Dyrhaugsryggen og Nørdre Midtmaradalstinder (09.08.2003)

Fellestur med Valdres Tur- og Fjellsportlag til Dyrhaugsryggen

Jeg og Julia hadde allerede hatt en drømmedag på Svellnosbreen da vi kjørte i retning Turtagrø for å treffe de andre i Fjellsportlaget utpå fredagen. Det var ingen kjente ansikter å se ved Turtagrø så vi kjørte litt videre for å ta et bad i elva like ved. Snart dukket de første opp og litt senere var vi en håndfull telt samlet ytterst i Ringsbotnen. Noen få teltet andre steder mens 3 benyttet seg av Turtagrøs tilbud. Avmarsj ble satt til kl. 9 dagen etter.

Det var en litt kjølig natt før neste dag opprant med sol fra skyfri himmel. Vi kom oss avsted temmelig presis med Tor Harald Skogheim som turleder fremst. 19 i alt var vi som krysset tunnellinntaket til Ringselvi før vi svettet oss opp de bratte lyng og krattbevokste bakkene opp mot Nedre Dyrhaug. Tor Harald var flink til å passe på at det ble tilstrekkelig med drikkepauser i det varme været, og oppe ved Øvre Dyrhaugstjerna ble det også anledning til å fylle på med mer vann. Jeg og Julia gikk en liten omveg øst om tjerna her oppe og fikk se Soleiebotntindane speile seg i blikkstille vann. Et motiv som bare måtte fotograferes. Det ble en lang stigning på oss. Flere fikk virkelig testet ut kondisjonen sin. Jeg og Julia var ikke blant de sprekeste i troppen, men det var på en måte behagelig å merke at det var andre som slet enda litt mer.

Etter alt dette slitet var gleden stor da vi sto på kanten av stupet mot Skardstølsbotnen omalg en halv kilometer nord for Store Dyrhaugstind. Vi hadde vært forholdsvis skjermet fra Hurrunganes villskap på vei opp, men her fikk vi den i fullt monn, til alles store begeistring. Knipsefingern gikk nesten varm hos enkelte og superlativene satt løst. Det skulle da også bare mangle. Nesten vindstille, varmt og solskinn midt i Hurrungane. Langt nedenfor oss så vi Skardstølsbrean, med omtrent bare blåis og litt lenger nede Fremste Skardstølsvatnet. På andre siden av dalen kunne vi nesten ta på Skagastølsryggen. Flere plukket frem kikkertene for å speide etter klatrere på ryggen. Tidligere leder i Fjellsportlaget, Hallgrim Hansegård, hadde startet tidligere på natten sammen med en annen klatrer fra Valdres med Skagastølsryggen til Dyrhaugsryggen via Storen som mål. Etter hvert var det Dyrhaugsryggen som fikk oppmerksomheten. Her fra kanten ser man rett bort på en spiss fortopp som virker nesten vel så dominerende som Store Dyrhaugstind, men er i realiteten bare et punkt på eggen. På eggen mellom Store Dyrhaugstind og den nordlige midttoppen kunne jeg se to personer som beveget seg sakte bortover med bøyd rygg og lavt tyngdepunkt. Det var nok litt luftig bortover der ja!

Julia og Gunnar var fornøyde og bestemte seg for å snu her oppe, mens de resterende 17 fortsatte. Under sikker ledelse av Tor Harald beveget vi oss rolig bortover mot første topp. Terrenget fikk nå en helt annen karakter enn under oppstigningen. Hender ble med ett nesten like viktig som føtter. For noen var dette bare moro, for andre litt mer spennende, men alle kom seg bort til Store Dyrhaugstind med glans. Den imponerende varden bygget av Ola Berge i 1916, fyller opp omtrent hele toppen og alle kunne ikke få plass på en gang. De ivrigste klatret til og med opp på varden, en luftig opplevelse med stup på utsiden.

