøvde og prøvde, men nei, regnet hadde gjort fjellet for glatt, så han kom ikke til, han rakk aldri opp dit han kunne satt en sikring, så vi måtte innse at denne korte klatrepassasjen ble et for stort hinder denne gang. Like greit skulle det vise seg...

Rappellfeste ble ordnet, og Endre la i vei som førstemann. Jeg hadde forøvrig glemt vitale ting som hodelykt og prusik hjemme, og måtte pent stole på mitt svært gode mørkesyn pluss kommunikasjonen mellom Chris og Endre om taubremseberedskap. Følte på frykt og skammet meg over egen dumhet. Omsider min tur, dette skulle bli trivelig gitt! Rappellere uten prusik og uten lykt i stadig mer intenst regn og elektrisk luft nedover stupene på Dolomittenes symbolfjell...

Hver gang jeg rappellerer er det lenge siden sist, gjerne veldig lenge siden...! Det var ekkelt å lene seg bakover i dobbel forstand denne gang, for jeg følte meg samtidig som potensiell skyteskive for lynet. Og ting tok tid nedover, både pga ferdigheter og mørket. Jeg hadde nervene i helspenn samtidig som jeg var litt avslappende resignert. En merkelig følelse i slekt med "det går som det går!"

Jeg syntes denne rappellen minnet litt om kroppsrappell, det var noe med friksjonen som jeg ikke likte, og stadig følte jeg at jeg satt bom fast mens tauet brant seg inn i lår og underliv. Jeg bannet høyt flere ganger! Passet også på å minne meg selv om at "dette går bra Øyvind!" og var så rolig som mulig i bevegelsene mine mens jeg filosoferte over hvor viktig det var å respektere naturen, spesielt nå som den demonstrerte så mye styrke. Og endelig var jeg vel nede hos Endre! Puhh, ferdig med første rappell!!! Chris kom snart etter på rutinert vis.

 Tøft bilde av Endre! I grunn litt sånn vi hadde det mens vi betraktet tordenstormen mens faren var over. Men dette bildet er altfor lyst, og ingen av oss aner hvilke prøvelser som venter om et par-tre timer i det bildet blir tatt...
Tøft bilde av Endre! I grunn litt sånn vi hadde det mens vi betraktet tordenstormen mens faren var over. Men dette bildet er altfor lyst, og ingen av oss aner hvilke prøvelser som venter om et par-tre timer i det bildet blir tatt...

Tordenstormen
Nå var vi godt i gang tenkte jeg tross regnet, men dramatikken var rett rundt hjørnet! Det drønnet stadig vekk på imponerende vis, og lysglimtene ble gradvis mer nærgående. "Vi må ned!" var omkvedet.

Plutselig bare glimtet det enormt i gult og oransje og så smalt det voldsomt samtidig! Dommedag innfant seg, nærmere bestemt oppi en dolomittisk fjellvegg i Syd-Tyrol. "Å Saaaatann...!!!" Endre som tydeligvis var den mest livsglade av oss var den som ble mest bekymret. I likhet med Sondre opplever man vanligvis Endre som positiv og uredd. Jeg har imidlertid, uten sammenligning for øvrig, sett Sondre høydesjuk og apatisk og motsatt av sprudlende, og nå fikk jeg se Endre krøke seg inntil en kampestein mens han stadig gjentok "Dee her ekje bra asså!!!" Svært lite ukuelig optimisme å spore med andre ord. Det hører med til historien at jeg satt ved hans side og "ventet på døden". Vi følte oss så ufattelig små! Det finnes knapt en like virkningsfull metode for naturen å demonstrere styrke og makt på overfor mennesket enn ved å utøve elektrisk støy og lys-show! Da forstår vi at det er Moder jord og universet som er sjefene som kan gjøre akkurat som de vil med oss.

Jeg innrømmer at jeg var nervøs og forskremt, men samtidig hadde jeg altså litt "det går som det går"-holdning. Et uforklarlig paradoks som kanskje likevel kan forklares med at den redde ofte også blir satt ut av apati. Av og til kan det fungere fordelaktig. Vi måtte dessuten fortsette, for det var ikke noe ly av dimensjoner vi satt inntil. Chris virket forbausende avslappet faktisk, seinere fortalte han oss at han hadde opplevd enda verre (!) og derfor tross nerver hadde følt en viss optimisme midt i elendigheten!!

