På Romsdalshornet for tolvte gang (04.08.2025)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Romsdalshornet er med tiden blitt mitt favorittfjell nr. 1. Jeg var oppom der en tur i begynnelsen av juni, men hadde lyst på i hvert fall én tur til denne sesongen, og slik fikk jeg hug til å prøve meg på dette fjellet også denne sommerdagen. Det var riktig nok ikke sol fra skyfri himmel, men det fikk våge seg; tåka (bilde ##1-2) lå ikke tettere enn at jeg forventet at fjellet stort sett var tørt oppover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg parkerte øverst i Venjedalen, og la i vei, forbi Hornvatnet [760 m.o.h.], og derfra oppover fjellsida til jeg var oppe på eggen mellom Litlefjellet og Hornet. Herfra fulgte jeg stien oppover mot det såkalte Gapet, et lite skar som ligger akkurat der klatrepartiet på Nordryggen begynner. Herfra er det bratt og eksponert like opp til toppen. Kjenner man denne fjellveggen godt, finnes det en rute man kan snike seg langs for å komme til topps, og som ikke noe sted overskrider grad 4. Er man imidlertid ikke kjent, og bare klatrer på lykke og fromme oppover, kan man fort rote seg borti i hvert fall grad 5 på vei oppover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg får alltid et euforisk kick idet jeg passerer cruxet - det vanskeligste punktet på vei opp denne ruta (dvs. på vei opp nordveggen). Etter dette punktet skal det egentlig være grei skuring videre oppover; problemet er at jeg ikke klatrer opp her ofte nok til at jeg husker hele ruta fra gang til gang, og dermed blir det litt prøving og feiling underveis.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på topp-platået tok jeg meg ikke tid til annet enn noen få utsiktsbilder (bilde ## 7-10), før jeg fortsatte ned på andre siden, dvs. på sørsida av Hornet. Her tok jeg meg ned i skaret mellom Romsdalshornet og Lillehornet, for så å følge Halls renne ned til østryggen av fjellet. Akkurat det å komme seg fra skaret ned i Halls renne kan være litt tricky. Nå har jeg etterhvert klatret ned her så mange ganger at jeg føler meg rimelig trygg på ruta så lenge der ikke er snø; men for den som ikke er like trygg, kan jeg anbefale rappell fra en svær jernkrok som står igjen fra den tiden Arne Randers Heen dreiv og klatret opp og ned her.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

I Halls renne er det bare å følge venstresida av renna nedover. Her går det en slags skrått forløpende hylle som man følger et lite stykke, før man klyver ned til en ny hylle (for den øverste ender etterhvert blindt), som man så følger til man står øverst på østryggen. Videre nedover herfra, er det igjen viktig å ha memorert traséen, ellers kan man risikere å gå seg fast oppe i fjellsida, og hverken komme seg opp eller ned. Har man klatreutstyr med, kan man alltids ta en rappell eller to, og da er man ikke fullt så avhengig av å huske hele traséen; men dette er uansett ikke en tur jeg anbefaler noen å legge ut på alene om de ikke har vært her før, og overhode ikke er kjent.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nede på omkring 1200 høydemeter blir traséen plutselig lettere synlig i form av en mer tydelig sti, som sågar også er rødmerket. Høyere oppe er traséen kun merket med små varder, og de kan iblant være litt misvisende eller vanskelig å tolke, ulike klatrere har satt bygget egne varder for å markere "sine" ruter. Jeg fulgte den rødmerkede traséen ned til stien fra Olaskarsvatnet, og derfra fulgte jeg den felles stien videre ned, først forbi en bratt skrent, deretter videre ned til dalen flatet ut, og jeg igjen passerte Hornvatnet, før jeg var nede igjen ved bilen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm