Mjølkedalspiggen (02.08.2019)

At Mjølkedalspiggen heter nettopp det er litt rart. Den er jo helt flat og burde het Mjølkedalshø. Men det er inntil du forsøker å klyve den fra vest, for den veien er i aller høyeste grad piggete!
Boka beskriver to mulige ruter, en høyre og en venstre. At noen benytter venstrevarianten er vanskelig å forstå, det var ingen fest for å si det sånn. Men etter litt fomling fant vi høyrevarianten som da ligger på høyre siden av steinrøysa som ligger som en A mot fjellveggen.

For min del er beskrivelsen i boka noe høy og mørk. Grensen mellom klyving og klatring ble kraftig utfordret og jeg hadde brukt tauet om jeg hadde det med. For dette er noe av det mest hårete og mest tullete jeg har gjort i mitt liv. Det var for langt inn i fjellet for å snu ved foten av klyvingen, men at det hadde vært innafor er det ingen tvil om.

Klyvingen kan deles i tre. Den er vel ca 12 meter høy til sammen, så faller du her så er du garantert på vei til perleporten. Første del består av greie tak og litt fjell som kan fremstå som litt potensielt råttent. Det er et dieder og det er vertikalt. Med god mantling går denne biten greit, men plutselig har du 6 meter under rumpa med vertikalt fall. Så kommer du opp på et ikke helt vertikalt parti, men som har lite å by på når det gjelder tak. Denne delen er ganske jævlig på vei ned og her måtte jeg ha en pustepause. Lite tak, lite 100% tak til beina. Not good. Siste biten mot toppen er vertikal igjen. Gode tak og fast fjell, men du må stole på de steinene for å komme deg ned, løsner de så går du til bunns. Aka perleporten.
Så for meg er dette helt i grenseland, kanskje også over grensen for hva jeg har glede av å klyve uten sikring. Dette får Pionerruta til Falketind til å føles som en bratt fjellsti. Jeg var både redd og kvalm! All glede med å nå toppen var borte, alt jeg ville var å komme meg helskinnet ned. Heldigvis gjorde vi det. Men min anbefaling er å ta med sikringer du mest trolig har brukt på Sagi. Så får jeg håpe du får en bedre opplevelse enn jeg hadde.