Rundtur på Ørskogfjellet (20.07.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Med lange dager, lyse sommernetter, og godvær i meldingene, var det duket for en langtur denne dagen. På Ørskogfjellet har jeg for lengst besøkt toppene på nordsida av Skorgedalen, men toppene påsørsida av dalen, dvs. Sandtinden [1069 m.o.h.] og Sprovstinden [1194 m.o.h.], hadde jeg ennå ikke vært på. Jeg satt allerede for et års tid siden og kikket på et kart over området, og da begynte så smått en plan å ta form inne i hodet mitt, om å ta en lang runde, der jeg ikke bare besøkte de nevnte toppene, men også Smørhylla [871 m.o.h.] på motsatt side av Jutevatnet [525 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Når jeg drog hjemmefra denne morgenen, var alle detaljene egentlig allerede på plass, så langt det er mulig å planlegge en slik tur uten å ha gått den tidligere; jeg var kun litt i tvil om hvorvidt jeg skulle plukke med meg Nyseternakken [547 m.o.h.] helt i starten på turen eller ikke. Jeg kom imidlertid til at så lyst som det fortsatt er om natta på denne tiden av året, så gjorde det ingen ting om det varte litt ut i nattetimene før jeg var tilbake ved bilen, og dermed ble det til at jeg parkerte oppe ved Fjellstova [330 m.o.h.], og startet turen nettop med Nyseternakken.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen opp på Nyseternakken var veldig grei. Her var det en veldig fin og godt opptråkket sti, og ikke noe problem å finne fram. Nyseternakken er riktig nok noe høyere enn det den ser ut til å være når man står nede ved Fjellstova, men det skal jo ikke så mye til, for derfra ser den bare ut som en liten haug. Høyden over havert er 547 meter, hvilket innebærer at man må opp 217 høydemeter fra Fjellstova, som ligger på 330 m.o.h. Jeg hadde dette fjellet helt for meg selv på turen; de eneste jeg møtte på underveis var noen frosker som hoppet ut av stien når jeg kom gående, og så en hoggorm, som krysset stien rett foran meg, ikke så lenge før jeg var oppe på toppen.

© Atle Solholm

Oppe på toppen av Nyseternakken var det fin utsikt videre i den retningen jeg hadde tenkt meg denne dagen: Jeg kunne se bort på både Varguraksla, Sandtinden og Sprovstinden (bilde #6); og det var også fin utsikt mot Neremstindane (bilde #8), så vel som mot Vestnestindane, dvs. Trolltinden, Ytstetinden og Remmemstinden (bilde #7). Her oppe delte stien seg i to, der den ene fortsatte omtrent rett østover fra toppen av Nyseternakken, mens den andre gikk mer sørøstover. Begge var greie nok å se til, men ingen av dem så tydelige og godt opptråkkede som den jeg hadde fulgt opp fra Nysætra.

© Atle Solholm

Jeg valgte den stien som fortsatte omtrent rett fram, dvs. den som gikk nokså rett østover (se GPS-tracking), og fulgte denne nedover på østsida av Nyseternakken. Stien var grei å følge der det var tørt, men straks den gikk over litt mer myrlendte partier, forsvant den, og ble vanskelig å finne igjen. Imidlertid dukket den opp igjen her og der, og dermed ble det til at jeg fulgte den, til og med over den store myra mellom Nyseternakken og Varguraksla; selv om jeg nokså snart forstod at jeg ville spart tid på å ta meg over til den gamle postveien, og så bare fulgt denne bort til Måsli-veien (se kartet).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom meg imidlertid ganske kjapt bort på Måsliveien uansett, og fulgte denne til jeg kom til en sti som tok av til venstre, og med et tydelig skilt som fortalte at dette var stien opp på Varguraksla (bilde #9). Denne stien viste seg å være både rød-merket (bilde #11) og god. Den gikk over noe myr helt i starten (bilde #10), men kom så opp i skogen, hvor terrenget bratnet til litt; og endte til slutt oppe på snaufjellet, hvor terrenget flatet litt ut igjen. Oppe på toppen [773 m.o.h.] var det bratt ned på nordsida av fjellet, mens sørsida ikke var fullt så bratt. Varguraksla har på en måte to rygger. Den ene er sørvest-ryggen hvor jeg akkurat var kommet opp, og den andre er østryggen, hvor jeg skulle fortsette i retning Sandtinden.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Ellers var det oppe på Varguraksla svært god utsikt ned på Ørskogfjellet Skisenter (bilde #15), og med det nydelige været som var, var det i og for seg fin utsikt i alle retninger. Jeg fortsatte nå ferden ned mot gropa mellom Varguraksla og Sprovstinden. Nedover her er det også en grei nok sti, om enn ikke så tydelig som den jeg hadde fulgt opp på Varguraksla. I tillegg var det ikke annen vegetasjon her oppe enn gras og lyng og litt mose, så terrenget var lett å gå i, og det spilte sånn sett egentlig ikke noen stor rolle om stien skulle forsvinne litt her og der.

