Fra klatrekurs til Austanbotntraversen (05.08.2014)

La oss bare kjøre på

Da var spørsmålet "hva skal vi gjøre nå?". Klatrekurset var unnagjort for en stund siden og etter turene i Hurrungane med Sondre, var meg og Sigrid giret på å gjennomføre vår egen klatretur. Kurslederne sa at vi burde gå ut å øve på å sette sikringer i veggen. Stå på bakken og gå rundt for å få det til å sitte ordentlig. Nei. Det er jo kjedelig. Kurset var over og det var på tide å teste dette i praksis. Hvorfor ikke bare kjøre på med Austanbotntraversen? Det ville være en fin start.

Austanbotntraversen hadde jeg lenge sett fram til. Jeg visste på forhånd at jeg ikke ville få tatt den med Sondre denne sommeren, men den bare MÅTTE til pers før jeg forlater sør og flytter til Bodø. Meg og Sigrid tok bussen opp på hytten på Filefjell og fikk låne bilen til min far de neste dagene. Mandag kveld den 04/08 dro vi inn til Berdalsbandet hvor vi parkerte i P-lommen på østsiden av veien rett sør for bommen. Deilig å endelig spare de 70 kronene. Vi satt opp teltet like ved bilen og var ikke sen ned i soveposene denne kvelden.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Planen vår var å ta alle Austanbotntindene. Vi skulle følge vardingen østover fra Berdalsbandet, starte fra sør og følge hele ryggen, avslutte med Vestraste og komme inn på vardingen mot Berdalsbandet igjen.

Vekkerklokken på GPSen ringte klokken 05.00. Lenge siden sist jeg skulle i aksjon på denne tiden av døgnet. Måtte derfor slumre i 10 min. Ok. 20 min da. Som vanliger er øyeblikket hvor man lukker opp teltluken alltid like spennende. Gleden strømmet gjennom kroppen av synet som møtte meg. Det var vindstille og ikke en sky over Austanbotntindene. Vi ristet løs søvnen, spiste litt og satte i marsj klokken 06.30. Jeg ville beregne veldig god tid denne dagen. Estimert tid på traversen er 10 - 14 timer. Siden vi er nybegynnere ville ting ta ekstra mye tid når vi skal sikre. Jeg var derfor opptatt av å forberede Sigrid på at dette kunne ta mer enn 14 timer. Vi gikk oppover mens vi skuet etter vardene. Vi kom inn på traseen etterhvert. Steinene var våte og glatte fra morgenfuktigheten og det gikk derfor litt tregt oppover.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi rundet høyde 1492 på nordsiden og fulgte vardene videre østover ovenfor Vetle Austanbotnen. Jeg kjente at det var tidlig på morgenen. Kroppen hadde ikke våknet skikkelig enda. Etter å ha forsert de store morenemassene ved foten av S2 begynte vi oppstigningen. Været holdt seg fremdeles bra, men jeg var skeptisk til den tette tåken som ulmet i dalene ved Austanbotn. Den kom stadig næremre og det var som om den ventet på den perfekte anledning å slå til ved å stelle i stand den perfekte whiteout for oss når vi var oppe på ryggen. Det var meldt tåke i dag så innerst inne var jeg forberedt, men dette godværet vi hadde hatt hittil fikk meg til å nekte å innse det. Vi jobbet oss oppover og som mange andre bakker opp til 2k toppene, føltes denne også like lang og endeløs. Vi trådde varsomt på de glatte steinene og tok et steg av gangen. Jeg gikk og håpet på at solen hadde tørket fuktigheten på ryggen. Slik som solen stod, var jeg ikke i tvil om at jeg hadde rett.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Jeg gledet meg til denne omtalte hammeren rett under S2 som fungerer som en portvakt for alle som vil ta seg over Austanbotntraversen. Om du gjør feil eller ikke har planlagt godt nok til denne turen vil denne portvakten stoppe deg her eller sende deg utfor stupet og ned i breen på vestsiden om du glipper. Jeg har en stor fantasi. Helt ærlig så er ikke denne hammeren noe stress. Jeg hadde lest så mange turraporter fra denne turen nå at jeg visste nøyaktig hva som ventet oss, hva vi skulle gjøre og hvor vi skulle gå. Jeg trodde først at hammeren skulle være større. Stupet på venstresiden var MEGET utsatt og som Mortenh beskriver «En glipp her kan være fatal». Selvsagt kunne vi klare det uten sikring, men i denne situasjonen er det rett og slett ikke verdt å prøve uten. Jeg gjorde klart tau, tok på meg sele og hjelm mens jeg ventet på Sigrid. Sigrid var fly forbanna på denne lange bakken opp hit. Nei de tar jo aldri slutt. Jeg trøstet henne med at vi var oppe på ryggen nå og at det ikke vil bli fler av disse bakkene i dag.
Jeg ledet rundt hammeren på venstresiden og satt standplass på toppen av S2.