Glimt og "BANG" på nytt, men denne gangen syntes jeg å ane en liten nyanse, det smalt da ikke på sekundet...?! Fra da av begynte jeg seriøst å tro at dette var det fullt mulig å overleve, tordenstormen iallfall!

Vi fant ikke ut av hvor det faste rappellfestet foran andre-rappellen befant seg, så Chris og Endre improviserte og fant et som absolutt burde duge. Så var det på`n igjen. Og i det Endre rappellerte seg nedover avtok regnet mens det lysnet gradvis over oss. Nå fulgte min og vår sannsynligvis mest fantastiske væropplevelse hvis jeg tar en pause fra generell lovprising av Øyvindværet: I noen minutter sto jeg og Chris der oppe på avsatsen under stjernehimmelen og så på fyrverkeriet uværet skapte over fjellmassivet på motsatt side av dalføret. Der var det mørkt så det holdt, men uværet var på vei vekk fra oss. Det smalt og glimtet i fargesprakende lyn og var rene nyttårsaften i august. Noe så trolsk og mektig visste vi ikke om vi hadde opplevd før. Dette øyeblikket ville vi plukke fram mang en gang seinere, det skjønte vi allerede nå!

Tilbake til "rappellhverdagen" og ny smerte på gnissende kroppsrappellnivå. Det var i grunn overflødig med elektrisk himmel, det var skrekkinngytende nok å fire seg etter tross alt amatørmessig evne nedover i mørket vel vitende om at jeg befant meg i en av veggene på Dolomittenes kanskje mest fryktinngytende fjell. Men omsider var jeg vel nede nok en gang. Endre skrøt voldsomt av meg, som han i beste Sondre-stil har for vane å gjøre, og snart kom Chris etter. Så var det snart samme prosedyre som sist, og endelig var vi ferdige med tredje rappellen. Hva nå??

Nå skulle nemlig den litt kinkige "Kjerringi-passasjen" til pers på ny (den gikk faktisk helt greit), og etterpå var vi usikre på om vi skulle prøve oss ned en såkalt direkterute mot lavlandet som vi trodde kun innebar bratt grusbakke. Men hva om vi gikk oss fast? Nei det beste var vel å benytte samme rute som vi var kommet opp, der var vi jo kjent. Dette innebar ytterligere 2 rappeller. Det var ingen enkel sak å finne egnede fester til sådant her i mørket, men så fant Endre en skråbolt. Den fikk duge. Og dermed var det snart klart for et nytt kapittel innen denne retretten.

Dette var det mye av på turen. Høy VÆÆÆ-faktor...
Dette var det mye av på turen. Høy VÆÆÆ-faktor...
Enda mer "VÆÆÆÆ!!!" :)
Enda mer "VÆÆÆÆ!!!" :)

"The rope is broken"

Jeg var i grunn glad for å rappellere ned her, for jeg hadde ikke likt meg helt motsatt vei før vi hadde startet sikringa. Det gikk som seg hør og bør i mørket og med Endres lykt der nede som en slags veiledning. Endelig nede, og kun én rappell igjen, så var det bare å rusle nedover grusen og ned til vår basecamp på fire hjul... Feil!!!

Chris kom rutinert og effektivt etter, men med en alarmerende beskjed: The rope is broken!

I svarteste!!! Var det mulig??? Ja selvfølgelig var det mulig! Det er ingen selvfølge at ting skal gå bra her i livet. Mulig mitt del-motto "Det kan hende deg også..." hjalp på min psykiske reaksjon. Hovedmottoet mitt er for øvrig "Bli aldri overrasket over noe som helst!" i tråd med Lars Monsen som i Nord-Amerika ikke skulle bli overrasket selv hvis en 1047 kilos grizzlysugg kom inn i leiren og stumpet røyken i fiskesuppa og ba om å få låne fiskestanga... Etter første kalddusjen tenkte jeg "jaja..." Nå var det bare et helt tau igjen, og det store spørsmålet var selvsagt hvor vanskelig klatringen vi ikke hadde forutsett ville vise seg å være. Heldigvis for min del skulle jeg slippe å lede. Det var Endres jobb.

