Sommer og sol på Stetinden (11.07.2014)  

Årets bursdagsgave fra min kjære var i år en guidet tur til Stetinden, en topp jeg har hatt lyst til å bestige lenge. Siden samboeren ikke har sansen for denne typen fjellturer (les luftig og/eller klatring) var planen var at jeg skulle kjøre alene nordover i forbindelse med en sommertur til familien i Brønnøysund.

Nordland turselskap har bestemt seg for å kun arrangere denne turen i fint vær, så jeg hadde fått en såkalt primærdato som kunne endres på kort varsel basert på værmeldingene. Akkurat denne sommeren var ikke dét noe problem med en vedvarende tropesommer i hele Nord-Norge, så dagen før den avtalte datoen var det bare å sette seg i bilen og kjøre de 60 milene fra Brønnøysund til Kjøpsvik. På raste/telt-plassen ved foten av Stetind møtte jeg Doris og Håvard som jeg snart oppdaget skulle være i samme gruppe som meg på turen neste dag. Vi hadde en hyggelig fellesmiddag bestående av diverse frysetørkede retter mens vi stadig vekk sendte noen ivrige blikk opp mot morgendagens turmål.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

Turstart var satt til 05:45, men det tok sin tid med utdeling og tilpasning av utstyr for de som ikke hadde eget så vi kom oss ikke avgårde før ca 06:30. Vårt turfølge viste seg fort å være en godt trent gjeng, så vi kunne holde en god fart opp gjennom skogen. Straks vi var over tregrensen begynte vår guide for dagen, spanjolen Iraitz, å forklare de forskjellige passasjene vi skulle gjennom i løpet av dagen, mens han pekte mot den taggete ryggen av Stetind langt der oppe. Etter transportetappen opp til Svartvatnet (728 moh) tok vi en liten pause. Her er siste sikre vann, i hvert fall sent på sommeren. Her tok vi også på hjelmene, for nå ble terrenget brattere med litt enkel småklyving her og der.

Etter ca to og en halv time var vi oppe på Halls fortopp. Hovedtoppen kommer her veldig brått på, og med første øyekast så ryggen ganske så steil og ufremkommelig ut. Men når hjernen fikk vendt seg litt til den nye utsikten løste det seg som vanlig litt opp. Her var det på med full klatremundur inkludert svasko. Jeg hadde heldigvis fått lånt meg et par med romslige svasko fra Nordland turselskap, for mine egne er temmelig knappe og egner seg ikke å ha på i timesvis. På fortoppen var det også en annen gruppe på fire personer med litt varierende erfaring, så guiden vår var opptatt av å være litt effektive slik at vi ikke havnet bak dem på klatringen.

© Vegard Magnussen

Fra fortoppen følger man en liten grei rygg, før den letteste veien går litt ned i vestsiden. Her er det enkel klyving, men temmelig luftig, så det var behagelig å bruke tau her siden vi enda ikke var akklimatisert for denne eksponeringen. Deretter bar det over en egg som ikke var veldig spiss, men med mye luft på hver side. Etter eggen kom vi inn på en stor og flat steinblokk like foran den mye omtalte hammeren Mysosten. Herfra går veien videre først halvannen meter ned på en liten avsats i østsiden. Denne kan være litt småkinkig å komme ned til på grunn av begrensede håndtak, så her er det satt opp noen faste sikringer for å forenkle sikringsarbeidet. Det kan synes noe unødvendig med faste bolter akkurat her, men man skal absolutt ikke falle bakover under denne nedklyvningen. Dessuten skal man fra avsatsen bratt ned mellom noen store steinblokker over i vestsiden og her er det praktisk for guidene å kunne fire ned gjestene.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

Etter den lille nedfiringen stod vi nå på en romslig hylle skrått nedenfor Mysosten. Denne hyllen går oppover samtidig som den smalner gradvis av og ender til slutt opp i blankskurte sva med kanskje 70-75 graders helning (grovt estimat basert på husken). Dette er de berømte «ti forbitrede fingertak» og turens desiderte høydepunkt både klatreteknisk og eksponeringsmessig. For å komme seg inn i selve fingertraversen må man lene seg en god meter ut i siden med begge hender før beina kan komme etter og man gjenvinner balansen. For å hjelpe gjester uten klatreerfaring henger Nordland turselskap alltid opp en liten slyngestige her, slik at man får et ekstra fottak når man skal komme seg ut i veggen. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å bruke denne stigen selv, men når den først hang der var den faktisk litt i veien for normal klatring, så jeg endte opp med å jukse i innsteget jeg også. Resten av traversen gikk veldig greit. Gode tak og bra friksjon for beina gjør at det ikke er spesielt vanskelig, men med 800 meter luft under rompa er det lett å bli litt stresset likevel. I andre enden av traversen skal man klemme seg litt oppunder Mystosten og her hadde guiden hengt opp en hjelpeslynge man kan dra seg opp etter, men denne brukte jeg ikke.

© Håvard og Doris

© Vegard Magnussen

Vel oppe på ryggen igjen var det nå en enkel vei til topps. Ryggen er mye mindre bratt enn den ser ut på avstand og det meste av veien er det faktisk ren spasertur, med unntak av et par enkle klyvepunkter som ikke er spesielt eksponerte. Plutselig var vi på toppen som er et overraskende stort og temmelig flatt platå, kanskje på størrelse med to fotballbaner. Vi gikk over det høyeste punktet og så litt ned igjen på nordspissen hvor den mest spektakulære utsikten er. Her er det også varde og loggbok i et lite metallskap. Vi hadde nå brukt ca fem timer.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

Etter en lengre matpause og diverse fotoablegøyer på toppen var det på tide å komme seg ned igjen. Traséen er nøyaktig den samme, bortsett fra en 30 meters rappell ned fra Mysosten. Igjen var det plassert faste sikringer og vi ble firt ned på en stor hylle. Herfra var det enkel klyving opp igjen til den store steinblokken, over eggen og tilbake opp til Halls fortopp. Denne delen opplevdes nå langt mindre utsatt enn den gjorde motsatt vei. Så gjenstod bare transportetappen ned igjen til campen, og etter ganske nøyaktig ti timer på tur, hvorav halvparten ble brukt mellom de to toppene, var vi tilbake. Dette var visstnok tangering av den raskeste turen vår guide tidligere hadde hatt (vår tur var den 22. i rekken). Både tidsbruken og den gode stemningen i gruppen fikk guiden til å utbryte «this is my best Stetind ever!».

© Håvard og Doris

© Vegard Magnussen

Takk til Iraitz og Nordland Turselskap for kompetent guiding og til Håvard og Doris for hyggelig turfølge!

© Vegard Magnussen

Flere bilder

GPS data

Jeg skrudde ikke på GPS-en før vi hadde gått ca 10 min, og dessuten gikk den tom for batteri kort tid etter at vi ankom toppen, så sporet viser bare turen opp.

Start date	11.07.2014 06:27 (UTC+01:00 DST)
End date	11.07.2014 11:44 (UTC+01:00 DST)
Total Time	5h 17min
Moving Time	3h 31min
Stopped Time	1h 45min
Overall Average	1.2km/h
Moving Average	1.8km/h
Distance	6.2km
Vertical meters	1,566m