Da Sigrid var oppe tok vi en god pause. Synet som møtte oss her oppe var helt vilt. Jeg var helt i hundre og trøtt var jeg hvertfall ikke lenger. Pinakkelen kneiset opp som et lite spir og Søre Austanbotntinden med svaene virket heftig. Fantastisk. Det tok ikke mer enn 10 minutter ut i pausen før skyene dekket alt og vi så plutselig ikke mer enn 20 meter forran oss. Jeg ble skeptisk, men la merke til at skyene kom og gikk hele tiden. Ryggen var tørr så det var bare å peise på videre. Jeg tok tauet rundt nakken og vi gikk ned til skaret ved pinakkelen. Pinakkelen er ikke en godkjent 2k topp men den må bestiges for å komme videre. Uansett er den vanvittig kul. Vi knøt oss inn i tauet og jeg ledet opp her også. Jeg satt to kiler der den ene løsnet og den andre kilte seg og ble stuck. Jeg kom til å tenke på turen til 500fjell og Mayhassen der Mayhassen hadde ledet opp og den eneste kilen han satt hadde løsnet. Pinakkelen liker tydeligvis ikke sikringsmidler. Enten spiser den dem eller spytter dem ut igjen. Jeg laget en standplass like under alle rapellfestene på toppen og Sigrid gav opp å pirke ut den ene kilen. Den satt bom fast. Den fikk bli igjen i veggen.

© Endre Myrdal Olsen

Da Sigrid var kommet opp hørte vi stemmer borte ved S2. Tre menn kom plutselig ut av tåkehavet og jeg skyntet meg å rigge istand rapellfeste for å unnga trafikkork. Jeg ropte ned til de tre mennene at vi var nybegynnere slik at de skulle forstå om ting kunne ta litt lang tid. På nordsiden av Pinakkelen er det rundt 15 meter ned i skaret til Søre. Veggen går lodrett og rapell er nødvendig for å ta seg ned her. Jeg målte og kuttet opp en slice med 7mm tau til rapellfestet og hang den rundt steinen med resten av bunten med gamle fester. Jeg tredde så tauet vårt gjennom de fleste andre festene også. Greit å gjøre når man har mulighet. Jeg hjalp Sigrid med å få alt klart for henne til å rapellere. Sigrid ble plutselig veldig usikker og det tok tid før hun klarte å gå i seg selv og lene seg bakover. Jeg var tålmodig. Jeg skjønte henne godt. Det var jo tross alt første gang vi gjorde dette i praksis på egenhånd. I mens snakket jeg med de tre karene som nå kom opp en etter en. Det ble trangt om plassen på dette «tynne» spiret. En av dem var tindevegleder i Norgesguiden og de to andre var klienter.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Da Sigrid var nede gjorde jeg klart for min rapell. Det var en digg følelse å endelig få rapellere igjen og følelsen av at vi nå gjorde dette selv ble bare bedre og bedre. Endelig kunne jeg også klatre og herje på mine egne turer. Vi tok en matpause like ovenfor skaret. Jeg avtalte med tindeveglederen at de kunne passere oss her like før svaene da det er gode muligheter for slikt her. De jobbet seg oppover litt fortere enn oss. Over svaene mot Søre Austanbotntind var det egentlig ikke nødvendig å sikre men det var delvis vått og litt utsatt i starten så vi bestemte oss for å sikre. Sklir man på svaene stopper man ikke før man treffer steinblokkene langt nede på østsiden. Sigrid fikk æren av å lede nå. Vi skrådde oppover mot høyre. Da vi var over svaene rundet vi veggen på høyresiden. Oppover her var det barnemat, men i stedet for å pakke ned tauet knøt vi oss inn som et taulag med 10 meters mellomrom fra hverandre. Jeg knøt en løkke og tok resten av tauet i sekken. Fordelen med dette er at man sparer tid ved å pakke opp og ned tauet i tillegg til at det er sikrere enn å gå uten. Om en faller til en av sidene skal han/henne rope hvilken retning man faller. Den andre skal da hoppe til motsatt side.

