Trollsteinhøer m.fl - den lange ruta til Glittertinden (07.08.2025)  

04.50 ringte vekkerklokka, men da var vi allerede våkne etter en helt middels natt i teltet på parkeringsplassen på veien mot Glitterheim. Vi måtte være klare tidlig, for vi hadde langtur foran oss. Langt tilbake i 2007 besøkte jeg Trollsteinseggje og Grotbreahesten, og nå var planene å sanke resten av toppene her nord for Glittertinden. Så etter litt frokost, teiping av føtter, koking av vann til termoser og nedpakk av telt og stæsj, var vi klare til avmarsj noen minutter over seks.

Været var ikke så halvgæli, litt vind og skyer, men også antydning til blå himmel her og der. Etter den fantastiske juli hadde væromslaget kommet, men vi så ut til å ha funnet et lite værhull denne torsdagen som vi ønsket å utnytte. Så da satte vi av gårde langs veien mot Glitterheim, men denne tok vi av ganske raskt. Vi skulle inn i Trollsteinkvelven og kunne egentlig bare begynne å vinne høyde med en gang, så da krysset vi over noen mindre myrområder og ga oss i kast med motbakkene. Vi ville krysse over ryggen godt på oversiden av Bergenusshaugen og blinket oss ut en diger steinblokk på ryggen som vi brukte som kursholder. Ganske kurant terreng å gå i dette, litt sporadisk lyngkratt, men stort sett stein, gras og mose om hverandre. Ikke altfor bratt men ruta ga seg selv.

© Robert Rogne

Etter å ha tygd drøyt 300 høydemeter krysser vi over 1600 moh og terrenget flater gradvis ut. Det er fristende å helle oppover mot høyre og fortsette å plukke meter, men det prøver vi å unngå siden vi vet at de meterne vil vi tape igjen før foten til Austre Trollsteinhøe. Lettgått her og etter hvert ser vi innover i Trollsteinkvelven og mange av dagens topper kommer for en dag. Digre runde kuler som også har en steil fjellside. Rutevalget vårt er åpenbart, det er bare å følge minste motstands vei, men dette er bare høer og derfor en lite eksponert rute. Vinden har nå roet seg og vi nyter morgenen og utsikten og tenker at fortsetter det sånn, har vi flaks med været.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Vi går over 1996-toppen, den lå liksom der midt i veien vår og må orientere oss litt før vi ser hva som må være Austre Trollsteinhø. Her oppe er det meste ganske rundt og det er ikke helt åpenbart hva som er topp-punktet, men vi vet at det skal være et lite høydepunkt til venstre på ryggen, det ser da også ut til å være en liten nabb som stikker opp litt fra ryggen der, så da sikter vi mot den. Vi når toppen halv ti etter 3,5 timer på tur, dagens og årets første 2K-topp! En fascinerende topp, fra den siden vi kommer fra er det bare et lite toppunkt i en røys, men fra nordvestsiden er den stupbratt og råtøff.

© Robert Rogne

Nå er den verste motbakken gjort unna, så nå er det bare å cruise videre mot neste mål. Så da spankulerer vi rolig ned i skaret, holder oss på litt avstand fra avgrunnen, og setter kursen oppover mot den høyeste av disse høene, hovedtoppen Trollsteinshø på 2201. Det har kommet litt lett nysnø de siste dagene her oppe, snøgrensa her lå vel på rett i underkant av to tusen meter, kanskje? Veien videre oppover mot toppen er enkel, det er steinur hele veien, og kurant å gå. Til tross for at det ligger litt snø er ikke steinene ubehagelig glatte, så vi jobber oss bare ufortrødent opp bakken på ca 200 høydemeter. Når vi passerer 2180 flater det markert ut og vi får et tydelig inntrykk av hvor avrundet dette fjellet er. Vi har nå kommet opp i tåka og det er ikke helt gitt hvor toppunktet er. Jeg har lyst til å rusle bort for å kikke på Vesletrollet, en liten sekundærtopp som ligger på nordsiden av fjellet, litt nedi fjellsida men som bare er ni meter og derfor faller utenfor lista. I tåka og snøen mister jeg imidlertid lysta på å gå helt bort, jeg måtte gått ned en del høyde også, og når forholdene uansett var slik at jeg ikke ville brukt tid på denne toppen, droppet jeg avstikkeren.

