Meekknoken (09.07.2019)

© Håkon Knappen

Målet for turen var i utgangspunktet Melen i Hustadvika, men usikkert vær gjorde at jeg stokket litt om på turrekkefølgen og satte kurs mot Meekknoken på Averøy i stedet. Jeg fikk meg en fin kjøretur rundt øya til Mork hvor bilen ble plassert og fotturen startet. Og det var rett på sak. Jeg kunne følge grusvei et godt stykke opp gjennom skogen. Det var deilig å kunne gå på såpass fin vei i de stigningene.
Grusveien tok etter hvert slutt, og da fortsatte turen rett opp lia langs Morkaelva mot Litlvatnet. Det tok ikke lang tid før jeg var fri fra skogen og snaufjellet lå foran meg. Stien vred seg litt mot øst og gikk i retning rett mot toppen. Jeg kunne ikke herfra se toppen på grunn av et fremspring på fjellet. Stien tok meg til dette framspringet, og da var det fri sikt til toppen. Eller rettere sagt, det skulle ha vært fri sikt mot toppen. Tåka drev så tjukk at jeg nesten lurte på om det ville være risikabelt å gå opp til toppen. Stien var såpass tydelig at jeg tok sjansen, og det var ingen problemer forbundet med det. Jeg kom meg greit opp. Utsikten var det naturligvis verre med. Tjukk tåke la en demper på stemninga, men jeg så at det var god driv i skyene, og været utenom selve toppen var egentlig blitt riktig bra i løpet av formiddagen, så jeg tenkte det kunne være greit å se det litt an om tåka ville lette fra toppen også. I påvente av bedre vær gikk jeg ned 100 høydemeter til jeg var fri fra tåka. Der var det bare å legge seg til i lyngen å håpe på bedre tider. Og bedre tider kom, etter et par timer. Da hadde jeg rukket en god lur i lyngen, og jeg kjente at sola hadde tatt i fjeset en stund.
Det var fortsatt en og annen tåkedott som drev over toppen, men ikke verre enn at det var verdt å gå opp igjen. Og på toppen var det en aldeles nydelig utsikt over det meste av Averøy, men også Kristiansund og store deler av Nordmøre lå i synsfeltet. Mye folk var det også på Knøken. Normalt ser jeg ikke andre folk når jeg er på tur, men her tror jeg det var et sted mellom 20-25 mennesker jeg så.
Ned igjen gikk jeg samme vei som jeg kom opp, og nok en gang undret jeg meg over hvor greit det var å gå opp en løype som føltes så lang og kronglete å gå ned.
Turen var på en mil, og varte i 5 timer.