Til Middagstinden via Gullkoppen (18.05.2024)
| Startpunkt | Berilvatnet P-plass (374m) |
|---|---|
| Endpunkt | Berilvatnet P-plass (374m) |
| Tourcharakter | Hochtour |
| Tourlänge | 6h 28min |
| Entfernung | 7,8km |
| Höhenmeter | 1.356m |
| GPS |
|
| Besteigungen | Middagstinden i Rauma (1.568m) | 18.05.2024 12:27 |
|---|---|---|
| Besuche anderer PBE | Berillvatnet p-plass (380m) | 18.05.2024 12:27 |
![Bilde #1: Hadde jeg vært to uker tidligere ute, kunne jeg gått med ski på sekk opp till Lille Middagstinden [943 m.o.h.], og så gått på ski videre opp derfra. Denne dagen var det imidlertid i minste laget med snø videre oppover også.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240526_6653277a51328.jpg?p=medium)
![Bilde #2: Jeg valgte derfor i stedet å gå opp via Gullskåla [1000 - 1300 m.o.h.], og fulgte ei snøhylle på venstre side ut av "skåla" og opp på kanten. Ruta videre (fra der den stiplede røde linja slutter), går like bak kanten opp til toppen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240526_665328721c4cf.jpg?p=medium)
Middagstinden [1568 m.o.h.] er et fjell jeg en tid har hatt tanker om å bestige. Jeg hadde egentlig tenkt å gjøre det som en kombinert fot- og skitur, men da jeg i slutten av april måned i år skulle prøve meg på dette, startet jeg turen med å glemme randostøvlene igjen hjemme; og da jeg i stedet forsøkte å gjøre turen som en kombinert fot- og trugetur, gikk det i vasken fordi trugene viste seg å ikke fungere som de skulle. Dermed ble det til at jeg snudde på Lille Middagstinden [943 m.o.h.], og gikk ned igjen [for turbeskrivelse klikk her: Med Snowline-brodder i dyp snø til Lille Middagstinden]. Traséen opp fra Bøstølveien til Lille Middagstinden er nemlig såpass bratt, at det er uhensiktsmessig å gå på ski opp her, og planen for en vinter- eller vårbestigning har derfor vært å gå til fots (eventuelt med Snowline-brodder) opp til Lille Middagstinden, for så å spenne på seg skiene og fortsette oppover på ski derfra. Nå var vi imidlertid kommet over halvveis uti mai måned, og det hadde vært nokså varmt siste uka, så jeg var ganske spent på om det fortsatt var nok snø i høyden til at jeg kunne gjennomføre bestigningen som en randonneetur.
![Bilde #4: Oppe på kanten av Gullkoppen [1000 - 1300 m.o.h.]. Toppen på Middagsfjellet [1568 m.o.h.] er den som sees like oppadd til høyre for midten av bildet.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240527_6654d6af6119c.jpg?p=medium)
Jeg kjørte inn til Innfjorden, og videre oppover mot Bøstølen for å rekognosere, og så da med én gang at det var for lite snø igjen for en skitur (bilde #1). Jeg var imidlertid forberedt på det kanskje var slik, så jeg hadde klar en plan B som jeg hadde tenkt ut; når jeg ikke kunne ta turen opp på ski, ville jeg i stedet forsøke å bestige fjellet til fots via Gullkoppen, en såkalt botn beliggende på østsida av middagstinden. Jeg tok nemlig turen opp til Gullkoppen omtrent midt i april [turbeskrivelse: Fot- og trugetur til Kinnakollen og til Gullkoppen], i forbindelse med at jeg besøkte Kinnakollen [729 m.o.h.], og da la jeg merke til en slags hylle som jeg tenkte man kunne benytte som en trasé opp på kanten av Gullkoppen, og dermed komme seg opp på toppen av fjellet fra denne kanten (se bilder ## 2, 3, 5 & 19; hvor jeg har tegnet inn dette trasévalget). Så jeg kjørte tilbake forbi Berillvatnet, og parkerte på parkeringsplassen ved demningen i østenden av vatnet, og begynte å gå derfra.
![Bilde #5: Mitt trasévalg fra inngangen til Gullkoppen [ca. 1000 m.o.h.], opp til kanten høyt oppe på sørsida av Gullkoppen, ca. 1375 m.o.h.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240527_6654dc7c8181e.jpg?p=medium)

