Austanbotntindtraversen fra Berdalsbandet (15.08.2020)
| Karte |
|
|---|
| Besteigungen | Austanbotntinden S2 (2.042m) | 15.08.2020 |
|---|---|---|
| Store Austanbotntinden (2.204m) | 15.08.2020 | |
| Søre Austanbotntinden (2.103m) | 15.08.2020 | |
| Vestraste Austanbotntinden (2.020m) | 15.08.2020 | |
| Vestre Austanbotntinden (2.100m) | 15.08.2020 |
Med bare et knippe ubestegne 2000m-topper igjen i Jotunheimen og "Hurrungane-tørke" siden 2012 var det på tide å gjennomføre den celebre Austanbotntindtraversen. Denne turen med Bre og Fjell var egentlig utsatt fra i fjor pga. uvær, og så bød sjansen seg i bombehøytrykket medio august. Det eneste var at en slik godværslørdag ville medføre kø til hovedtoppen, men det fikk stå sin prøve. På akkurat denne traversen var annet enn finvær uaktuelt!
Fredag etter halv dag på jobb gikk bilturen til Berdalsbandet, hvor jeg fant en fin teltplass like sør for vegbommen. Her forsøkte jeg å ta en tidlig kveld, for avtalen var å møte guiden Øyvind Eek fra Bre og Fjell kl. 06 neste morgen. Det var stor biltrafikk utover kvelden, og allerede mange biler ved parkeringslommene nord for vegbommen, så det skulle nok bli folksomt. Været bekymret jeg meg lite for, og et nattlig ærend under en overveldende stjernehimmel bekreftet at dette stemte på en prikk.
Neste morgen krydde det av biler og telt i området, og jeg registrerte at fem lystige karer allerede var på veg mot traversen før oss. Jeg møtte Øyvind som avtalt, og vi bestemte oss for å droppe isøks og stegjern, slik at vi startet med relativt lette sekker kl. 0615.
Vi fulgte normalvegen mot sørryggen om 1492-toppen, og forsøkte å holde høyden øverst i Vesle Austanbotn så godt vi kunne. Hele tiden hadde vi panoramautsikt mot dagens travers, men jeg tenkte egentlig mest på den tunge turen som ventet på oss opp gjennom urda så tidlig om morgenen. Den gikk egentlig veldig greit, med det relativt billige utgangspunktet på 1300 moh på Berdalsbandet. Vi fikk dessuten litt los av at vi tok innpå de fem omtalte karene foran oss, og hadde dessuten et annet sprekt par bak oss.
Vi hadde gått i skyggen hele tiden, men etter to timer, vel oppe på fortoppen til fortoppen S2 til Søre Austanbotntind, flommet sollyset og varmen imot oss, samtidig som den herlige utsikten østover i Jotunheimen åpenbarte seg. Og på den siden låg skodda malerisk nede i dalene og forsterket inntrykket over å være på Norges takmøne. Her oppe tok de andre karene matpause, mens vi salet på med klatreutstyret, for her var det ingen tvil om at det plutselig ble eksponert terreng.
Det ble fin og variert klyving over S2, sikring og rappell over pinakkelen, før vi traverserte over svaene under hammeren på Søre Austanbotntind. Her var det for anledningen heldigvis relativt tørt, men vi valgte likevel å sikre. Et annet 3-mannslag var foran oss i løypa, men de klatret opp selve hammeren. Paret bak oss valgte samme løsning, og vi var derfor alene helt til vi var oppe på ryggen til hovedtoppen.
Men først nøt vi stunden med matpause på Søre Austanbotntind, en av de mest utilgjengelige 2000m-toppene i Jotunheimen. Det var herlig å være på en ny kremtopp her i Hurrungane under slike forhold, med panorama mot hovedtoppen og kjente tinder på alle kanter. Været var forresten mer lunefullt enn forventet, for det stod en kald vind fra vest, så i le var det kjempevarmt, mens det var iskaldt i vinden. Attpåtil drog det seg til med skodde i en periode, men denne forsvant heldigvis på veg mot hovedtoppen.