© Atle Solholm

Jeg skulle ikke mer enn 66 høydemeter nedover, før det igjen bar oppover på andre sida av dette brede, nærmest sadelformede skaret. Oppover på sørsida av Sandtinden [1069 m.o.h.], var det imidlertid lite sti å finne. Det var noen tilløp til merking med småvarder her og der, men ikke på noen måte systematisk; og der var ingen fargemerking av traséen hverken med rødt eller noen annen farge. På en så fin dag var imidlertid ikke dette noe problem. Her var det bare å peile seg inn mot den toppen man hadde tenkt seg opp på. Det hadde gått helt fin å navigere seg opp her rent visuelt også, men jeg benyttet meg litt av GPS'en også, for man ser som oftest ikke toppen på et fjell når man er på vei oppover; og ved å benytte GPS'en var det derfor lettere å peile seg rett inn på toppunktet med en gang.

© Atle Solholm

Mens jeg var på vei opp på Sandtinden fikk jeg øye på to andre langt der fremme, og de så ut til å følge omtrent den traséen jeg var tenkt å følge. Kort etter forsvant de imidlertid ut av syne, og jeg så dem ikke igjen før jeg var oppe på toppen. Det viste seg å være en kvinne og en mann på tur sammen. Når jeg kom opp satt han ved siden av toppvarden og var mest opptatt av en drone som han fløy fram og tilbake, mens hun satt litt bortenfor og spiste lunsjen sin. Der oppe på Sandtinden [1069 m.o.h.] var utsikten enda bedre enn den hadde vært fra Varguraksla (bilde ## 16 & 17).

© Atle Solholm

Jeg drøyde ikke lenge nok oppe på Sandtinden til å komme i prat med de to jeg møtte der oppe, men hilste bare høflig på dem; og tok noen utsiktsbilder, før jeg fortsatte turen bort på Sprovstinden. Heller ikke her var det rare nedstigningen å tilbakelegge, man må ned bare 63 høydemeter, før man gir seg i kast med bestigningen av selve Sprovstinden, som var dagens høyeste turmål [1194 m.o.h.].

