Fjellsjøhøgda, og Bislingflaka brakt i orden. (03.08.2025)

Fra tid til annen foretas listeteknisk motiverte turer. Her, forøvrig fra tur til stolte, men nå nedgraderte Bislingflaka tidlig vinter 1984:
"Burde nok lest til matteeksamen, men tidligsnøen blei en for stor fristelse.
Parkerte ved Mylla, noen timer skigåing på skogsbilveiene, bl a opp til Bislingen. Avstikker til toppen.
Måtte si som Messner: Keine Aussicht im Nebel."
Så var da den avstikkeren kontraproduktiv og i sin utsiktslaushet, unødvendig.

Svartbekken på sommerstid - det må være første gang. Jeg stilte med mapant-kartkopi, dvs. o-kart med ikke-synfart stiinnhold, og allerede etter snuplassen til den skogsbilvegen som raskt tar av fra vegen til Gjerdingen, måtte jeg fastslå at stien på kartet - den er et gjengrodd hogstslep fra mange tiår tilbake. Så det gikk raskt over til egen manøvrering etter kartet, med litt hjelp av app der det var vanskelig å se for seg hva en egentlig hadde gjort.
En annen sti - eller noe som hadde vært det - kom opp vest for Hulderputten, og nå blei det riktig trivelig, uten de nesten uframkommelige labyrintene av stammebrekk og kvist i alle høgder som var regelen lengst nede. Denne stien opphørte på ei høgstflate, men nå var det framkommelig og kort veg til toppartiet på Fjellsjøhøgda. Varder og antydning til sti viste at det hadde vært et slags utfartsmål, og på toppen hang det en falma registreringslapp med QR-kode. Egentlig ikke mye utsikt, men et fint topparti med litt berg i dagen og ei myr i det sentrale området.

© Erlend Råheim

© Erlend Råheim

Nå var oppgaven å manøvrere stilaust over myrene til stier under Bislingflaka. Det gikk problemfritt fram til Grønntjernet. En perle, men akk så livlaust, uten svømmefugl og drikkende elg. Her fortsatte jeg rett fram og rota meg opp i kronglete, bratt ur før jeg kom opp på skiløype/kjerreveg/blåsti. Nå gikk det som en drøm noen hundre meter, av blåstien og videre skiløypa ca rett nordover. Så var det på tide å ta av og gå kompasskurs til den frekke, lille kollen som hadde hatt suksess med å yppe seg mot the real Bislingflaka.
Rygger, myr, kratt, lange runder rundt kvistmonumentgraner og perfekte molter.
Til slutt var jeg oppe på den patetiske, lille knollen der noen hadde festa et flagg med strips. Jeg husker lite av hvordan det var på punktet ved fjellstua i 84, men om en så hadde snauhogd denne kollen, kunne en nok ikke sett Jotunheimen i et uforstyrra panorama. Det skal en kunne gjøre fra 'den gamle toppen'. Her er det bare kratt.

© Erlend Råheim

Ned, nå med kompasskurs ned ei linje som så bra ut på kartet. Bare litt kronglete de siste metrene før stien. Nå tok jeg skiløype helt rundt via vegenden tilbake til Grønntjernet, fortsatte på skiløype rundt dette og videre til neste tjern.

© Erlend Råheim

Her blei det et kutt rett øst og over på blåsti, så videre skiløype, til den gjorde en manøver som ikke framkom av kartet, ved å gå innom Svartbekkhytta. Det visre seg at løypa var lagt om, og linjeføringsmessig ville det beste være å følge den gamle og satse på at den ikke var uframkommelig av gjengroing. Etter kreativ bruk av både gammalt og nytt løypenett, var jeg nede på sidevegen der jeg hadde gått opp en annen - ikke-eksisterende sti for snart tre timer siden. Noen regndråper nå, for første gang denne dagen, men skyene hadde ligget mørke tett på lenge. Men det blei ikke noe mer, kun lett duskregn under klesskift under bakluka, og det var jo som bestilt.
Dette var en rein gåtur på grunn av kne i rehab. Jeg ville ikke gjøre samme feil som forrige helg, med mye løping under de tre timene på tur og tilbakefall smertemessig. Fordelene i form av null slitenhetsfølelse, fravær av svettebad, samt lite væskebehov og restitusjonsbehov, var åpenbare, i tillegg til at belastninga på leddet hadde vært godt innafor hele veien.