© Robert Rogne

Etter at noen bilder og sjokolader er inntatt fra varden, går vi videre mot Søre. Må dobbeltsjekke GPS’en innimellom, her er vi godt oppe i tåka og sikten er såpass uklar at det er lurt å sikre retningen – men vi treffer rett på. Vi har nå vært på tur i godt over fire timer og vi får den første nedoverbakken, drøyt 70 meter, og Frode får kjenning i det vonde kneet sitt og må ta det litt med ro. Deretter er det enkle 30 meter opp igjen til søre Trollsteinshøe og dagens tredje topp. Tåka kommer og går litt, men her får vi fin utsikt sørover mot toppene som venter senere på dagen.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Ruta videre vestover mot Gråhøe ser også veldig enkel og grei ut, så da turer vi bare videre på. Vi tar inn på snøfeltet opp, som egentlig er den øverste kanten av Smiugjelsbreen, for å skåne føttene litt. Ca halv tolv når vi Gråhøe og vi er da ferdige med toppene i det første massivet. Vi blir enige om å føtte oss rolig ned mot Svartholsglupen og ta en varm lunsj nede i siden der.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Det var imidlertid lettere sagt enn gjort. For det første var vestflanken til Gråhøe av det kjipe slaget. Ingenting satt fast, så alt vi tråkka på flyttet seg. I tillegg var alle steinene dekket av søkkvåt svartlav og snøen gjorde ikke saken bedre. I tillegg har Frode nå større problemer med kneet enn fryktet så nå går det saaakte. Vi bruker tre kvarter på å karre oss ned to hundre høydemeter, men så finner vi til gjengjeld et ganske lunt og fint sted å spise på ca 1900 moh, med god utsikt vestover mot Galdhøpiggen og Juvass, så nå smakte det med en Real turmat og noen polarbrød. Her tar vi en god halvtime og koser oss litt, vi har tatt den verste motbakken, vi er ferdige med det første fjellmassivet med fire topper, været og sikten er ganske bra og klokka er bare så vidt passert tolv – livet smiler!

Etter å ha fylt magen turer vi atter videre ned i Svartholsglupen og deretter starter motbakken opp mot Svartholshøe. Noe svartlav her også, men steinene ligger roligere og det er også innslag av tørre lavfrie steiner, så motbakken går greit. Etter hvert som vi vinner høyde, kommer veggen mot Gråhøe og Trollsteinhømassivet mer til sin rett, den er ganske mektig. Vi når toppen av Svartholshøe ca kvart på to og kan kikke utover Trollsteinkvelven og ned på Grjotbreahesten – et stilig skue. Ingen særlige vanskeligheter på ruta her heller, vi har fem topper i banken men flere venter, så det blir en beskjeden seremoni her oppe. Trollsteinrundhøe er neste på turen, først ned seksti meter og så opp igjen 160 meter.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

For å fordele motbakken litt utover, legger vi inn en liten sikksakk opp bakken, men også her er det helt kurant å gå. Vi bruker knapt hendene som støtte, så foreløpig har det vært svært lite som kvalifiserer som «klyving». Frode og Jan-Trygve går fremdeles med staver, det har de gjort i hele dag, selv festet jeg stavene på sekken når vi nærmet oss første topp tidligere på dagen. Trollsteinrundhøe har en massiv og forseggjort varde, og den er delvis snødekt på den ene siden som tar mot vinden. Utsikten her oppe er formidabel i alle retninger, nord-nordøst ser vi alle toppene vi har besøkt tidligere i dag, østover har vi vidt utsyn over Trollsteinkvelven og Nautgardsmassivet langt borte, sørover ser vi rett bort på Trollsteineggi og Glittertinden ligger og lurer oppe i tåka, mens vestover ser vi nedover Smiugjelsoksle som forsvinner ned i den svarte Visdalen med Galdhøpiggen på andre siden av dalen. Dette er en topp som fortjener litt oppmerksomhet, så det blir en sjokolade her!