© Atle Solholm

© Atle Solholm

På vei opp mot Sprovstind-toppen valgte jeg å følge kanten ut mot venstre (se bilde #18), for å få best mulig utsikt ned i Skorgedalen og utover mot Tresfjorden og Romsdalsfjorden, selv om jeg kunne helt sikkert kunne spart litt tid på å følge en sti som gikk mer direkte i retning toppen. Ved å gå her ute langs kanten, ble jeg blant annet oppmerksom på en flott nordøstrygg (bilde #19), som jeg må si jeg ikke tidligere har lagt merke til fra bilveien nede i Skorgedalen. Langs denne nordøstryggen går det også ei brei renne nedover i retning Sprovsbotnen (samme bilde, og se også Peakbook-kartet).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom opp på en slags topprygg ca. 50 meter nord for toppunktet [1194 m.o.h.], og måtte følge denne ryggen bort til selve toppen (bilde #21). Her oppe fra var det fin utsitk ned i Sprovsbotnen, der det ligger to fjellvatn på hver sin hylle (bilde #20); Sprovsvatnet på 496 m.o.h., og Øvste Sprovsvatnet på 570 m.o.h. (se også bilde #26). Jeg har tidligere sett disse vatnene når jeg har vært oppe på Remmemstinden [1090 m.o.h.], for da ser man rett ned på Sprovsbotnen, men det var litt fascinerende å se dem her oppe fra også.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra toppen på Sprovstinden fulgte jeg sørøstryggen (bilde #24) ned til skaret mot Gjølbotntinden (se GPS-tracking). Her var det ingen sti å følge, for terrenget var stort sett steinete, men der det var litt jord og mose og lyng, kunne man flere steder ane at her hadde det likevel gått folk før. Denne fjellryggen bød på noe lett klyving enkelte steder, enskjønt ikke så veldig mye; og så var det en del løse steiner med tendens til å vippe over når man trådde på dem, så her måtte man passe nøye på hvordan man fotet seg. Fra denne ryggen var det fin utsikt ned til Jutevatnet [570 m.o.h.] og over til Smørhylla (bilde #25), hvor jeg hadde tenkt å legge tilbaketuren utpå kvelden en gang.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg la turen bortom Gjølbotntinden sørvest [875 m.o.h.], uten noen annen grunn enn at den er registrert som en egen PBE, dvs. et eget toppunkt her i Peakbook (PBE = Peakbook Element). Denne knausen har primærfaktor på bare 18 meter, men det var ikke rare omvegen å stikke oppom; og dermed ble det til at jeg gjorde det. Derfra la jeg kursen så nokså direkte opp mot hovedtoppen på Gjølbotntinden (bilde #27). Turen opp dit gikk nokså radig, for det er ikke så veldig mange høydemetrene man skal opp. (Det som spiser mest krefter når man går fra Sprovstinden til Gjølbotntinden er ikke oppstigningen fra skaret til Gjølbotntinden, men snarere nedstigningen fra Sprovstinden til skaret).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Gjølbotntinden var det utsikt tvers over fjorden og like til Molde (bilde #29). Fra toppen på dette fjellet, er det svært bratt (nesten loddrett) ned på østsida (bilde #31), og relativt bratt ned mot nordvest; mens sørsida, der jeg kom opp, er den slakkeste. Men så går det en rygg fra toppen og bort til Blåtinden [934 m.o.h.] (bilde #29), og det var bortover den ryggen jeg hadde tenkt å fortsette. Gjølbotntinden og Blåtinden er jo egentlig begge å betrakte som en del av Sprovstindmassivet, og med en primærfaktor på bare 34 meter, er det nesten litt rart at folk har funnet grunn til å gi Blåtinden et eget navn, for den er jo nesten som en knaus på Gjølbotntinden å regne. Eget navn eller ikke, den har uansett også en egen (riktignok grønn) kartnål her i Peakbook, så jeg hadde planlagt å stikke bortom den, og slik ble det.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Og utsiktsmessig vil jeg si at Blåtinden definitivt var verdt et besøk (bilde #32). Vel fremme på Blåtinden [934 m.o.h.] var jeg imidlertid nå kommet til enden av Sprovstindmassivet, og tiden var inne til å ta seg over til den fjellkjeden jeg hadde planlagt å følge tilbake til bilen. Fjellkjeden på andre sida av Jutevassdalen (det er ikke angitt noe navn på dette dalføret på kartet) er lavere enn den fjellkjeden jeg nettopp hadde tilbakelagt, og i tillegg måtte jeg dessuten nå lang nok ned til å få krysset det nevnte dalføret nede ved Kjøpstadsetra eller der omkring (se kartet). Østryggen ned fra Blåtinden var temmelig bratt. Jeg har mange steder klatret mye brattere, men her var det både mose og lyng, som gjorde terrenget glattere og mer tricky å klatre i, og i tillegg er det alltid litt mer vrient å skulle klatre ned et sted man ikke tidligere har klatret opp. Ryggen var imidlertid brattest lengst oppe, og det ble lettere å ta seg frem litt lengre nede. Deretter kom jeg imidlertid ned i et område med en del grus og løse steiner, hvor man måtte være litt påpasselig med hvordan man trødde, men hvor det ikke lenger var snakk om klatring eller klyving.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nede i dalen flatet terrenget så ut, og jeg kom ut på ei stor myr, som liksom ligger i forlengelsen av Kjøpstadvatnet [483 m.o.h.]