Til Skolmelia og Såta på truger (17.01.2026)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg var i Molde og besøkte vår eldste datter denne helgen. Vi hadde på forhånd snakket om å ta oss en fjelltur, og under frokosten denne morgenen, ble vi enige om å ta turen opp på Skolmelia [626 m.o.h.] og Såta [631 m.o.h.]. Vår datter hadde vært på Såta en gang før, men det var på sommerstid, så da hadde hun fulgt grusveien opp til Moldevatnet [344-338 m.o.h.], deretter stien langs nordsida av Moldevatnet, og så til slutt sørvestryggen opp til topps på Såta. Nå var det imidlertid brukbart med snø, og jeg hadde sett for meg at vi kunne følge sørøstryggen via Skolmelia opp på Såta. Nå var det riktignok ganske avblåst i høyden, og neppe hensiktsmessig å gå med rando- eller fjellski (se bildene), men jeg hadde nylig kjøpt nye, flotte truger til meg selv og min kone; og de hadde jeg tatt med meg til Molde.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Min datter bor såpass nær Moldemarka, at vi ikke behøvde kjøre for å komme oss dit, vi bare la av sted omtrent fra utgangsdøra hennes. Vi startet med brodder på beina og truger på ryggsekk, og fulgte dels skogssti, og dels vei opp til Øverlandsvatnet [245-244 m.o.h.]. Fra øst-enden av Øverlandsvatnet, hadde vi sett på kartet at det var en sti man kunne følge rundt østsida av Bergsvatnet [276-274 m.o.h.], som var det neste av til sammen tre vann som ligger etter hverandre i dette dalføret. Denne stien var imidlertid gjensnødd, og det var ikke gått opp noen spor, så vi fulgte i stedet skogsveien opp til vi så rett mot demningen ved enden av Bergsvatnet. Herfra gikk det en noe mindre vei, som vi fulgte opp på en åsrygg på østsida av vatnet. Der veien tok slutt, tok vi av broddene og spente på oss trugene, og Sol lånte da altså sin mors truger. Egentlig tenkte vi nå å peile oss inn igjen mot stien på østsida av Bergsvatnet, men plutselig gikk det opp for meg at så kalt som det hadde vært de siste ukene, var isen på vatnet garantert helt trygg å gå på (bortset fra kanskje nær demningen og nær elveinnløpet i nord). Vi ville spare ganske mye tid på å krysse over Bergsvatnet, i stedet for å gå rundt, og dermed ble det til at vi tok oss ned til vannkanten, for så å legge av sted ut på isen, mens vi hele tiden peilet oss inn på fjellryggen vi hadde tenkt oss opp på (se GPS-trackingen).

© Atle Solholm

Isen bar som forventet, og etterhvert fikk vi også øye på andre som var ute på isen, de fleste på skispor langs vestbredden av vatnet, men også noen litt lengre utpå. Midt utpå vatnet var vi imidlertid aleine, og her var det ikke mange skispor å se, men isen var tjukk og god, og det var aldri noen tvil om at den ville holde. Vi forlot vatnet knapt 100 meter vest for der elva fra Bårdsdalsvatnet [291-285 m.o.h.] renner ned i Bergsvatnet, og her var det et konglomerat av skispor i mange retninger. Vi valgte ut ett som så ut til å gå i retning av sørøstryggen på Såta/Skolmelia [bilde #1], og fulgte dette oppover. Vi passerte like under toppen på Høglihammaren [366 m.o.h.], så over ei slette, der vi antok det kunne være ei myr, og kanskje et lite tjern under snøen; og så tok den virkelige stigningen til. I den første bratte bakken vi kom til, var det bjørk- og furuskog, og her var det ikke lenger noen skispor å følge oppover (bilde #3). Været var imidlertid nydelig, og det var overhode ikke noe problem å orientere seg etter terrenget.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter hvert som vi kom opp i høyden, ble utsikten stadig bedre (bilde #4), og snart kunne vi skue like inn til de (for meg) kjente og kjære tindene i Rauma (bilde #5). Etter litt var vi over skoggrensa, men da begynte terrenget etterhvert også å bli mer avblåst for snø. Det ligger en knaus oppe på 476 m.o.h. (bilde #6), og når man nærmer seg denne, får man visuelt et slags inntrykk av at dette er toppen, eller at man straks er oppe på toppen. Vi hadde imidlertid fulgt med både på kartet og på antall høydemeter (jeg hadde min Garmin Fenix 8 på armen, og en iPhone med PeakBook-kart i lommen), så vi lot oss ikke lure i så måte. Vi tok oss imidlertid en liten matbit og noe å drikke omtrent her, for å ha energi til den siste «push» opp mot de to toppene, og det tror jeg var lurt, for hadde vi vært et hakk mer utmattet når vi nådde toppen på Skolmelia, er det meget mulig vi hadde endt opp med å droppe den siste biten opp på Såta.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi nådde toppen på Skolmelia uten større viderverdigheter, selv om vi stedvis gikk på lyng og litt stein med trugene, og ikke på snø. Her oppe fra kunne vi se ned mot Fræna, og utover mot Gossen/Aukra, og vi kunne selvsagt se rett over på Såta, som var skilt fra oss med et skar, med utseende som en liten dal, men som ikke er mer enn 55 meter dyp målt fra toppen av Skolmelia. Vi tok oss ned i dette skaret med trugene fortsatt på, men her var det hard skare-snø, og ett kort parti var såpass bratt, at vi måtte gå baklengs nedover, da det var eneste måten å få godt feste med de kraftige broddene på undersida av trugene. I og med at det var minst like bratt fra skaret og opp på Såta, og enda mer avblåst (se bilde #9), fant vi det lurest å spenne av oss trugene der i bunnen av skaret; og så fortsette med Snowline-brodder (Snowline Chainsen Pro) og skistaver opp til toppen av Såta. Når vi nådde denne toppen, var sola for lengst gått ned, og vi fikk en vakker kontrast mellom den oransje himmelen i bakgrunnen og de mørke fjellene (blant annet Blåskjerdingen) foran (se bilde #10).

© Atle Solholm

På vei tilbake gjorde vi det meste i bare motsatt rekkefølge. Vi tok oss ned igjen i skaret med brodder og staver, og så med truger og staver over Skolmelia og nedover langs sørøstryggen der vi var kommet opp. Det var nå blitt mørkt, og vi hadde hver vår hodelykt på. Nede ved Høglihammaren var det en gjeng som hadde tent et digert leirbål, og som så ut til å ha det gøy, men vi styrte unna, og fortsatte ned til Bergsvatnet. Denne gangen krysset vi ikke tvers over vatnet, men fulgte i stedet vatnet på langs, kanskje 30-40 meter fra vestbredden. Like før demningen, tok vi oss opp på bredden, og krysset over til nedsiden av demningen. Derfra fulgte vi en sti ned til en liten skogsvei hvor det var ei bru over Bergvasselva. Vi fulgte veien over brua, og knapt 50 meter etter, var vi tilbake på veien rundt Øverlandsvatnet, som vi hadde fulgt opp hit tidligere på dagen. Herfra var det igjen lite snø, og dermed ble det igjen brodder på sko, og truger på sekk, det siste stykket til vi var hjemme igjen hos Sol.

© Atle Solholm

© Atle Solholm