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Vi må videre, og etter en kort rådslaging blir vi enige om å forkorte ruta bittelitt. Egentlig har vi planlagt å følge Oksla helt ned til under 1800 moh og krysse dalbunnen på nedsiden av breen. Vi ser at Vestre Glittertindoksle uansett er ganske bratt ned mot breen så vi ville kanskje vært nødt til å gå helt ned til 1750 for å komme opp en bratt kneik. Men vi blir oppmerksomme på at breen har en snøflanke opp mot Oksle og den ligger der og frister som en mulig inngang. Vi har jo utstyr til det! Vi blir enige om å gi det et forsøk, det vil i så fall spare oss for noen hundre høydemeter i begge retninger, samt trolig også minst én kilometer ekstra gange. Dette er særlig gull verdt for Frode som nå sterkt misliker nedoverbakker med det vonde beinet. Derfor legger vi kursen skrått ned mot Vestre Grjotbreen og sikter mot snøflanken.

© Robert Rogne

Vi kommer oss ned på breen og finner der frem både gamasjer, stegjern og tauet mitt. Jeg tar også frem stavene mine igjen. Dette er en ren blåisbre, svært beskjedent med sprekker og vi kan gå relativt direkte mot snøflanken som ligger på ca 1900. Breen er jevn og fin å gå på, med små smeltevannsbekker som sildrer på overflaten. Stedvis veldig møkkete og enkelte steder ligger det spredte steiner som har rast ut og senere blitt med breen nedover. Rett før vi skal starte på motbakken opp snøflanken, krysser vi et tidligere rasutløp med masse steiner som har kommet fra Glittertindoksle.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Vi ser at flanken er ganske bratt ganske lenge og deretter veldig bratt helt på slutten, det er vanskelig å estimere, men det så ut til å være mellom 45 og 50 grader. En eventuell utglidning ville imidlertid bare sende oss ut på breen uten risiko for alvorlige skader, så vi vurderte det som trygt (nok). Med stegjern, staver og forsiktig gange med trygge og gode steg, burde dette gå fint.

© Robert Rogne

Jeg går først og legger kursen så tett opp mot fjellet som jeg klarer, der er det en snøkant inn mot fjellet som gjør at bakken kurver litt mindre bratt. Det ligger et fint lag med styresnø på toppen av isen, og jeg kan sparke gode trinn i snøen for hvert skritt vi tar. Etter hvert som vi vinner oppover bakken kjenner vi alle på spenningen. Jeg kikker utover og nedover og kan ikke se bunnen av bakken, og tenker bare at ned der har jeg ikke lyst til å skli. De to andre fokuserer primært innover mot fjellet, de er ikke like glade i høyder, men Frode klarer å knipse et par bilder og en liten film fra bakerst i taulaget. Etter hvert runder vi fjellknausen og vi kan gå «i land», ikke uten en viss lettelse! Gøy, så ble det et lite crux på denne turen likevel. Innbundet i tau og med stegjern og godt rutevalg i snøen følte jeg aldri at dette var overilt eller farlig, men en viss spenning kjente vi på alle sammen! Vi pakket ned stegjern og tau og tok oss opp på ryggen av Vestre Glittertindoksle, ca på 1960 moh, og var godt fornøyde med å ha spart noen hundre høydemeter og helt sikkert minst én time.

Den aller siste motbakken sto igjen, så nå var det bare å jobbe seg rolig og pent oppover. Oksla er bred og lettgått, motbakken er jevn og det går fint oppover i rolig tempo. Etter hvert merker vi at Glitterholet kommer nærmere innpå på sørsiden og Oksla blir litt smalere.