. Her tok jeg meg over ved å forsøke å gå rundt de våteste partiene, og noen steder ved å hoppe fra tue til tue. Jeg krysset Bøelva rett nedenfor Kjøpstadsetra, og tok meg der tid til å fylle opp vannflaskene mine før jeg fortsatte. Jeg kjente det var litt syrlig myr-smak av dette vatnet, men det fikk våge seg, for nå hadde jeg ikke så mye drikke igjen, og jeg trengte noe til tilbaketuren. Etter å ha fylt alle flaskene, la jeg så kursen i en slakk bue nedenfor Kjøpstadsetra og bort på Vardhaugen (se kartet). Nå var jeg oppom to Vardhauger denne dagen, men dette er da altså den nordligste, på 491 m.o.h., og som ligger omtrent rett ovenfor bygda Kjøpstad i Tresfjorden.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vardhaugen 491 hadde noe av den samme utsikten som Blåtinden, men dette utsiktspunktet ligger jo mer enn 400 høydemeter lavere, så man ser for eksempel ikke ned på Kjelbotnnakken og Bjørnetua, slik man gjør oppe fra Blåtinden (sammenlign bildene ## 32 og 34). Fra Vardhaugen 491 fulgte jeg så en sti bort til Kjøpstadsetra [480 m.o.h.], og siktet meg så inn på Nebba [588 m.o.h.]. Opp her viste det seg imidlertid ikke å gå noen ordentlig sti, i hvert fall ikke en som det er lett å følge. Det går en fin sti fra Kjøpstadsetra over til Løviksetra, men den går ikke oppom Nebba-toppen, og heller ikke helt bortom toppen på Løvikseterhaugen (se kart). Jeg fant imidlertid noen bruddstykker av en sti (hvis ikke det var dyretråkk), og disse fulgte jeg opp til toppen av Nebba. Og sti eller ikke opp dit, når jeg ankom toppen satt det to karer der og kokte kaffe på en primus, og lurte på om jeg hadde lyst på kaffe.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg takket høflig nei til kaffe, og forklarte at jeg hadde gått over Sandtinden og Sprovstinden lhele veien fra Fjellstova på Ørskogfjellet, og at jeg ikke hadde tid til å sette meg ned, ettersom jeg hadde lang vei tilbake til bilen. De hadde forståelse for at jeg var nødt til å koste på videre, og ønsket meg fortsatt god tur. Jeg takket høflig for dette, og skyndte meg bort til selve toppunktet på Nebba, før jeg fortsatte i retning Løviksæterhaugen [555 m.o.h.], som var den neste toppen på Lista mi. Det gikk imidlertid ikke noen sti ned igjen fra toppunktet på Nebba, men jeg banet meg vei ned gjennom skogen langs sørvestryggen på Nebba, og fant stien mellom Kjøpstadsetra og Løviksetra, og fulgte denne i retning Løviksetra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Stien til Løviksetra viste seg imidlertid ikke å passere akkurat over toppen på Løviksæterhaugen [555 m.o.h.], så da jeg nærmet meg setra, forlot jeg igjen stien, og siktet meg inn mot det høyeste punktet på haugen. Jeg passerte dermed Løviksætra uten egentlig å gå innom denne (se bilde #38), men fant en sti fra toppen av Løviksæterhaugen, som førte ned til parkeringsplassen ved sætra (se GPS-trackingen min). Herfra fulgte jeg så grusveien som går opp til setra ned til første sving, hvor jeg tok av på en tydelig, rødmerket sti, som går derfra bort til Eidhammarssetra [420 m.o.h.]. Helt i starten var denne stien svært gjørmete, for her var det klovspor som tydet på at det var ført en stor flokk storfe ut på beite, på stien. hadde fulgt stien. Snart etter dreide imidlertid stien mot venstre, mens krøttersporene forsvant oppover i dalen, og kort etter kom jeg så ned til Løvikelva, som måtte krysses, og her var det til og med rødmerking som markerte hvor det var enklest å krysse elva. Etter at elva var krysset, kom jeg opp i et myrområde, hvor stien ikke lenger var noe tydelig. Den var fortsatt rød-merket, men pinnene med rødmerking stod litt i lengste laget, slik at det ikke alltid var like lett å få øye på den neste pinnen, og peile seg inn på denne. Rett etterpå forlot jeg imidlertid uansett denne stien, og peilet meg inn på Vardhaugen 532; for jeg hadde jo ikke akkurat tenkt meg ned til Eidhammarssetra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på Vardhaugen 532 var det kun bygget en veldig liten varde, og denne toppen var ikke akkurat noe spektakulær. Etter å ha tatt et bilde for dokumentasjon av at jeg hadde vært innom toppen (bilde #40), fortsatte jeg sørvestover, for nå var det Nørdre og Søre Smørhylla [hhv 783 og 871 m.o.h.] som stod for tur. Det gikk en sti fra Vardhaugen 532 oppover i dalen, i retning Jutevatnet, men jeg forlot denne, i og med at jeg ikke skulle opp til Jutevatnet ennå. Snart etter krysset jeg også en sti som går opp til Jutevatnet fra skogsområdet ovenfor Sørsylte i Tresfjorden (rett ved Ådalselva), men heller ikke denne var aktuell å følge. I stedet krysset jeg tvers over et temmelig myrlendt område, og gav meg i kast med den nokså bratte nordsida av Nørdre Smørhylla (se bilde #41). Når jeg omtaler oppstigningen her som temmelig bratt, er det klyving (grad 2) jeg har i tankene, og ikke egentlig klatring; det var ikke i nærheten av så bratt som nedstigningen på østsida av Blåtinden [934] hadde vært tidligere på ettermiddagen.