Det parkerte to andre biler der omtrent samtidig med meg, men jeg antok det var folk som hadde tenkt seg opp på Kinnakollen, så jeg regnet med at jeg kom til å få Middagstinden enten helt for meg selv, eller nesten helt for meg selv. Og slik ble det også. Jeg passerte de andre et stykke oppi fjellsida, og etter det møtte jeg ikke et eneste menneske for hele turen. Turen opp til sadelen mellom Kinnakollen og Middagstinden var kjapt unnagjort, men turen videre oppover mot Gullkoppen [1000 - 1300 m.o.h.] var akkurat så langdryg og tung som jeg husket den fra sist. Her går det nemlig nokså bratt oppover, og forsøker man å gå i et bredt sikksakk-mønster for å få det mindre bratt, slik man gjorde med langrennski i gamle dager (før vi fikk randonnee-ski), så kommer man fort ut i terreng med tett vegetasjon, som gjør det mer vrient å ta seg fram. Jeg nådde imidlertid Gullkoppen ca. 1 time og et kvarter etter å ha forlatt parkeringsplassen ved Berillvatnet, og der satte jeg meg ned på en stein, og tok på Snowline-broddene som jeg hadde med meg i sekken.


Jeg siktet meg inn på den nevnte hylletraséen jeg hadde sett meg ut, og som jeg har markert med stiplet rød linje på noen av bildene. I det nedre partiet fant jeg fort ut at det var lettere å gå ved siden av snørenna jeg hadde sett meg ut, men litt høyere oppe måtte jeg ut på snøen, og da var jeg glad jeg hadde broddene på. Her gikk snørenna nemlig over i et slags snødekket skråplan, der skråningen sideveis var såpass bratt at man fort kunne komme til å skli nedover hvis det ikke hadde vært for broddene. Etterhvert passerte jeg flere andre snørenner som også rakk opp til dette skråplanet, og etterhvert som jeg fortsatte videre oppover, ble det stadig brattere, så det kom til et punkt der jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg stegjern i stedet for Snowline-brodder, selv om broddene var av det groveste slaget du får fra Snowline.


