Senkveld på Kvannfjellet (25.04.2016)  

© John Henrik Mork

karibien (Kari Anne Kringstad)

Som den middelmådige skiløperen jeg er, var det en trygghet å få med en erfaren fjellfører fra Molde på tur, i tolvte time. Da hun endelig dukket opp brukte hun et kvarter på å forbanne all snøen som var blitt borte i løpet av dagen,samt å fikle med sin i overkant kostbare klokke. Men så trasket vi avgårde, over stokk og stein. Da vi kom opp til skogen og det var blitt så mye snø at sjefen var blid igjen, møtte vi folk på vei nedover, på beina.! Vel vel, vi fortsatte og neste halvtimen var en monolog fra sjefen om fargekombinasjon på skibekledning, GPS-tracking og hvordan ta de beste turbildene. Der vi egentlig skulle sett sola møtte vi nordavinden. Hun i front ble omsider stille. Jeg nynnet "You'll never walk alone" mens jeg tenkte på at den nye jakka mi holdt det reklamen lovte og at det egentlig er ganske så flott å få gå ski og få se en så fantastisk solnedgang på en helt vanlig mandagskveld i april. Vinden pisket mot ansiktet og stillheten ble brutt av turleder som med lettelse i stemmen annonserte at hun så toppen. Jeg begynte å glede meg til å nyte min nysmurte nistemat, men ved varden blåste det visstnok så mye at vi skulle ned igjen med en gang. Feller ble revet av, vindvotter kom på og plutselig var vi på vei ned igjen. På vei nedover lærte jeg at løs snø er bedre enn hard snø og fikk bevis på at utløsermekanismen på bindingene fungerte som de skal. Nede i lia forsvant vinden og stjernene tittet frem. Stillheten ble kun brutt av lyden av stålkanter mot skare og banning fra sjefen. Skiene ble etterhvert tatt av og mens jeg gikk nedover myra gikk tankene til bilder av tøffe karer med skiene på sekken og isøks i hendene, slike som jeg har sett på Instagram. Sannheten var vel at vi lignet mer på middelaldrende damer i parken som "powerwalker" med slike teite staver i håp om å forbrenne et par ekstra kalorier. Vel, nyhetsankeret på "Kveldsnytt" hadde forlengst lagt seg da vi kom ned på parkeringsplassen. Der ble nistematen spist og alle var enige om at det hadde vært en fin tur.