Med eldste datter til Frostadtinden (23.03.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Denne turen ble på en måte topptur-debuten for eldste dattera mi. Hun har hatt telemarkski i mange år, men kun brukt dem i alpinanlegg. Nå hadde hun imidlertid fått seg feller til å ha under skiene, så nå var det duket for å prøve seg på en topptur. I og med at det var første turen hennes, plukket jeg ut en "snill" fjelltopp, slik at hun ikke skulle få avsmak med tanke på senere. Vi kjørte innover i Engsetdalen, tok veien oppover Øyedalen, og parkerte akkurat der bomvegen begynner oppe ved Øyane, for lengre var ikke veien brøytet. Her spente vi på oss skiene, og la av sted oppover mot Høgsætra. Jeg hadde egentlig tenkt å ta veien opp over Småheiane, men på avstand så denne fjellryggen ut til å være temmelig avblåst, og dermed ble det til at vi valgte å gå opp via Høgsætra, og så følge anleggsvegen oppover mot Svartevatnet [549 m.o.h.], for på den sida av Engsetbotnen så det ut til å ligge mer snø. Føret startet svært så dårlig, da det var lite snø, og snarere en del is i veien, fram til vi hadde passert veikrysset der man tar til venstre når man skal opp til Høgsætra. Her var det mer våt og slush-aktig snø, og etter at vi hadde passert sætra, ble snøen gradvis tørrere jo høyere opp vi kom. Fra den ruta vi nå hadde valgt, fikk vi forøvrig et godt overblikk over ryggen på andre sida av Engsetbotnen, og kunne se at det nok skulle gå fint å renne ned igjen langsetter Småheiane, det ville bare være å holde litt til høyre for selve ryggen, der det var steinete og avblåst, så skulle det gå greit. Turen oppover sørsida av Høgsalen gikk ganske greit, og da vi nærmet oss Svartevatnet, tok vi oss en aldri så liten pause, og fikk i oss litt mat før vi fortsatte.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra vannskillet mellom Engsetbotnen og Svartevatnet går det en fjellrygg som vi kunne følge opp til Vardtua. Denne ryggen forbinder på en måte Høgsalen med Frostatinden, og akkurat der man kommer opp på ryggen, finner man et krysningspunkt der anleggsveien vi gikk på møter stier fra både Høgsalen og fra Reset mellom Nakkedalen og Vatnedalen; og herfra går det også én sti ned til Svartevatnet, og en annen oppover mot Vardtua og Frostatinden. Siden det nå var vinter og snø, så vi ikke noe til noen av stiene, men tok uansett til høyre oppover mot Vardtua. Langs kanten mot botnen Svartevatnet ligger i, var det steinete og temmelig avblåst, men en anelse lengre til høyre, var det en trasé der det var godt med snø (bilde #3). På vei videre opp mot Vardtua, kunne vi se hvordan snøskavlene hang utfor stupet langsetter kanten hele veien bortover fra Vardtua til Frostatinden (bilde #5). Forøvrig ble utsikten bedre og bedre jo høyere opp vi kom. Vestover fikk vi utsikt utover Engsetdalen, og like ut til Ålesund og Godøya som kunne sees i det fjerne; og nordøstover ble det etterhvert utsikt utover Moldefjorden, om enn selve Molde by for det meste lå skjult bakom Storhaugen [773 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Vardtua bort til Frostadvarden [801 m.o.h.] var det ganske avblåst. Omkring toppen på Vardtua var det såpass avblåst at steinene stakk tett i tett opp av snøen, og derfor unngikk vi å legge turen oppom der, men holdt oss litt nede i sida til høyre for toppen. Der var det imidlertid litt isete, så vi måtte kante skiene for å unngå å gli nedover, og det viste seg litt vrient så lenge fellene var på. Nå hadde vi imidlertid Frostadvarden [801 m.o.h.] i sikte, så nå var det ingen grunn til å gi seg før vi var fremme; for man får jo en slags boost når man får målet i sikte. Vi kom oss opp det siste stykket, og straks vi var oppe ved varden, var det av med ski og deretter feller, før vi tok oss litt å spise, og gjorde oss klare til turen ned igjen. Vi nøyde oss med Frostavarden, og tok ikke turen bort til hovedtoppen (bilde #8) denne gangen. Min datter var jo debutant hva toppturer angår, så for henne var Frostadvarden et tilfredsstillende mål; og selv hadde jeg vært på hovedtoppen to ganger før.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen ned igjen ble fabelaktig. Nå valgte vi den ruta vi ikke tok på veien opp; det vil si vi kjørte ned over Småheiane. Det var som nevnt litt avblåst akkurat langsetter midten av denne fjellryggen, men det var ikke noe problem; vi kjørte bare litt til høyre for steinene som vi så stikke opp (video #1). Vi hadde perfekt slush-føre, og i det fjerne kunne vi betrakte sola, som nærmet seg horisonten. Nedenfor Småheiane krysset vi et jorde, og passerte ei hytte, og så var vi nede ved veien som går til Engsetsætra. Denne fulgte vi over Skålselva (der er bru akkurat i svingen der), og så var vi tilbake på veien vi hadde fulgt da vi gikk oppover mot Høgsætra (for de to veiene møtes akkurat her). Vi rakk imidlertid ned igjen til bilen før det ble mørkt, så hodelykter ble det ikke bruk for.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Video #1: Telemarkkjøring på vei ned igjen mot Engsetdalen. Allerede her oppe stod sola ganske lavt, og den kom lavere og lavere ned over horisonten etterhvert som vi kjørte nedover, og vi fikk bokstavelig talt følelsen av å kjøre inn i solnedgangen.