Ørnestien Orla Perc på hårete føre (28.09.2014)

Jeg hadde hatt to "hviledager" pga elendig vær, og gledet meg til denne godværsdagen. Dagene var blitt benyttet til å gjøre seg kjent i Zakopane. Nærmeste matbutikk, Biedronka (34 U 424374 5460045), hadde svært gunstige åpningstider, og et vestlig vareutvalg. Kjølevarer ble oppbevart i bilen om natta, da jeg ikke hadde kjøleskap på hotellrommet. En punktering var det også brukt mye tid på, med besøk på et polsk bilverksted. 60 kr så var dekket skiftet og satt på bilen, takker og bukker.

I dag ville jeg kjapt opp i sola og i høyden, så fra hotellet mitt gikk jeg 40 min til taubanen i Kuznice, som jeg ankom kl 8.10. Her sto jeg litt i kø. Jeg hadde egentlig frykta lange køer her, men det gikk passelig raskt syntes jeg. Det var et kjapt taubanebytte underveis. 43 zl (86 kr) kostet det opp til Kasprowy Wierch på nesten 2000 meter, og her lå også Polens høyestliggende bygning; en meteorologisk værstasjon.

Først gikk jeg steintrappa opp til høyeste punkt (1987m), og tok noen bilder:

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Jeg gikk litt ned i solhellinga og spiste frokost på en sittebank. Fantastisk å kjenne sola varme her. Så, kl 9.30, gikk jeg i gang med egga sørvestover, som var meget lettgått. Først passerte jeg et brudepar i full stas som ble tatt bilde av fra en drone:

© Ole-Petter Andersen

Så gikk det lett over 2k-toppen Beskid, videre over hompen Skraja Turnia, før 2k-toppen Posrednia Turnia 2128 ble forbigått i flanken i sør. Dette kunne jeg ikke la passere, så jeg tok den fra vestsida tur retur i snødekket steinur. Deretter lett ned i skaret Svinicke sedlo på 2051m. Nå ventet en bratt og delvis snødekket vestflanken opp mot Swinica 2301m. Noe kjetting i omgåelsen som fulgte i sørflanken, men gode spor i hard snø gjorde saken veldig grei. Så opp kjettingpartier fra øst til toppen, hvor det satt noen folk allerede.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Ned fra Swinica var det flere bratte partier med kjetting, helt ned til skaret Zawrat. Her sto samlet en svær flokk med folk, men jeg gikk rett videre opp noen få og enkle fotspor i snøen. Disse viste vei opp til Maly Kozi Wierch 2228 - en ganske luftig topp. Og det var her Orla Perc - ørnestien - startet. Chris (Christian König) hadde anbefalt denne for meg; dette var Polens tøffeste tilrettelagte sti, og jeg gledet meg vilt.

© Ole-Petter Andersen

© Ole-Petter Andersen

Herfra ble det langt heftigere på "Ørnestien" Orla Perc, som i nordflanken var svært isete og glatt. Hadde det ikke vært dype fotspor i snøen ville jeg ha måttet snu etter hvert, da jeg ikke hadde stegjern eller isøks. Kjettingpartiene var hyppige og ganske greie, skjønt man måtte for all del ikke miste tak i kjettingen enkelte steder. Problemet mitt kom fort der det IKKE var kjetting, men steinhard snøflanke i skyggen i nord. Balansen i fotsporene var alt jeg til tider hadde, dog med fingrene kjørt ned i neste fottrinn som sikring.

Ett sted bar det ned en bratt stige i et dypt skar, der jeg møtte to polske menn som kom andre veien, og var meget i tvil om de skulle fortsette. De hadde heller ikke stegjern eller isøks, og dermed skjønte jeg at jeg i alle fall skulle kunne klare siste biten også. Det ble en del berg og dalbane før jeg nådde toppen av Kozi Wierch 2291. Her går det lett sti opp fra sør, og det var tjukt av folk på toppen her, og flere satt og røkte. Jeg trivdes ikke, droppa toppbildet og forta meg videre og ned tråkket i sørflanken. Tok etter hvert spisepause her, da kl var 14. Oppdaga at jeg kom ned i feil dal, men hadde ikke lyst på mer utsatt kjettingklatring på dette føret. Resten av Orla Perch bør nok tas på tørt føre.

Jeg fikk snart vite at Ørnestien hvert år forårsaker en rekke redningsaksjoner i Tatrafjellene, på grunn av turister som ikke har skjønt hva slags sti de har forvillet seg inn på. Det undret meg at ikke dette var litt bedre skiltet, slik de gjør i alpene med via ferrata stiene: Bare for trente fjellfolk...

© Ole-Petter Andersen

På den svartmerka stien ned i sør kom jeg i snakk med en sprek dame fra Krakow, og vi slo følge resten av dagen. Hun hadde mye å fortelle om Polen og Tatrafjella, og den lange veien ned Dolina Roztoki ble da ikke så lang likevel. Vi passerte en fin foss. Siste delen gikk på asfaltert vei og det var enormt med folk ned til Palenica Bialczanska, som også er hvor man starter om man skal gå Rysy fra nord - evt skal gå inn til Morskie Oko.

Vi var nede kl 17 etter 7,5 effektive timer regnet fra toppen av bomstasjonen. Min polske venninne hjalp meg på rett buss, og for 10zl (20kr) kom jeg meg tilbake til Zakopane.
I dag ble det 5 nye polske 2k-topper, så nå har jeg 9 totalt.

Gps-sporet starter først ved toppen av taubanen, ved K. Wierch.