Jeg hadde gått Dyrhaugsryggen før og ville gjerne gå litt lenger denne gangen og ta med meg de nordlige Midtmaradalstindane. Jeg prøvde å få med meg noen, uten hell, og gikk alene i forveien videre fra Store Dyrhaugstind. Jeg kløv bratt ned fra toppen og fulgte eggen forholdsvis luftig, men enkelt bort til den første av midttoppene. Stedvis gikk jeg på venstre side av eggen ut i siden mot Skardstølsbotnen. På toppen tok jeg en liten pause med litt vann og ei brødblings mens jeg betraktet de andre i laget som kom etter. Neste etappe mot den andre midttoppen var litt mer krevende, spesielt bort mot toppen. Jeg møtte fem klatrere med hjelm og tau og spurte dumt om de hadde klatret fra bandet til Søre Dyrhaugstind og hvordan det haddet vært. "Luftig!", kom svaret kontant, men karen mente videre at det var nesten like luftig her, noe de andre i klatrefølget ikke var enig i. Opp til den andre midttoppen er det et kort klatreparti som i motsetning til andre luftige partier på turen vanskelig lar seg omgå i vestflanken. Først klatrer man noen meter med 2'er klatring, ikke spesielt eksponert, før den letteste veien fører ut på venstre side av eggen. Det er fullt mulig å klatre rett opp, men det blir litt mer krevende og man får etterhvert en del meter fallhøyde under støvlene.
Ny topp og ny pause. Fjellsportlaget fulgte etter og hadde nå inntatt den forrige toppen. Herfra hadde jeg flott utsikt ned mot Søre Dyrhaugstind og mitt mål, de nordlige Midtmaradalstindane. Man må ned i ca. 1950 meter før man kan fortsette opp eggen til disse toppene, så jeg ble ikke sittende for lenge slik at jeg hadde en mulighet til å hente inn de andre før de var kommet for langt på tilbaketuren. Jeg droppte Søre Dyrhaugstind siden jeg hadde vært her før og skrådde bort i vestflanken til ryggen fra Søre Dyrhaugstind. En bratt passasje på ryggen måtte klyves / klatres ned. Det var ikke så vanskelig, men i motesetning til på Dyrhaugsryggen hvor laven er slitt bort og stegjern striper tydelig indikerer hvor veien går var det mer jomfruelig her. Sort lav dekket steinene og jeg måtte stadig være på vakt for løse steiner. Like før Berges skard tok jeg en ny pause. Et flott sted å spise sin niste. Bratte fjellrygger både foran og bak meg og breer på begge sider. Litt bort i veggen mot Søre Dyrhaugstind kunne jeg observere flere klatrere på vei opp denne klassiske klatreruta. Opp fra Berges skard kom den kanskje vanskeligste biten på min vei mot Nordre Midtmaradalstind: En del småklatring, etterhvert ut i ei forferdelig løs renne som endte i et stup mot Midtmaradalsbreen noen meter lenger nede. Jeg kom meg fort ut av renna. Veien videre opp var enkel og morsom klyving, vekselvis på høyre og venstre side av eggen og det gav seg egentlig selv hva som var letteste vei. Fullstendig andpusten og utkjørt ankom jeg Midtmaradalstind N2 og satte igjen sekken her før jeg tok med meg kameraet videre bort til den noe høyere N1.

Ned igjen fulgte jeg, eller prøvde i alle fall, samme rute som opp, men jeg kom litt feil det siste stykket. Ikke alltid så lett å orientere når man baklengsklatrer. I alle fall måtte jeg en god meter lenger til venstre. Litt sliten. Litt ukonsentrert og med ett er begge fotfestene borte. Venstre hånden som søker etter håndtak lenger borte fanger luft og jeg blir hengende i bare høyrearmen et par sekunder før venstrefoten finner et nytt feste. Det var ikke så mange meterne under meg, men hjertet banker litt fortere en stund etterpå. På vei opp mot Dyrhaugsryggen virker det som en varde viser vei ut til høyre. Jeg forsøker å følge denne, men roter meg bort under en stor hammer ut mot Midtmaradalsbreen. Det blir til at jeg går et stykke tilbake og klyver opp en slags tunnel mellom to store steinblokker.

På vei opp mot den sørlige av midttoppene på Dyrhaugsryggen tar jeg igjen baktroppen til Fjellsportlaget og dermed er det slutt på den ensomme vandringen. Tor Harald henger ut et par slynger til håndtak på de vanskeligste punktene, ellers går det veldig greit tilbake. Noen få følger eggen hele veien tilbake, mens de fleste stort sett holder seg litt til venstre for eggen. Rett bortenfor Store Dyrhaugstind møter vi kjentfolk, Erik W.Thommessen fra Fjellsportlaget som er på tur med datteren i dag. Ned til Øvre Dyrhaugstjerna går jeg litt i forveien igjen fordi jeg har gått tom for vann og tørsten brenner i halsen. Kaldt vann fra en fjellbekk og et herlig bad blir belønningen for 600 høydemeter ned steinur. Først etter badet oppdager jeg Julia og Gunnar som sitter litt lenger bort ved vannet. Julia har forstuet foten like etter at nedturen begynte og er ikke i spesielt godt humør. Hjelpsomme karer i laget trår til med ekstra sekkebæring og med tiden til hjelp kommer vi oss ned til teltet, riktignok en god stund etter de andre.

Etter matlaging og litt sosialt samvær i det fri går vi tidlig til sengs. Fjellsportlaget fortsetter mot Austabottindan dagen etter, mens jeg og Julia vender nesten hjemover. Jeg får imidlertid med meg en rask tur opp på Steindalsnosi.