Viejo - og noe attåt (01.03.2022)

GPS'en på telefonen laget litt tull igjen, så turinformasjonen er feil - både når det gjelder høydemetre og lengden på turen. Det var 15 km og ca. 1030 netto høydemetre (+ noen ekstra rundt krateret).

Etter en 10 km morgenjoggetur fra Playa de Fañabe til Los Christianos og tilbake (bortover mest på stranda, tilbake på asfalt og flislagt promenade) samt en 7-8 km lang fuglekikkerusletur fra Palm-Mar til Faro de Punta på Punta de la Rasca inkl. en svipp oppom Montaña Grande (153 moh og ikke en grønn nål en gang!) den første dagen var beina mine rimelig stive og jeg tenkte med skrekk og gru på andre dagens toppturmål - Pico Viejo - som var det store turmålet denne gangen på Tenerife-ferien vår.

Rusleturen til Faro de Punta var fin, den, og jeg fikk en ny art på lista mi - berberhøne. I tillegg så jeg kanaripiplerke, brillesanger, varsler, silkehegre, klippedue og gulbeinmåke.

Dagen derpå hadde jeg lyst å starte tidlig, men det ble morgensvømmetur i havet før frokost istedenfor. Vi var ikke oppe i calderaen før nærmere kl. 11, og parkeringsmulighetene var bortimot null. Vi fant til slutt en lomme sånn 2 km unna stistart, og derfor startet turen med en formidabel snarvei midt gjennom et oppsprukket lavafelt bort til stien. Jeg hadde gjenntatte ganger prøvd å påpeke mine stakkars beins tilstand og hintet om at jeg ville måtte bruke tid (jeg anslo 5 timer opp), men Morten mente vi ville være oppe på tre timer (vi brukte 4).

Sola var etter hvert ganske så sterk, og når vi ankom toppen kunne vi se hele tre naboøyer: La Gomera, El Hierro og la Palma, mens vi sto ganske høyt oppe på Tenerife. Krateret på Pico Viejo er stort, og fargene i lavasteinene kult tegelrøde, rosa, okergule og svarte. Mens jeg instilte meg på en vond retur på stokkstive bein ymtet min mann noe om krateromrunding. Hvis vi ikke kom oss ned klyvepunktet på laveste punkt (kraterutgangen) kunne vi jo snu... Hjelp! Det ville ta tid! Skulle jeg snu og begynne å rusle ned alene mens Morten sprang rundt? Neihei. Jeg skulle prøve. Og så begynte vi. I starten gikk det fint, og så kom cruxet. Til min store overraskelse og glede befant Morten seg i det tålmodige hjørnet denne dagen, og med hans hjelp kom jeg meg både ned og over og rundt hakket... Så fant vi en sti som kom opp fra andre siden som ledet opp til kraterkanten, og her sendte Morten meg forut.

Stien ble borte, terrenget steinete og vardene kunne ikke skilles fra naturlige oppstablinger. Jeg siktet meg på skrå inn mot kanten, og når jeg var oppe var Morten ingenstedhen å se. Jeg gikk ut på kraterplatået, men så han ikke der heller. Så sendte jeg han en melding. Niks. Så gikk jeg tilbake på kanten og til sørtoppen for bedre oversikt, og da så jeg han forsvinne nedover på andre siden i den retningen vi skulle. Da ble det bevegelse i vonde, trøtte bein, skal dere vite! Jeg løp gjennom krateret og idet jeg nådde kanten så jeg han akkurat ikke lenger. Da ropte/hylte jeg høyt imot vinden, og heldigvis hørte han meg. Hvis han hadde forsvunnet lengre nedover i hans kanonfart i den gode tro at jeg var han forut, ville jeg ikke sett han noe mer den dagen... Men så kunne jeg roe ned den oppstigende panikken og komme meg ned mot der han ventet. Han ventet for øvrig flere ganger på den lange nedstigningen, og til slutt krysset han lavatungen igjen for å hente bilen og plukke meg opp ved den store parkeringsplassen ved nålene. Disse nådde jeg i solnedgangen, og det ble mang en kjapp fotostopp.

På kjøreturen ned til Costa Adeje var kveldshimmelen over La Gomera nydelig, og mange stoppet og tok bilder. Ja, mange hadde tatt turen i busser opp hit for å se på skuespillet, og vi skjønte at det faktisk var en greie...

Så kom en hviledag i bilen da vi kjørte over hele ryggraden til øya til Santa Cruz fordi jentene (LT hadde med en venninne denne gangen) hadde lyst dit og Stine aldri hadde vært på Tenerife (jeg fikk et par timer på Las Lajas-rasteplassen som er kjent for å ha teydefink, mens resten av gjengen ruslet på en topp; her så jeg også kanarifugler - de ville :-)!).

Og så hadde jeg lyst på Punta del Teno for berberfalkene. Jeg visste at veien ut var stengt for mange år tilbake og hadde glemt og ikke giddet å sjekke aktuell status fordi jeg tenkte at så lang tid kunne ikke dette veiarbeidet ta. Der tok jeg feil gitt, for når vi nådde Buenavista var veien stengt. Tenk at Morten hadde latt seg overtale til å bli med på en falkeutflukt, og så ble det ikke falker en gang! Men jeg la irritasjonen og skuffelsen bak meg, for høyt over oss over klippekantene svevde tre musvåker, og idet vi ankom parkeringsplassen var det en tårnfalk der. Det var en hunn, så jeg vet ikke om det var tårnfalk eller den nære slektningen rødfalk, for hunnene er klin like i begge artene. Og så så jeg en litt større mørkere falk med lang hale som teoretisk kunne ha vært en berberfalk, men det vites ikke, og den får forbli ubestemt.

I dette hjørnet, på nordsiden av den forrevne Tenohalvøya som er den eldste delen av Tenerife starter Camino del Risco, og den leder rett opp i klippene. Kanskje vi ville se rovfugler fra stien? Og som sagt så gjort. Vipps, var vi i gang. Jeg hørte en sørnattergal og gledet meg over den, men bortsett fra to ravner så vi ingen andre større fugler mer. Løvsangere var det derimot flust av, sannsynligvis (men ikke bombesikkert) av den kanariske underarten. Vi gadde ikke å gå helt til Teno Alto, så når vi nådde den øvre klippekanten satt vi oss ned, nøt utsikten og ruslet ned igjen etter hvert. Det kuleste langs stien var egentlig vegetasjonen. Og så fikk vi trim. Og så kjørte vi den smale Mascaveien tilbake, og det var meg som kjørte, og jeg skal ikke fortelle hvor mange ganger jeg klønet og giret feil og gasset for mye og forbannet og hatet den trege leiebilen (greit å ha noe å skylde på). Forbikjørt av noen mopeder ble jeg også. Kjøreskole Tenerife sa Morten. Bilen overlevde i hvert fall uten en skramme.

Og etter det var vi ferdige med turer og trim (annet enn svømming i alle fall, for mitt vedkommende) og fant ut at det faktisk gikk an å ligge på stranda og fange litt sol før turen gikk hjemover igjen.