Skrekktur til Rauddalseggje (18.07.2009)

I starten av tinderanglerferien til meg og sondre hadde jeg en ganske guffen opplevelse.
Som noen kanskje har sett har jeg spurt litt her på forumet om klatringa på Store Rauddalseggje og om denne ville la seg klatre usikra.
Klokka var ca 11 da la jeg i vei alene mot Olavsbu, Sondre dro til Slettmarkhøe for å sanke topper. Jeg hadde veldig mye energi da jeg gikk mot olavsbu og etter kun 3 timer kunne jeg spise lunsj under hyttetaket og se på min store utfordring, en gigantisk monolitt av stein, kongen av Rauddalen.

Etter å ha vært på Olavsbu i cirka en time la jeg i vei mot ryggen opp mot Store Rauddalseggje. Jeg kjente at jeg begynte å bli litt bekymret. Jeg var jo alene, og ettersom jeg har ganske god fantasi begynte det å dukke opp bilder inni hodet mitt av kadaveret mitt som ligger opphakket i bunnen av en steinrøys. Jeg prøvde å lytte til musikk i håp om at det ville gi meg litt mer mot, men da jeg så den svære hammeren ble det så skummelt at jeg skrudde av.
jeg nådde bunnen av hammeren etter en drøy time, man møter en del småhammere først, men disse var uproblematiske.

jeg hadde på meg svasko og en stappfull sekk med goretex jakke, fjellstøvler og litt småting som gjorde at sekken ble ganske tung, ikke ideelt for klatring med andre ord. Det første opptaket hadde jeg hørt mye skummelt om. Det ble sagt at de første 3-4 meterne lå rundt 4-tallet, og det stemte vel egentlig på en prikk. Opptaket starter med et 4-opptak cirka en og en halv meter over en smal egg med skråsva på den ene siden som endte i stup. Jeg tenkte at hvis jeg kom meg opp dette opptaket ville resten gå greit så jeg kjørte på og kom meg opp. "kan ikke gi meg nå" tenkte jeg, så jeg fortsatte å klatre en skarp stein der jeg måtte kile fast armen min nedi en sprekk mens beina mine hang i løse luften i stupet mot Rauddalen. "nå må jeg være over det verste" sa jeg til meg selv og smilte tilfreds.
Det er godt mulig at jeg klatreteknisk var over det verste, men nå ble omgivelsene plutselig ganske mye mer luftige og utsatte, og jeg merket at psyken begynte å svikte meg. Jeg begynte å se for meg at jeg ikke kom meg hverken opp eller ned, men der så jeg plutselig et opptak som virket overkommelig, og et til. jeg kom meg opp disse to og sto på en liten hylle der jeg såvidt hadde plass til halve foten min og heldigvis noen gode håndtak. Den eneste muligheten jeg øynet videre var å liste seg ut på en hylle til høyre som var så trang at jeg måtte åle meg på magen og deretter stå på noen små tåhyller og lene kroppsvekten mot fjellet.
Sakte men sikkert innså jeg at det ikke ville gå, psyken min var totalt nedbrutt.
jeg prøvde å memorere veien jeg hadde klatret opp og det jeg grudde meg mest til var "haifinne-steinen" hvor jeg måtte slippe beina utfor stupkanten. Huff, nei nå hadde jeg rota det skikkelig til!

Jeg husker ikke hvor lenge jeg satt oppi hammeren uten å ha noen særlig fremdrift hverken oppover eller nedover, men jeg kom meg etter hvert forbi de fleste utfordringene og hadde nå bare det første og vanskeligste opptaket igjen. Her satt jeg i hvert fall i 10 minutter og lurte på hvordan jeg skulle komme meg ned, jeg hadde jo en grisetung sekk på ryggen. jeg tok en gammel rappellslynge jeg hadde funnet lenger oppe i hammeren og festet den rundt sekken, hektet slyngen på foten min, og firte den ned. Det gjensto fremdeles 2 meter ned til svaet og eggen. Idiotisk nok trodde jeg at sekken skulle stoppe på svaet når jeg slapp slyngen fra foten min, så jeg vinkler foten slik at slynga lar seg gli av. Sekken treffer svaet med et dunk og så kommer en lyd som jeg ikke likte, en ekkel rullelyd. Der rullet sekken min med økende fart ned mot stupet. Nederst ved stupkanten var det noen steiner, kunne de stoppe sekken min? Nei det kunne de ikke, og sekken min forsvant utfor stupet.
Jeg klatret ned opptaket(som nok hadde gått greit å klatre med sekk også). Og der sto jeg da med bukse, svasko og ulltrøye og så nokså dum ut.

Jeg kom meg ned til Olavsbu, lagde en regnjakke av en søppelsekk og fikk en kopp kaffe og noen kjeks av hyttevaktene der. Så la jeg i vei tilbake mot Eidsbugarden i svasko. Det ble en ganske spesiell tur tilbake der jeg fant ulike måter å underholde meg selv for å få tiden og kilometerene til å gå, og etter 3 timer var jeg tilbake.