Kraftig vind og knallvær på toppen av "Lower 48"! (14.10.2018)
| Map |
|
|---|
| Ascents | Mount Whitney (4,421m) | 15.10.2018 |
|---|---|---|
| Visits of other PBEs | Outpost Camp (3,150m) | 14.10.2018 |
| Trail Camp (3,665m) | 15.10.2018 |
Helt fra Erling foreslo reisen til USA for ca et års tid siden hadde Mount Whitney spøkt i underbevisstheten et sted. Jeg klarer aldri å venne meg av med lysten på en stor nasjonstopp hvis jeg får muligheten. Og navnet hadde jeg merket meg allerede på videregående da det gikk opp for meg at USAs høyeste fjell utenfor Alaska slett ikke lå i Rocky Mountains, derimot i det mindre kjente Sierra Nevada. Noen forestilling om at toppen en dag ville bli aktuell for meg hadde jeg selvsagt ikke da...
Den siste måneden derimot hadde jeg besteget den i drømmene og tankene gang på gang. Ikke var jeg nervøs på samme måte som foran selveste Aconcagua, men mens jeg ruslet på turer til Landfallhytta og Skimten under nedtellinga var det ikke til å unngå at jeg tenkte på våpenloven og immigrasjons-tollen på flyplassen i dette til dels svært skumle landet som er verdens mektigste. Godt krydret med uvitenhetens frykt overfor svartbjørn i salig blanding med den velkjente halvfrykten og den helstøpte uviljen mot store høyders negative innvirkning på allmenntilstanden. Jeg gledet meg på en måte til å få det unnagjort så jeg kunne tenke at det ikke hadde vært så farlig likevel!
Etter å ha vært i USA nesten to uker var det lite bekymringer igjen omkring disse fire faktorene, derimot var vindvarselet lite lystelig lesning. Kilt inn mellom alle de vindstille dagene var det ikke måte på hvor mye frisk bris med kulingkast det skulle være på Mount Whitney akkurat i perioden vi hadde tillatelse til bestigningen.
På toppen av det hele kjente jeg selvsagt litt grums i svelget dagen vi kjørte fra Mammoth Lakes til Lone Pine for å hente tillatelsen. Det var tydelig at kroppen ikke tålte vinden på Mammoth Mountain dagen før. "Bra jobba dustekropp, har du tenkt å ta en Dufourspitze???!!!"
Alltid må det skje et eller annet taktisk i forbindelse med en større tur!
Men jeg håpet at dette ville bli en noe mildere utgave av marerittet i Sveits i august 2016. Heldigvis fikk jeg rett...
Sekken veide ca 26 kilo ved start fra Whitney Portal. Mange mente det var svintungt, men så ille er det da ikke, og rolig skulle vi gå denne gangen også. For best mulig søvn hadde vi kun tenkt oss til Outpost Camp og ikke Trail Camp, noe som betydde 350 færre høydemetre å forsere i første omgang. Ellers er det bare å si om turen oppover og innover i starten: Det var virkelig vakre og direkte storslåtte omgivelser å bli salig av!
Stien var også her av det tilrettelagte slaget, men jeg hadde for lengst akseptert at sånn var det her, og jeg vandret hovedsakelig med beundring i blikket. Nord-Amerikansk natur har en egen evne til å fascinere oss nordboere, og jeg er ikke noe unntak. Svartbjørn levde i tankene våre, men ingen hadde forventninger om å se snurten av den. Det holdt i rikt monn for stemningens skyld å vite at vi var midt i dens rike. Enn så lenge skinte sola høyt på himmelen, mulig ville bamsemystikken føles sterkere etter mørkets frembrudd.
Noen rolige timers gange og 600 høydemeter siden Whitney Portal, og vi hadde nådd Outpost Camp. Riktig så idyllisk var det her i 3150 meters høyde. Men vinden fornektet seg ikke, den bar liksom dystert bud om mer alvor høyere oppe. Og frisk bris og kulde hadde vært et sentralt samtaletema det siste døgnet. "Frisk bris, det er da vel ikke så ille det Øyvind?!" Men det var nå engang meldt noe om kuling i kastene... Jeg prøvde febrilsk å tenke på den verste vindstyrken jeg hadde blitt utsatt for i den norske fjellheimen. Liten kuling på Manfjellet over Vassfaret tidlig i 2017 og hårreisende vind i Erdalen av uviss grad i april 2004 som utelukket fremstøt mot Josten. Det beste eksempelet var likevel minnet om den gang jeg måtte krabbe på Digerronden i påsken 2009. Så ille kunne det vel ikke bli i morgen vel? Vinden gjorde det den kunne for å la mitt håpefulle spørsmål henge i lufta på mystisk og noe uhyggelig vis der den rev og slet i trærne mens skumringen gradvis fikk oss begge til å føle oss enda mindre i mektig natur. Kanskje var det triveligere å tenke på bamse mens vi sto og kokte vann...?
Vannkokinga med tilhørende avkjøling og påfylling av flasker og dry tech-matposer tok sin tid.
