Akklimatiseringstur til Mount Dana (12.10.2018)


Map
Ascents Mount Dana (3,981m) 12.10.2018
Det mest norsk fjellheim-like bildet tatt på hele reisen...
Det mest norsk fjellheim-like bildet tatt på hele reisen...

Denne turen hadde jeg sett fram til med skrekkblandet fryd. Nå var det på tide å bestige en topp igjen, men samtidig var det en nødvendig onde-tur på grunn av akklimatiseringsbehov foran Mount Whitney. Denne elendige høyda og høydesjuken altså! Jeg liker høye fjell en gang iblant, men hver gang det drar seg til fylles jeg nesten av et aggressivt hat overfor fenomenet som gjør at hodepine og kvalme - ting som overhode ikke hører hjemme i turlivet - blir en naturlig del av fjell-livet bare på grunn av tynn luft. Jeg tåler jo ingen av delene spesielt godt med min lave smerteterskel. Og jeg trekker på åra og blir bare staere og staere og har ingen planer om å få "bedre holdninger"! Det er lite Ole Bull over høydesjuke!!!

Men drømmen om Mount Whitney kunne ikke høydesjukehatet forhindre. Og det kriblet litt i kroppen etter å komme i gang. Vi hadde tross alt vært på 3200 moh og sovet i telt på 2600 moh nære de gode gamle bristlecone-trærne ved White Mountain (som vi ikke fikk besteget) og tilbragt siste natta på hotell på 2700 moh ved foten av Mammoth Mountain.

Fra veiens høyeste punkt ved Tioga pass på drøye 3000 moh ruslet vi innover skauen mot den kommende stigningen en ikke trengte å vente spesielt lenge på. Mount Dana er rett på sak!

Jeg er i grunn makelig anlagt og synes det er deilig å gå sakte til tross for alle sliteturer jeg har bak meg som har fått en og annen til å trekke på smilebåndet. Akkurat det er fint med akklimatiseringsturer. Erling var ellers litt usikker på om han ville helt til topps, så vi tok det ekstra rolig av den grunn. Så fikk jeg heller gire om hvis det skulle bli nødvendig for å rekke det. Jeg følte at jeg måtte ha 3981 moh innabords i dag!

Det begynner å bli noen hundre høydemetre ned til veien...
Det begynner å bli noen hundre høydemetre ned til veien...

Dagens sti var den som minnet mest om norsk standard. Og den snodde seg i sikksakk til det flatet noe ut på drøyt 3500 moh. Herfra så Mount Dana ut som en hvilken som helst steinrøys i Øst-Jotunheimen. Ingen nedrakking av trauste godfjell jeg er glad i, det harmonerer heller ikke med Ole Bull. Men Erling hadde rett da han svarte bekreftende på mine filosofiske betraktninger om at Mount Dana vel ikke akkurat var den flotteste kremtoppen. Uansett, topp er topp, og da vi endelig nådde dagens mål begge to ble vi møtt av en utsikt som var vel verdt bryet med et såkalt anonymt fjell...

Det er noe Skjåkfjell og Rondane over dette synes jeg.
Det er noe Skjåkfjell og Rondane over dette synes jeg.
Mot den fascinerende Mono Lake som var et blikkfang fra Mount Dana.
Mot den fascinerende Mono Lake som var et blikkfang fra Mount Dana.
Sørover Sierra Nevada. Men ingen Whitney å se...
Sørover Sierra Nevada. Men ingen Whitney å se...
Jeg står på hyeste punkt og speider etter Mount Whitney...
Jeg står på hyeste punkt og speider etter Mount Whitney...
Erling koser seg i den vindstille sonen.
Erling koser seg i den vindstille sonen.
Fjellheimen på motsatt side av Tioga pass...
Fjellheimen på motsatt side av Tioga pass...

Her oppe var det virkelig fint, og det som var enda bedre var at ingen hadde kjent noen symptomer på høydesjuke til nå! Det var heller vinden som var en smule plagsom langs kanten mot øst. Men bare få meter vekk fra stupet var det tilnærmet vindstille. Merkelig, og det var selvsagt bare å takke og bukke for det.

En far og datter kom etterhvert opp og holdt oss litt med selskap, og vi hjalp hverandre med å ta bilder. Så ble det litt høydeprat og Whitneyprat, han hadde forresten vært der flere ganger.

Etter å ha kikket litt på selve øststupet ruslet vi nedover på snøen som lå her de øverste hundre meterne. På veien ned møtte vi enkelte andre, men det ble aldri virkelig trengsel. Kroppen føltes frisk og jeg gikk rundt og tenkte at jeg var "The Whitney man" for å være positiv og for å psyke meg mest mulig opp. Ja det er barnslig, men jeg har aldri hevdet at jeg er det motsatte. Liker i grunn ikke å legge inn engelske uttrykk og gloser når jeg snakker språket mitt, foretrekker å slå et slag for norsken, men akkurat her fikk det duge siden jeg var der jeg var. "Staatne ass" sagt med kul knirkestemme...

Typisk Nord-Amerika på veien ned.
Typisk Nord-Amerika på veien ned.
Enda mer klassisk nordamerikansk natur. Selve Mount Dana ses tittende opp bak til høyre.
Enda mer klassisk nordamerikansk natur. Selve Mount Dana ses tittende opp bak til høyre.

Vel nede igjen etter en bekymrigsløs tur var vi godt fornøyde med dagens utbytte. Vi kjørte ned mot Lee Vining og hadde litt lyst til å ta en titt på Mono Lake.

Fin dag!

User comments

  • -
    avatar

    Trivelig å lese

    Written by Olepetter 01.11.2018 14:49

    en Øyvind-rapport fra utlandet igjen, med sine mange ulike refleksjoner!

  • -
    avatar

    Fint

    Written by mortenh 31.10.2018 10:31

    Fint å se og lese en rapport fra turen din over dammen Øyvind. Det så ut som en trivelig tur. Staatene ass. Er det det nye mottoet?

    • -
      avatar

      Sv: Fint

      Written by Øyvindbr 31.10.2018 12:14

      Jeg er Norgespatriot, så det er ikke noe nytt motto. Men i åras løp har jeg hørt kule folk snakke om at de har tenkt seg over til statene. Og kule folk har gjerne knirkestemme og avslutter setninger med "ass". :)

      Ellers ble vi enige om at å si at man skal til statene er forferdelig upresist, evt betyr det at man skal besøke 50 stater...:)

      Ja det var en opplevelse for livet, det kan jeg absolutt si!!

      • +
        avatar

        Sv: Sv: Fint

        Written by Nils 01.11.2018 13:49
Comment title:
Characters left: 1000
Comment text:
You need to be logged in to write comments.