Endre er den fødte optimist og gikk offensivt til verks! Men selv optimisme kan møte seiglivet motstand som krever sin gedigne optimismekompetanse i form av rett modus, fokus, fandenivoldskhet, stahet og dristighet. Fornektelse av at tvilen skal få overtaket, og med "gullfiskhukommelse" nok en gang gyve løs på samme problemopptak etter utallige avvisninger.
Jeg satt så komfortabelt jeg kunne og observerte vår eminente fører med betinget optimisme. Chris satt et par meter unna og lyste med lykta for å lette ledet og matet tau ved behov.

Jeg satt der i mørket og filosoferte over det absurde i situasjonen, noe som for øvrig nesten hører med til normalen på klatreturer. Hvem er det som frivillig utsetter seg for å måtte tilbringe natta i det som for vanlige mennesker ses på som en skrekkens avkrok på et monsterfjell??? Det er deg det Øyvind!! Blant annet... Den som kunne ligget og slappet av med tørre klær på madrassen i bilen akkurat nå!!! Jeg kunne innen rimelighetens grenser glatt betalt noen tusenlapper for å få det ønsket innfridd i dette øyeblikk...!

Etter mye plunder var Endre omsider oppe og ropte relativt kort etter at standplass var klar. "Din tur Øyvind!" tenkte jeg nervøst men innbitt. Dette bare måtte gå bra, for det fantes ingen alternativer!! Og i mørket tro jeg til med akrobatikk på mitt ypperste nivå. Nedenfra forstår man aldri hvorfor den som leder somler sånn, men underveis med topptau forstår man så til de grader! Ufattelig bra ledet av Endre dette her, det kan jeg si fordi jeg er svært faglig kompetent til å vurdere vanskelighetene selv med topptau vel vitende om at han IKKE hadde stramt tau opp samme parti!! Mulig dette var en svak grad 4, men det var så eksponert, og takene så små. Uten offensiv innstilling ville det ikke gå! I ettertid lurer jeg på om det er det faktum at jeg har blitt så mye smidigere som utgjorde forskjellen. For jeg ER fortsatt lettskremt innen klatring og hadde skyhøy puls hele veien opp. En fantastisk lettelse var det å komme opp og motta en high five fra Endre. Fy f... vi er dæven døtte meg råe!!!

Enda manglet Chris, men der Brekke kommer opp fikser selvsagt König biffen. Noe han beviste, men han trengte litt tid han også. Mindre enn meg, men nok til å overbevise meg om at dette var for tøffinger, og det var like før jeg følte på "velkommen i klubben Øyvind!" Sånn er det å være yr og ør og lykkelig over endelig å føle seg trygg igjen. Nå gjaldt det bare ikke å snuble og brekke armer eller bein eller å slå seg i hjel på unødig trivielt vis i løpet av den letteste etappen.

Vi vandret nedover i godt humør, og jeg og Endre "var flere personer" i løpet av kort tid. I Endre har jeg nemlig funnet en som deler min imitasjonshumor til punkt og prikke. Den humoren forlenger garantert livet! Chris hadde ingen innsigelser mot vår barnslige oppførsel.

Klokka 4 om morgenen, fortsatt i nattemørket, var vi endelig tilbake ved bilen og kunne slappe av vel vitende om at vi hadde opplevd tidenes mest legendariske "toppen ikke nådd-tur". Jammen var vi et fint trekløver, og allerede nå skjønt enige om at før eller seinere må vi gi dette fjellet et nytt forsøk. Vi kan ikke gi opp Grosse Zinne/Cima Grande etter alt vi har vært igjennom "sammen"! Bare ikke i tordenstorm-måneden august...

Det Store Kløftefjellet vi aldri kan glemme!!!
Det Store Kløftefjellet vi aldri kan glemme!!!
En skaukar i eksotiske omgivelser...
En skaukar i eksotiske omgivelser...

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.