Galdhøpiggen solnedgang (04.08.2002)

Solnedgang på toppen

Etter den noe mindre vellykkede natturen vi hadde to år tidligere, hadde vi lenge hatt lyst til å gjenta det under bedre forhold. Vi planla derfor en nattskitur i juni fra Juvasshytta. Været ville det imidlertid annerledes, og vi hadde egentlig gitt opp Galdhøpiggen for denne gangen. Men så en søndag i august som vi egentlig ikke hadde noe stort planlagt bestemte vi oss spontant for å reise. Ingen av oss skulle på jobb på mandagen, så det gjorde ikke noe om det ble sent.

Etter en rolig dag på Fagernes med bærplukking kom vi oss avgårde ved halv to tiden. På veien ble det tid til bading både i Skammestein og Lemonsjøen samt en Soft-ice stopp i Lom. Halv seks var vi fremme ved Spiterstulen. Det så ut som om historien fra to år tilbake skulle gjenta seg. Den gangen reiste vi fra Fagernes med en optimistisk værmelding og endte opp på Galdhøpiggen kl. 04.00 om morgenen i tåke og regn.
Skyene lå tungt over Jotunheimen og flere topper var borte i tåka, men samtidig ga enkelte blå gløtt et håp om bedring, vi ville i alle fall prøve når vi hadde kjørt så langt.

To mindre spreke kropper beveget seg så litt før seks oppover stien fra Spiterstulen mot Galdhøpiggen, i sakte fart. Det var tilsynelatende ingen ute i samme ærend som oss, men nedover fra toppen kom det stadig folk i mot, senest oppunder Svellnosi noe over åtte møtte vi flere grupper med folk.
I slyng slet vi oss opp stien som etterhvert har est ut i alle retninger og det er nå stedvis både fire, fem og seks stier som går parallelt oppover. En annen ting man heller ikke kommer forbi, er søppel. På et sted som dette med så mange fotturister er søpla merkbar, om ikke påtrengende. Vi plukket opp en masse sølvpapir, plast og annen emballasje, men lot et par rustne blikkbokser og et større stykke presenning ligge igjen da vi ikke hadde plass.

På Glittertind skant sola og en regnbue lyste i nord. Det så faktisk ut til å lette. Ingen topper gjemte seg i skyene lenger heller. Kanskje dette skulle gå vår vei?
Til tross for at vi kun skrev tidlig i august hadde den varme sommeren allerede fart hardt med snøen og breene. Breene i Jotunheimen var dominert av blåis, stein og grus, noe som gjorde vondt i hjertet for en breelsker som meg, med alvorlig bekymring for at mange av de kjære breene i Jotunheimen etterhvert vil skrumpe inn.
Oppover mot Galdhøpiggen var det også lite snø, og der snøen lå var den stedvis så hard at den var livsfarlig å bevege seg på (hellende skøytebaner).
Været så stadig ut til å bedre seg, noe som igjen gav håp om at vi kunne få med oss noen fine bilder hjem igjen.

På Svellnosi steg vi endelig ut av den østvendte skyggesiden og kom inn i sola. En kort kjekspause med utsikt ned på den sprekkrike Styggebreen og bort mot Juvasshytta og Galdhøe ble lagt inn før de våte og lettkledde kroppene begynte å fryse. Sola drysset sitt milde kveldslys på topp etter topp og vinden løyet, en riktig magisk kveld var det. Samtidig lå mørke skyer i sydøst og laget en trolsk bakgrunn for Jotuntoppene som lå der badet i kvelddsola. Spesielt Hellstugutindane så vakre ut med sine spisse slanke formasjoner.

Vi gikk stort sett på steinene ut mot Svellnosbreen fordi snøen rett og slett var for hard og glatt til å gå på. Så mye firn og is har jeg aldri opplevd på Galdhøpiggen før.
Fra Svellnosi måtte vi ned et stykke før den seige bakken opp mot Keilhaus topp. Det siste stykke opp mot Galdhøpiggen er egentlig drøyere enn man ofte forestiller seg, når man endelig er kommet opp på Svellnosi i nesten 2300 meters høyde må man liksom opp og ned to ganger til før man står på Norges høyeste punkt. Det hjelper selvsagt på at man allerede har nesten 1200 høydemetre med sammenhengende stigning i beina.

Vi hadde egentlig beregnet å ha veldig god tid, men da vi tok fatt på den siste bakken opp mot toppen falt sola skremmende fort på himmelen, og landskapene rundt oss begynte allerede å få den fargen vi ville se og fotografere fra toppen. Jeg la derfor inn et ekstra gir (som jeg egentlig ikke hadde) og stormet pesende og svettende opp mot toppen. Halvveis i ørska ble kameraet og stativet rigget opp, og en halv film var allerede brukt opp da Julia ankom.
Det ble en magisk liten halvtime på toppen mens sola gikk ned. Varm te, knipsing og nytelse. Nesten alene var vi også, kun to gutter som bodde på hytta på toppen var det her oppe. De satt i utsiktsvinduet på hytta og koste seg nok de også. Litt misunnelige var vi på dem som kunne bli her, mens vi måtte karre oss ned igjen i mørket.

Det ble en lang og slitsom tur ned igjen. Spesielt den siste halvparten var en prøvelse. På slitne bein i noe som lignet på bekmørke, men til tross for et par fall og noen blåmerker kom vi oss helskinnede ned igjen og etter en god kjøretur kunne vi utmattede hoppe i senga hjemme halv fire mandags morgen.