Fra sørtoppen kunne vi også betrakte folkevandringen over vesttoppen; det var udiskutabelt svært mange på tur denne dagen, og vi såg for oss lang ventetid for å komme ut på den eksponerte toppblokka på hovedtoppen. Men vi låg veldig godt an og hadde bare brukt snaue 1 ½ time fra fortoppen S2 til sørtoppen.
Etter sørtoppen fikk vi en fin og variert klyvetur videre nordover og ned eggen mot hovedtoppen. Her tok vi nesten igjen 3-mannslaget som jobbet seg oppover direktevegen mot fortoppen V0, og vi tok et strategisk valg om å forsøke den enklere, men løsere varianten lenger til høyre. Dette viste seg å være meget lurt, for vi sparte mye tid på relativt enkel klyving her. Når vi først hadde kommet oss bortover et litt rufsete drag mot høyre, fant vi en slags bred renne som ledet oss greit opp i skardet øst for fortoppen V0. Så lenge vi ikke hadde noen over oss her, føltes det trygt selv om det var endel løsgods.
Brått var vi oppe i skardet øst for V0 og dermed i hovedløypa. Det var grupper av glade folk på veg både oppover og nedover eggen mot hovedtoppen, så vi var litt spente på hvor lang køen var ut til det luftige toppunktet. Eggen over den midtre "pukkelen" på hovedtoppen var grei klyving, og etter kort tid var vi oppe på den relativt romslige fortoppen. Her var det 8-10 andre folk, men ingen kø, så Øyvind kunne sikre meg rett ut til toppunktet. Med tausikring etter denne eksponerte formiddagen, var det nesten "a walk in the national park" og mye mindre eksponert enn det ser ut på bilder.
Etter den obligatoriske turen ut på toppblokka tok vi en god matpause på fortoppen. Klokka var 1115 og vi hadde altså vært på tur i bare 5 timer. Været var helt nydelig, med bare noen få maleriske skydotter svevende rundt under oss. Vi fikk altså akkurat de forholdene en slik stund på Store Austanbotntind fortjener. Utsikten til alle kanter var formidabel, men spesielt mot søreggen hvor vi kom opp og Berdalsbreen med det delvis isdekte 1512-vatnet. Vi fikk også hyggelig besøk av en tårnfalk i luftig svev under oss.
Returen ned eggen og svaene på nordsiden gikk veldig greit. Svaene var mye enklere enn jeg hadde forestilt meg, selvsagt pga. det tørre fjellet og den manglende snøfonna. I et normalår så sent på sesongen er sistnevnte bare en liten rand nå, sammenliknet med hvordan den var i sine velmaktsdager. Vi måtte utvise forsiktighet ned svaene pga. alle som var på veg både oppover og nedover, men det gikk heldigvis bra uten å utløse noe av løsgodset som ennå ligger her.
Etter svaene kom det en ny egg med flere luftige nedklyvninger, og så gjenstod bare den ganske skjermede klyvingen opp til vesttoppen. Her ankom vi kl. 1230, og nå når vi definitivt var ferdige med den eksponerte delen av traversen, ble det tid til enda en god strekk og matpause på det solvarme svaberget. Sammenliknet med forrige besøk her i tett skodde i 2009, kunne jeg nå beundre toppkronen og den fryktinngytende nordflanken på Store Austanbotntind, og dessuten søreggen hvor vi kom opp.
Returen over den vestligste fortoppen og det lettgåtte partiet tilbake til Berdalsbandet gikk oppskriftsmessig, og litt før kl. 15, etter kun om lag 8 ½ timer på tur, kunne vi gratulere hverandre med en fantastisk travers. Dette takket være både god timing og effektiv sikring av meget kompetente Øyvind fra Bre og Fjell. Pga. vegvalgene og litt flaks måtte vi knapt vente mer enn 5 min. til sammen, til tross for meget stor trafikk både på hovedtoppen og traversen. At det var 100 personer på Store Austanbotntind og 15 personer over traversen denne dagen, er ganske sikkert, og det var knapt en ubenyttet veggrøft på Berdalsbandet da vi kom ned igjen.
Benutzerkommentare