Vi kom opp på Søre og jeg var overasket over hvor enkelt det var i forhold til hva jeg har forestilt meg. Nå fikk vi fantastisk utsikt mot V0 og Store Austanbotntind. Solen tittet fram innimellom og tåken kom og gikk sporadisk. Et fantastisk syn og utrolig flotte kontraster. Vi tok litt vann før vi begav oss ut på den smale eggen nordover mot foten av veggen på V0. Vi gikk fremdeles i taulag men løpende mellomforankringer var det ikke behov for. Eggen er skikkelig smal og har enkelte lave steinblokker som man må ta det varsomt over. Takene er uansett gode. Vi fikk nå øye på de tre karene som passerte oss tidligere. De hadde startet på oppstigningen mot V0. Når man tar traversen fra sør har man to alternativer når man skal opp mot V0. Det enkleste er å skrå til høyre på østsiden på en hylle og deretter ta seg opp skaret mellom V0 og Store Austtanbotntind. Det andre er å gå direkte på veggen opp mot V0. Siste variant er klatring som varierer fra grad 3 – 4 med rundt fire taulengder. Jeg hadde lest Mortenh sin rapport og synes det hørtes kult ut og ville prøve meg på denne. Jeg ble litt skeptisk mtp Sigrid da jeg så han ene karen slet med å finne tak opp den første delen. Ikke fordi jeg ikke trodde hun ville klare det, men med tung sekk blir forutsetningene litt annerledes.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi kom ned til skaret og gjorde oss klare for klatringen. Jeg skiftet til svasko her. Sigrid hadde hatt sine på en stund allerede. Jeg fikk en ide. Planen var at jeg skulle lede opp det første partiet uten å sette sikringer. Det skulle gå fint. Dette partiet var ganske bratt og utsatt og bestod av sva der man måtte være varsom og lete etter feste for føtter og hender. Ved å ikke sette sikringer kunne jeg heise opp sekken til Sigrid etter jeg hadde satt standplass lenger oppe og hun ville da klarte lettest mulig.

Jeg følte meg komfortabel oppover og det var ikke vaskelig. Enkelte ganger kilte det litt i magen men det gikk fint uten å sette sikringer. Sigrid laget en løkke og festet sekken med en skrukarabin mens jeg heiste den opp. Den kilte seg her og der men opp skulle den og opp kom den. Sigrid klartet så etter og vi jobbet oss deretter videre oppover. Jeg satt sikringer her og der. Etter den tredje taulengden, da jeg satt og sikret sigrid mens jeg skuet utover mot Søre Austanbotntind, kom plutselig en svær falk opp av tåken lenger nede og fløy ikke mer enn 30 meter fra meg. Det var en fantastisk naturopplevelse og et majestetisk syn å se den utnytte oppdriften i vinden. Uten å ta et eneste vingespenn fløy den så flott oppover i ring og deretter forsvant inn i tåken mot Store Austanbotntind. Hurrunganes vokter. Virkelig majestetisk.

© Endre Myrdal Olsen

Sigrid klatret etterhvert opp og vi tok en matpause i veggen. Tiden flyr når man er på klatretur, men vi hadde det ikke travelt. Ikke blir det særlig mørkt heller. Digger bare sommeren i fjellet. Vi bevegde oss videre og jeg ledet opp den siste taulengden. Dette var vel den enkleste. Litt vått og utsatt her og der, men som vanlig gode tak. Av og til satt jeg bare sikringer undervegs kun for å øve på å sette dem. Ikke den størte utfordringen altså. Jeg satte fjerde og siste sttandplass rett nedenfor toppunktet på V0. Nå var det bare å spasere rett opp noen meter og så var vi plutselig på V0 også. Nå var det selveste hovedtoppen som stod for tur. Store Austanbotntinden. Vi satte fra oss sekkene, selen og tauet på den lille knausen mellom V0 og Store. Her kom vi midt inn i rushtrafikken med mange guider og klienter. Først måtte vi vente på at et taulag skulle ta seg ned fra Store før vi kunne passere dem. Vi kløv oss oppover eggen. Denne eggen var enkel og bød ikke på vanskeligheter. Ut til varden var det satt ut tau for noen klienter. Vi måtte også her vente på tur da det var lang kø. Det tok TID.