Men nettopp tid hadde vi forsåvidt nok av denne kvelden. Selv om vi hadde planer om å stå opp midt på natta så visste vi utmerket godt at den type netter gir lite søvn. Det tenkte tydeligvis enkelte andre teltere også, det var mye hørbart godt humør der i gården en 20-30 meter unna, mottoet var nok at det bare var å la det stå til og så fikk det gå som det gikk dagen derpå.
Vi tok kvelden fra rundt klokka 20 tipper jeg. Kun én bjørnetett boks hadde vi med oss, ellers brøt vi alle Monsens bjørnevettregler og oppbevarte resten av maten i teltet. I Canada og Alaska betyr det gjerne at bjørnen kommer for å ta både deg og maten din, men jeg drister meg til å konkludere med at svartbjørn i California kun går etter ubevoktet mat. Derimot ble vi rådet til å ha innpåslitne ekorn og murmeldyr i bakhodet. All beroligende kunnskap til tross, jeg prøvde å ha passende skummel og stemningsfull musikk på hjernen for den bjørnefilosofiske underholdningens skyld der jeg ventet på å få sovne i teltets totale mørke...
Toppdagen
Klokka ringte vel rundt 02.00, eller var det 02.15? Noe søvn var det blitt, men ingenting å rope hurra for. Erling hadde visst sovet bedre. Jeg hadde det nok for hardt, har fortsatt ikke gjort noe med peakbookquiz-underlaget som fikk ødelagt sømmene og kun fungerte som ei håpløs pølse i Jotunpåsken, og nøyer meg per nå med et vanlig et. Ikke mykt nok, kunne jeg tørt konstatere. Men desto bedre å bli ferdig med soveetappen, få i seg frokost og endelig komme i gang!
Ut i mørket med hodelykter! Klokka var vel allerede 03.30 da vi kom oss avgårde. Og vi gikk sakte men sikkert oppover mens jeg stadig måtte svelge rart og selvsagt innvendig ba halsen om å reise til et sted hvor det er så hett, med et stygt ord foran "så hett" for å følge Monsens lærebok. Paranoide influensahatende Øyvind er alltid på vakt mot de minste forandringer i svelget. Og selv om jeg i egne øyne gjennomførte en heltedåd i Monte Rosa-massivet den nevnte Alpesommeren så hadde jeg ingen behov for repetisjon. Jeg visste rett og slett ikke om jeg ville orke å være like tapper denne gang. Foretrekker å være frisk jeg!
Skjøv dystre tanker ut av hjernen til fordel for fantasier om hvor herlig det skulle bli å komme til topps. Enn så lenge var det vindstille natt, trodde jeg...
I grunn en ganske så ensformig tur sånn ellers. Stadig svingte den gode stien fram og tilbake med relativt lite høydegevinst som resultat. Det føltes som om vi gikk i evigheter uten å komme til saken. Egentlig hadde jeg det ikke spesielt komfortabelt heller, magen hadde nemlig begynt å slå seg litt vrang. Aner ikke hvorfor, men direkte utrivelig var det å ta i bruk den såkalte wag-bagen. Jeg følte meg liten og mindre begavet der og da gitt.
Ferden fortsatte, og rundt et fremspring ble mine illusjoner om oppskrytt frisk bris lagt i grus. Det blåste hardt! Vi nærmet oss nå Trail Camp hvor de fleste overnatter, og her var det flere telt og hodelykter å se. Ja det var lys oppi de berømte 99 switchbacks også. Nå ville ikke Erling mer. Det hele virket så ugjestmildt, og han hadde barn hjemme å tenke på. Sikkerheten først, det var ingenting å lure på!
Dermed tok vi farvel og gikk hver vår vei. Jeg skulle snu om jeg ble redd. Enn så lenge tippet jeg at jeg ikke kom til å bli det. Så jeg la trøstig i vei oppover hårnålssvingene, litt gira men samtidig innstilt på å være føre var i forbindelse med høydesyke.
I alt mitt tankespinn prøvde jeg å se for meg hvordan det ville fortont seg å gå rett på sak i uberørt bratt-ur. Denne ura var jo ganske grov, så jeg tror det hadde vært tøft selv om det sikkert hadde løst seg. Men her måtte man ikke... Noen steder var det en anelse utsatt, men uten å være arrogant tror jeg at mange amerikanere er mindre vant til bratte flanker og snø enn det nordmenn er.
I grunn var dette en latterlig enkel rute opp til Trail Crest hvor en endelig er på ryggen. Etter å ha fått noe vindpause i svingene var blåsten tilbake for fullt her! Men nye utsikter åpnet seg. Spennende rygger og fjellvegger i retning vest, og jeg visste at området inngår i Sequoia National Park. Et høytidelig navn når en vet hvor gedigne trærne som bærer samme navn kan være. Vi hadde jo sett det selv for snaut to uker siden.
Ikke kjempelenge etter var det stidele hvor venstrevalget førte ned mot denne nasjonalparken, mens til høyre var det Mount Whitney via John Muir Trail, populært kalt JMT. Jeg forstår at denne John Muir må ha vært en fantastisk mann, han kjempet enormt for vern av flotte områder og var så naturromantisk at det sies at ødeleggelser av et område han ønsket vernet var med på å fremskynde hans død året etter. Jeg blir rent rørt og tar av meg hatten! USAs Fønhus...