Det jeg fryktet, var jo at jeg skulle miste fotfestet, og begynne å gli sideveis nedover, for da kunne det plutselig gått kast i kast like ned i bunnen på Gullkoppen; og da hadde jeg nok brukket både armer og bein. Jeg kom meg imidlertid velberget opp til kanten av Gullkoppen (bilde #10), og så snart jeg hadde tatt steget over kanten; kunne jeg skue nedover sørvestsida, der jeg ville kommet opp om jeg hadde kunnet tatt turen på ski slik jeg hadde håpet (bilde #14). I luftlinje var det nå ikke mer enn kanskje 400 meter bort til toppen på fjellet (bilde #15), men en anelse lengre ble det jo å gå, ettersom jeg ikke kunne fly tvers over Gullkoppen, men måtte følge kanten bort dit. I tillegg ligger stedet der jeg krysset kanten på ca. 1375 m.o.h., slik at det fortsatt gjenstod kanppe 200 høydemeter bort til toppen. Jeg fulgte kanten bortover på utsiden. Her var det steinete, og eneste vegetasjon var litt mose og lav, men man kunne likevel tydelig se at her hadde det gått folk før.; så her var jeg nok kommet opp til en trasé som er i bruk fra tid til annen, selv om den ikke var merket på noe vis, hverken med rødfarge eller med små-varder.
![Bilde #11: Straks man er oppe på denne kanten, dvs. oppe på "vest-kanten" av Gullkoppen, ser man rett over på Nonstinden [1572 m.o.h.]. Tindevatnet [804 m.o.h.] sees så vidt nede til venstre.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240531_665a14b477e08.jpg?p=medium)
![Bilde #12: Utsikt utover Bøstøldalen, Grønnfonndalen og Taskedalen, med Grønnfonntinden [1509], Brekketinden [1525], Taskedalstinden [1609] og Kammen [1096 m.o.h.] i bakgrunnen.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240531_665a1554c30f3.jpg?p=medium)
![Bilde #13: Tilbakeblikk på snørenna jeg nettopp er kommet opp. Kinnakollen [729 m.o.h.] sees i venstre billedkant.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240531_665a241b82e9e.jpg?p=medium)
![Bilde #14: Utsikt ned mot Tindevatnet [804 m.o.h.]. Lille Middagstinden [943 m.o.h.] sees nesten ute i venstre billedkant.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240531_665a26172d600.jpg?p=medium)
Utsikten her oppe var upåklagelig (bilde ## 11 - 17). Da jeg nærmet meg toppen, stod det plutselig en artig rekke pinakler foran meg (bilde #16). Jeg fortsatte videre langsetter kanten, og 55 minutter etter at jeg var kommet opp på Gullkopp-kanten, stod jeg på toppen. Herfra kunne jeg skue utover både Måndalen og ytre Romsdalsfjorden (bilde ## 16 & 21). Nordryggen av Middagstinden, som går under navnet Middagsryggen, strekker seg nedover i retning Måndalen, og øverst oppe på denne ryggen, ligger en liten knaus eller pinakkel, som her i Peakbook har fått navnet Middagstinden Nord (bilde #22). Det hadde selvfølgelig vært artig å forsøke å bestige denne, men det fikk være til en annen gang, for det var allerede langt på dag, og jeg måtte regne med at det ville komme til å ta litt tid ned igjen til bilen. Jeg hadde lurt litt på å ta andre sida av Gullkoppen ned igjen, men et raskt blikk på ryggen ned mot Sørvestre Kinnatinden [1225 m.o.h.], avslørte at det nok ikke var så lett å ta seg nedover den veien. Muligens kan det la seg gjøre å klatre opp denne ryggen, men nedover virket det i skumleste laget. Så jeg droppet tanken på å ta den fjellryggen nedover, og bestemte meg i stedet for å følge normalvegen ned mot Lille Middagstinden, for så å krysse over i retning Kinnakollen lengre nede.
Jeg var på toppen bare lenge nok til å få tatt noen bilder, og så gav jeg meg i kast med turen ned igjen. Helt i starten fulgte jeg samme trasé som jeg hadde kommet opp, men så forsøkte jeg å skråe gradvis nedover i fjellsida; bare for plutselig å oppdage at jeg likevel ikke var kommet mange metrene nedenfor der jeg var kommet opp fra Gullkoppen, jeg hadde bare brukt mer krefter enn nødvendig på å gå i steinura i stedet for å gå der det var en slags sti. Men så gikk det plutselig opp for meg at normalveien slett ikke gikk rett nedover breisida på fjellet ned mot Tindevatnet, men at den fulgte sørvestryggen rett ned til Lille Middagstinden [943 m.o.h.]; og da bestemte jeg meg for å følge denne ryggen nedover i stedet, i hvert fall et stykke nedover.
Jeg fulgte denne ryggen nedover, først til en knaus beliggende 1310 m.o.h., og deretter til én beliggende 1255 m.o.h. (se bilde ## 23 & 24). På sistnevnte av disse to knausene var det bygget to varder (bilde #24). Ned hit løper denne ryggen egentlig nokså rett sørover, men ved knausen på 1255 høydemeter, dreier fjellryggen plutselig mer vestover, og kikker man forsiktig over kanten, så ser man at herfra er det for bratt til at man kan fortsette rett sørover (med mindre man klatrer eller rappellerer); så da ble det til at jeg fulgte ryggen videre i sørvestlig retning. Da det ble litt mindre bratt et stykke lengre ned, traverserte jeg imidlertid innunder 1255-knausen (bilde ## 25, 26 & 27), for å komme meg tilbake i retning skaret mellom Kinnakollen og Gullkoppen, der jeg var kommet opp. Jeg kunne saktens bare fortsatt ned til Lille Middagstinden, og derfra videre ned til Bøstøllia, men da ville jeg kommet ned igjen i dalen nesten 2 km lengre inn enn der jeg hadde bilen stående. Kan nevne at jeg også ved denne traverseringen benyttet snowlinebroddene jeg hadde med, ettersom jeg krysset over på en snøflekk, og det fremdeles var mer enn bratt nok.

Etter den nevnte traverseringen, hadde jeg sett for meg at det nå skulle være nokså strake veien ned igjen mot Kinnakollen. Terrenget var imidlertid ganske kupert i dette området, og etterhvert kom jeg også ned til et parti med litt vegetasjon i form av busker og kratt; slik at det var litt kronglete å ta seg nedover her. Nede i skaret mot Kinnakollen, fant jeg imidlertid igjen stien til Kinnakollen, og da var det bare å følge denne ned igjen til parkeringsplassen og bilen.


![Bilde #15: Utsikt tvers over Gullkoppen bort på toppen av fjellet [1568 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240609_6665e7df15908.jpg?p=medium)





![Bilde #21: Utsikt mot Måndalen, med Urhaugen [1187 m.o.h.] i venstre billedhalvdel.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240609_6666013ef2874.jpg?p=medium)

![Bilde #24: På den nederste av de to knausene på forrige bilde [1255 m.o.h.], er det bygd to varder.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240609_666605892d8fb.jpg?p=medium)
![Bilde #25: Utsikt mot Berillvatnet [371 - 370 m.o.h.] og parkeringsplassen jeg startet fra.](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240609_6666085bc395b.jpg?p=medium)



Benutzerkommentare