Fottur til Englafjellet, Ulvanosa og Geitadalstinden (20.09.2025)

Startpunkt	Uskedalen/Eik (21m)
Endpunkt	Haugland Kalkverk P-plass (124m)
Tourcharakter	Bergtour
Tourlänge	8h 53min
Entfernung	21,8km
Höhenmeter	2.206m
GPS

Besteigungen	Englafjell (1.200m)	20.09.2025
	Geitadalstind (1.211m)	20.09.2025
	Ulvanosa (1.248m)	20.09.2025
Besuche anderer PBE	Haugland kalkverk p-plass (125m)	20.09.2025 10:27
Besuche anderer PBE	Låganose (515m)	20.09.2025 10:27

Bilde #1: Englafjellet [1200] til venstre, og Manen [1013 m.o.h.] til høyre, med Eikedalen i mellom. Bildet er tatt fra Eik, like ved Uskedalen.

Jeg var på besøk hos venner i Uskedalen da jeg la ut på denne turen. Været var skyet, og ikke på noen måte det beste, men jeg var blitt lokket til disse traktene med at det skulle være så fine fjell her omkring, og da var det liksom ikke så aktuelt å ikke få seg en fjelltur i løpet av helgen. Vennene jeg besøkte bor omtrent akkurat der Eikedalselva kommer ned, og dermed var enkleste veien til fjells rett og slett å ta veien oppover Eikedalen. Dagens turmål var Englafjell [1200 m.o.h.]. Man kan også bestige dette fjellet ved å følge fjellryggen opp fra Uskedalen, men da måtte jeg enten starte i selve Uskedalen, ved gardsbruket Fet, eller så måtte jeg et eller annet sted krysse Eikedalselva, for å komme meg bort til ryggen.

Bilde #2: Stien oppover Eikedalen følger stort sett høyre side av Eikeelva, stedvis helt inntil, og stedvis et lite stykke fra.

Bilde #3: Etterhvert ble vegetasjonen mer sparsom, og stien gikk både gjennom ur, og over svaberg.

Jeg fulgte grusveien oppover Eikedalselva så langt den gikk, og kom deretter naturlig over på en sti, som fortsatte videre oppover langs høyre side av elva. Deler av denne strekningen gikk stien nokså kloss innpå elva; andre steder gikk den et stykke fra. Etterhvert som jeg kom høyere opp i dalen, ble elva gradvis mindre og mer som en bekk, og gradvis ble vegetasjonen også mer sparsom, og utsikten bedre (bilde #4). Stien var rødmerket (bilde #6). Nede i skogen syns jeg merkingen i blant var noe sparsom, men høyere oppe, var den bra.

Bilde #4: Etterhvert som jeg kom opp i høyden, fikk jeg stadig bedre utsikt utover Kvinnheradsfjorden og Storsundet.

Bilde #5: Deler av Englafjellet med et fossefall sett fra nokså høyt oppe i Eikedalen. (Toppen på fjellet ligger imidlertid bak fjellmassivet til høyre i bildet).

Bilde #6: Nede i skogen var merkingen av stien heller sparsom, men ovenfor skoggrensen var den veldig godt T-merket videre oppover Eikedalen.

Bilde #7: Eikedalen ender på en måte med en fjellvegg på alle kanter. Stien ut av dalen, og opp på platået ovenfor, går opp gjennom skaret markert med den røde pila.

Helt øverst i dalen, flatet den liksom ut litt, samtidig som den her oppe var omgitt av fjell på alle kanter, med unntak av nordover, der jeg var kommet opp (bilde #7). Jeg så imidlertid i hvert fall tre steder, der det ikke var brattere enn at man skulle kunne komme seg opp; men det viste seg snart at det ikke var verre enn at man fortsatte langs stien og rødmerkingen, så kom man seg ut av dalen, og opp på platået ovenfor. Stien gikk opp gjennom det skaret som på bildet er merket med rød pil.

Bilde #8: Her skiller stien til Englafjellet [1200] og stien til Manen [1013 m.o.h.] lag.

Bilde #9: Jeg får toppen på Englafjellet kommer i sikte.

Oppe på platået lå der to små, og ett litt større vann, og rett før jeg kom til det første av dem, Jordsvatnet [775 m.o.h.]; kom jeg til et sted der stien delte seg, slik at jeg måtte ta til venstre om jeg ville til Englafjellet, og fortsette rett fram dersom jeg ville til Manen [1013 m.o.h.] (se bilde #8). Jeg var blitt oppmerksom på at skydekket en stund nå, hadde ligget så lavt at toppen på Englafjellet ikke kunne sees; mens Manen, som er nesten 200 meter lavere, lå godt under skydekket. Med tanke på å få litt utsikt, hadde jeg derfor gått en stund og lurt på om jeg ikke skulle gå til Manen i stedet. Når jeg nå så opp mot Englafjellet, så imidlertid skydekket ut til å ville lette litt på seg (bilde #9), og jeg bestemte meg derfor for å gå til Englafjellet likevel.