Jeg må ha befunnet meg på ca 4200 moh da det første hodevondtet gjorde seg gjeldende. Sammen med vinden og halsen var det en plage som stresset meg litt. Men jeg kunne ikke gi meg nå, det var for dumt! Jeg passerte et par stykker og var ikke så nøye på å følge høydesykereglene lenger. Det virket ikke å utarte, og toppen var da vel innen rekkevidde innen kort tid.
Mount Whitney ble nådd i kalasvær med kraftige kulingkast. Jeg søkte inn i steinhytta på toppen, der sto det en gjeng og varmet seg allerede. Jeg slo av en prat mens jeg samtidig skiftet lue. Her på toppen av The Lower 48 ville jeg markere på min måte med å ta på meg KELU-lua mi som jeg setter sånn pris på (Nok en link til Tundradalskyrkja og "harefrøken").
Så ruslet jeg til topps og prøvde etter beste evne å ta innover meg den halvtørre men direkte stilige Sierra Nevada-utsikten. Og nå hadde jeg "California Blue" på hjernen! Jeg kan aldri tenke meg annet enn at Roy Orbison hadde varme og bedagelige strender med palmer og Stillehavet for sine føtter i tankene med denne sangen, men for meg betyr den (muligens tilsiktet) Øyvindvær over Sierra Nevada med iskald vind som ikke greier å forstyrre storheten og estetikken. Og Mount Whitney ligger like mye i California som Santa Monica Beach!!!
Jeg vekslet mellom å være på toppen og inne i steinhytta. Etterhvert kom jeg i prat med en svært så livlig og hyggelig kar fra Maine ved navn James. Vi fant tonen og endte opp med å prate uavbrutt om fjell. Etter å ha nytt utsikten så lenge vi orket i de hustrige forholdene ruslet vi sammen nedover. Han lovpriste Sierra Nevadas natur, Yosemites spennende ruter, fjell verden over og kunne i tillegg forsikre om at han hadde Norge på lista over sine drømmer. Mulig blir det noe av til vinteren.
Jeg passet på å ta bilde av eiendommelige Guitar Lake nede i Sequoia National Park før vi kom så langt som til switchbacks igjen. Skravla gikk så jeg nesten glemte hodepinen. Ikke verst, og den hadde heller ikke utviklet seg spesielt mye, så jeg var nok relativt godt akklimatisert.
Enkelte mindre grupper med vandrere kom motsatt vei, og det oppsto flyktig samhold med "high fives" og oppmuntrende ord begge veier. Nedover alle svingene viste det seg at James var "norsk" som noen og heller ikke trengte broddene der hvor "alle" hadde sagt at vi kom til å trenge de. Selvsagt kunne et feilsteg gi uønskede konsekvenser, men iblant har jeg skrevet at det ikke har vært nødvendig å utsette seg for den eller den typen fare. Det var det ikke her heller.
Det var bare å nyte naturen hele veien forbi Trail Camp og etterhvert ned til Outpost Camp.
Erling hadde tatt med seg sine ting, og det gikk overraskende fort for meg å knote ned teltet. Dermed var sekken tung på ny, men det var bare halvannen times marsj igjen. Vi stoppet her og der for å ta bilder, slo av prat med noen forbipasserende og holdt ellers tempoet oppe.
Tilbake i Whitney Portal pratet vi med noen heldiggriser som hadde fått tillatelse til å bestige toppen to dager seinere, og da var det spådd vindstille! Skjønt heldiggriser, det var nå engang vi også, for estetisk hadde vi opplevd Mount Whitney så bra som det var mulig, kun ekstra nysnø kunne gjort det bedre.
Så utvekslet vi adresser jeg og James og takket for turen. Og jeg gikk bort til den "faste benken" og satte meg til å spise niste og vente siden Erling allerede hadde vært nede i Lone Pine en tur. Heldigvis trengte jeg ikke vente spesielt lenge, og snart rullet vi nedover mot sivilisasjonen igjen. Erling måtte lattermildt innrømme at han hadde spist seg god og mett, men på vei mot Caifornia City kunne vi stoppe på Drive In så jeg på dekadent vis kunne få stilt burger-sulten min.
Og dermed var siste turkapittel fra USA skrevet, og jeg kunne endelig kalle meg "The Whitney man" da jeg sendte en lang sms til to stykker familien kjenner i San Diego.
Og ellers takk til Erling for et for meg uvanlig eventyr! Jeg kan bare konstatere at uten deg hadde jeg ganske enkelt ikke hatt råd til denne opplevelsen...
User comments
Mount Whitney
Written by JoSo 08.11.2018 20:22Artig å lese din rapport, Øyvind - mer enn 30 år etter at jeg selv var i samme området :-) Kan huske turen som om det var i går..!
Gratulerer med en fin fjellopplevelse!
Et skikkelig
Written by Olepetter 08.11.2018 18:48eventyr, da, Øyvind! Gratulerer med toppen. Moro å lese! Angående bildet, må du nok rotere det i en bildebehandler først...