© Atle Solholm

Da jeg omsider var kommet meg opp på Nørdre Smørhylla, var sola gått ned, og det var så smått begynt å skumre (bilde #42). Været var imidlertid fremdeles fremragende, hvilket gjorde at himmelen i nordvest, der sola var gått ned, var svært vakker. Jeg fortsatte turen vestover langs ryggen mellom Nørdre og Søre Smørhylla. Søkket mellom disse to toppene er ikke så veldig dypt, så denne delen av traséen min var relativt lett å gå. Her traff jeg på en saueflokk som absolutt skulle rømme sin vei når jeg kom gående, og som hele tiden valgte å legge kursen rett fram der jeg var tenkt meg. Jeg la derfor til sist kuren langt ut til venstre nederst i søkket mellom de to Smørhylle-toppene, og dermed endte det bare med at saueflokken flyttet seg litt lengre ut til høyre når jeg var kommet opp på siden av dem; slik at jeg kom meg forbi uten å slite dem helt ut.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom så til ryggen oppover mot toppen av Søre Smørhylla. Det var ikke veldig tungt å gå opp denne ryggen heller, for man skal ikke opp igjen mer enn 139 høydemeter, men nå begynte jeg å bli litt sliten etter en lang dag i fjellet, hvilket man tydelig kan se på bilde #44, som er tatt oppe på denne fjelltoppen. Her oppe fra var det flott utsikt både til Neremstindane i sør (bilde #45), og til Sprovstinden i nord (bilde #46). Jeg fortsatte turen langs en sti som førte vestover fra toppen av Søre Smørhylla (bilde #47), men etterhvert fortapte denne stien seg, og lot seg ikke lenger følge.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg fikk det nå for meg at jeg skulle ta meg ned til den stien jeg tidligere hadde sett gå fra Ådalselva opp mot Jutevatnet, og så følge denne videre bort til gapahuken og naustene oppe ved vestenden av Jutevatnet. På vei videre nedover ble det nå svært så dårlig med sti å gå på. Jeg fant stadig noe som så ut som en sti, og som jeg kunne følge et lite stykke, men så forsvant den, tilsynelatende helt uten grunn, og jeg måtte finne en ny; så jeg tror egentlig dette var et hav av dyretråkk som jeg stadig kom inn på, og ikke stier laget av folk. Det er mulig jeg kunne kommet meg inn på en mer fornuftig sti å gå på om jeg hadde fortsatt rett fram på vestryggen av smørhylla, og ikke gått nedover i nordvestlig retning, men det får jeg jo ikke svar på uten å gå der en gang til.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg kom meg etterhvert ned på den nevnte stien, og fulgte denne bort til enden av Jutevatnet, samt gapahuken og naustene som er bygget der. Her fant jeg så stien nedover mot Måslia. Denne var helt i starten bare en vanlig sti, men jeg kom så til et stort, nærmest «endeløst» myrområde, og her var det bygget en svært så langstrakt bro, som man kunne krysse hele dette myrområdet på (bilde #49). Rett før jeg var nede ved hyttefeltet i Måslia (bilde # 50), tok jeg igjen en kar med hund; han og hunden hadde sikkert vært oppe ved Jutevatnet, og var nå på vei ned igjen til Måslia. Fra Måslia fulgte jeg så grusveien (Måsliveien) ned til stedet der Måsliveien kommer inn på den gamle Trondhjemske Postvei. Her tok jeg til venstre, og fulgte postveien forbi Nyseternakken opp til Nysetra (se GPS-trackingen min). Denne delen av postveien går imidlertid gjennom et myrområde, og mye av massen den en gang i tiden har vært bygget opp med, har senere sunket ned i myra, slik at denne delen av postveien i dag er i svært dårlig forfatning, og ikke på noen måte fremstår slik som partiet mellom Nysetra og Landedalen, hvor postveien er skiltet som en severdighet. Der jeg nå gikk tråkket jeg stadig ned i myra, og skoene mine ble stadig mer soaket i vann, men nå var det ikke så farlig lenger, for nå var jeg straks tilbake ved bilen, der jeg hadde tørre både klær og sko.

© Atle Solholm

© Atle Solholm