Varden på store Austanbotntinden står litt utsatt til på en hammer med bratte skrenter ned på begge sider. Det er to flate steiner man kan gå på før man må ta et klyvetak opp. Vi ble litt utålmodige men da guiden endelig gikk bort og tok ned tauet, kunne vi ta de siste skrittene opp til varden på toppen av Store Austanbotntind. Har hørt så mye om at det er så dårlig med plass her oppe, men akkurat som Sondre er jeg ikke enig i det. Her kan det fint stå opptil tre personer uten problemer. Det var deilig å endelig være her. Fantastisk å skue over Hurrungane fra denne vinkelen. Den vestligste av alle 2k toppene i Norge. Rart at det fra denne toppen på 2204 moh, kun er 10 km til havet. Så lenge har jeg skuet opp hit. Endelig. Vi tok noen bilder og begynte på nedstigningen.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Vi kløv oss ned til sekkene. Nå var det Vestre og Vestraste som stod for tur. Nedover måtte vi igjen vente til taulagene hadde tatt seg ned. Vi gikk bak dem i snegletempo. Jeg liker ikke å passere folk når jeg ikke selv har sikring. Føler ikke det er rett. Det var ikke mange gode plasser å ta seg forbi heller. Nedover fra Store er det mye løsstein som ligger på svaberg. Siste del ned mot ryggen bort til Vestre, møter man et sva. Her måtte vi være veldig forsiktig. På begge sider er det heftig langt ned og en glipp kan bli fatal. Uansett, det er gode tak og er man forsiktig går det veldig fint. Jeg hadde derimot ikke følt meg komfortabel om det var vått her.

Jeg ble enig med guiden at vi kunne passere dem ved å følge toppen av ryggen videre mens de skulle ta seg bortover på nedsiden. Endelig forbi dem. Etter noen klyvetak nedover og lett spasering på flate steiner stod vi nedenfor Vestre. Her tok vi en teknisk. Solen stod på som bare det og det var ikke et vindpust. Så kløv vi oss opp på Vestre. Ikke noe stress opp hit uten tau. Nå gjenstod kun siste toppen av Austanbotntindene. Videre nedover herfra ble det enklere. En slak bakke ned fra Vestre, så ned i et lite skar før vi gikk opp på Vestraste. Plutselig varalle toppene unnagjort. Alltid like kjipt, men FOR EN TUR. Vi trengte en matbit nå. Da jeg skuet over dette fantastiske riket, la jeg plutselig merke til en skistav som lå i skaret like under oss på nordsiden. Jeg kom plutselig på at det går en smal og stupbratt renne nedover her på vinteren. Denne er populær for gode frikjørere. Folk er gale som står på ski ned herfra. Berdalsvatnet med sin sterke turkise farge, var blikkfang herfra.

© Endre Myrdal Olsen

Nå tok vi oss nedover den lange og slake bakken ned mot vardene til Berdalsbandet. Vi møtte en kar som hadde tuslet litt oppover. Han hadde mål om Store Austanbotntind, men gav opp da han så det var klyving i bildet. Litt dårlig informasjonshenting før turen må jeg si. Sigrid begynte å bli sliten nå. Jeg kjente meg ordentlig døsig selv. Den godfølelsen man får etter en lang tur. Solen var på vei ned og vi skuet mot Lodalskåpa og kompani på Jostedalsbreen i nord. Etterhvert kom vi inn på vardingen vi hadde fulgt oppover og nå var det bare plankekjøring ned til bilen igjen. Vi ankom bilen nøyaktig 14 timer etter start. Nå tok vi ned teltet og kjørte blide og fornøyde tilbake til hytten på Filefjell. En ubeskrivelig og fantastisk tur. Austanbotntraversen var gjennomført, men det var også vår første klatretur. En perfekt avslutning på sommerferien.

GPS

Det har tydeligvis skjedd noe med GPS-sporet mitt som gjør at jeg ikke kan laste det opp. Utrolig kjipt, men skal prøve å få fikset det.

Flere bilder