© Robert Rogne

Det begynner etter hvert å snø bittelitt og vi kommer etter hvert inn på snøkledte steiner igjen, her går nok grensa på ca 2200 moh. Vi stirrer oss litt blinde på en overhengende spiss topp oppe mot himmelranda og jobber oss mot den når vi etter hvert blir vare på at det var da helt uforholdsmessig langt til de to sekundærtoppene som skulle ligge på Oksla oppover her? Etter litt orientering ser vi at faktisk akkurat her har kommet frem til de to ti-metringene, og vi må faktisk rusle litt tilbake for å få med oss 2251-toppen. Vi plukker naturligvis med oss 2253-toppen også, og dermed ble det fullt hus på meg i dag – åtte nye kryss på lista. En viss lettelse over at vi var våkne nok der til å plukke med oss de toppene på vår vei og ikke bare gå forbi de! Herfra får vi dagens beste utsyn til Trollsteinseggis profil, en skikkelig morsom rygg som jeg altså besøkte for atten år siden. Nå står bare hovedtoppen igjen, kanskje primærmålet til mine to turvenner siden de ikke har vært der før; Glittertind, Norges nest-høyeste topp!

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Den siste kneika ble litt av en kraftanstrengelse. Været var nå blitt relativt ugjestmildt, snøen har tatt seg opp og det blåser ganske friskt. Vi pakker oss inn med luer, hetter og votter og jobber oss oppover femti-meter for femti-meter. Fra de to sekundærtoppene er det to hundre høydemeter til Glittertind, så det er bare å gyve på. Her har det imidlertid snødd såpass mye at vi tråkker mer i snø enn i steinura, og det gjør egentlig turen litt lettere for bakken er jevnet ut.

© Robert Rogne

Endelig når vi 2435 og det flater ut. Det er tjukk graut og vi ser knapt femti meter, men det er ikke vanskelig å følge toppkrona rundt mot toppunktet på Glittertind, som nåes klokka sju. I alle år har toppen vært dekket av en nydelig bre-krone og det har ikke vært mulig å bygge noen varde her. Nå er imidlertid toppen bar, breen er bare et tapt minne og toppen er i en sørgelig forfatning. Toppvarden består av to steiner, en vertikal kjepp og en stygg vaier. Når utsikten dessuten var fullstendig fraværende her nå, ble denne toppen dessverre et lite antiklimaks. Breen får vi ikke gjort noe særlig med nå, men forhåpentligvis blir det med tiden bygget en varde verdig denne toppen som egentlig er et nydelig fjell fra så mange vinkler.

© Robert Rogne

Bare nedoverbakken står igjen, Frodes akilles-hæl! Han har slitt med kne og etter hvert begge lår og nå skiller det 1070 høydemeter nedoverbakke mellom oss og godstolen! Dette skal bli en prøvelse for stakkaren! For å avhjelpe situasjonen tar vi sekken hans og motiverer så godt vi klarer. Deretter setter vi kurs øst-sørøst og prøver å holde oss på snø så godt vi klarer, det gir en enklere nedstigning. Samtidig ønsker vi å unngå brattene ned Glitterbekken og har derfor et øye til DNT-stien som går litt øst for oss hele veien ned. Vi tar sporadiske pauser og teller ned høydemetrene. Bakken er veldig jevnt fallende, og vi klarer ca 300 høydemeter per time. Når snøfeltene er tilbakelagt søker vi grønne felter, gress og mose – alt for å finne mykt underlag. Fra 1800 moh finner vi inn på den vardede stien som følges helt ned til Glitterheim.

© Robert Rogne

© Robert Rogne

© Robert Rogne

Vi når hytta 22.20 etter seksten timer og ett kvarter på tur. Under normale forhold ville vi nok klart denne turen på tretten timer, men med skadde bein gikk det likevel etter omstendighetene veldig bra. Vi hadde ingen uhell på turen, vi klarte alle toppene og hele turen vi hadde sett oss ut på forhånd, vi fikk knapt nedbør og god sikt mesteparten av dagen, så alt i alt er vi svært godt fornøyde med dagen og turen. Takk til Glitterheim som disket opp med nydelig middagsmat når vi kom ned, godt på overtid! Og takk til Frode og Jan-Trygve for eminent selskap, godt humør, stå-på-vilje og skikkelig guts når det hardnet til der. Dagen etter ble det en rolig sykkeltur på leide sykler ned til bilen og hjemreise til lavlandet østafjells.