En detaljert skildring av Uranostraversen + breen rundt FT (29.07.2022)

Uranosbreen rundt - en fantastisk føringstur

Føringsspesial for Jotunheimen Arrangement AS
Det vil være naturlig å starte denne rapporten med et par avklaringer.
Ut i fra min definisjon består en rundtur rundt Uranosbreen selvfølgelig av Uranostraversen, da Store, S1, og S2, samt Slingsbytinden. I tillegg må Langeskavltinden med. Når det gjelder Sagi sørtoppen så syns jeg denne skal være med, fordi Uraknatten som grenser til Uranosbreen, er i mine øyne Sagi´s søre skulder. Det blir også selvfølgelig litt stusselig å omtale denne turen som Uranosbreen rundt med kun Uranostindene, Slingsbytinden og Langskavltinden. Det er selvfølgelig flere definisjoner å begrunne rundturen med. Om man slavisk følger brekanten vil både Sagitraversen og Slingsbytinden ekskluderes siden disse tilhører brearmen Skogadalsbreen. Andre mener at også Mjølkedalstinden bør være med som en avstikker. Jeg mener derimot at denne tinden tilhører Mjølkedalsbreen og ikke Uranosbreen, men at man da heller snakker om et slags raid i området. Denne turen som beskrives videre i rapporten tar for seg Uranostinden fra sør via sørtoppene S1 og S2. En avstikker til Slingsbytinden innlegges før man angriper Søre Sagi fra vestsiden på Uraknatten for å skape en rundtur. Videre er det en raskt tur ute på Mjølkedalsbreen før man avrunder dagen med Langskavltinden og tilbake til hovedstien mot Uranosbreen. Uranostraversen beskrives svært detaljert, men rapporten oppdateres stadig med bedre bilder av enkelte områder på ryggen. Sagitraversen trenger flere bilder før den også kan beskrives like grundig. Det samme gjelder forsåvidt Langskavltinden ad Nordryggen, samt endringer på Uranosbreen.

Dagens gjester var Merethe og Jon, veldig hyggelige folk! Artig dag over Uranostraversen og Sagi, før Langskavltinden til sist. Jeg har valgt å skrive mer generelt om denne flotte rundturen fremfor skildringer fra vår tur denne dagen. Bildene varierer fra andre turer og med både kamera og mobil.

Uranostraversen

Jeg har aldri beskrevet ruta opp her. I denne rapporten velger jeg derfor å gjøre det. Jeg har observert en svært økende tendens på denne traversen, da det er som regel flere privatlag på hver gang jeg er over her.
Fra Uradalsvatnet tar man av hvor den lille bekken renner og opp i bolleformasjonen. Avhengig av snøforholdene som gjerne ligger lenge utpå sesongen her så varierer rutevalget noe. Det er uansett lett å finne frem.
Oppover mot 1800m er det noe sti, noe tråkk, men masse varder. Siden jeg startet å føre denne ryggen har stiene blitt mye mer synlig og mengden av varder har økt betraktelig.

Ca på 1700 er det to-tre kolossale flak av noen varder som stikker opp ca midt på ryggen. Herfra rett nord før man etter hvert drar seg rett øst svakt oppover. Målet er ei grusrenne som fører rett opp til 1800. Det er mange veier opp og ingen veier er feil, men dette er den jeg anser som mest effektiv.

© Henrik Foss

På 1800 er det et stort platå med utsikt til Hurrungane og Uranosbreen. Lettgått og fint på sva og noe løsmasser. Her og oppover mot S2 er det noe snill ur og tråkk før det smaler noe av. Når det smaler av, er det noe klyving på veldig gode tak svakt oppover mot øst. Etter som man havner oppover, da etter 1 sikk sakk mønster, kommer man til dagens første klyvepunkt, ca 1,5-2 m. Her er det tre varianter.
Den helt til høyre er oppe på nabben og krever at man stoler på venstrefoten.
Midten er trappeklyving.
Helt til venstre er trapper og et sværtgodt tak for hendene hele veien bortover. Kan anbefale den mtp tid og tak. Det er ikke nødvendig med sikring. Hvis så, bør man vurdere om dette er riktig tur.

Smeller inn et bilde etterhvert

Herfra er det flott vandring langs og på eggen. Et par artige luftige partier. Eggen følges stort sett slavisk hele veien.
Idylen blir avbrutt av et lite hakk i eggen. Det er svakt nedover 3m før man klyver seg inn og opp ei renne, ca 7-8m.
På føringstur sikrer jeg stort sett alltid her. Blokkene midt på eggen fungerer som en fin naturlig sikring.
Anbefalt rute opp renna kan være først litt til venstre før man topper ut på høyre side.
God standplass på hvit vegg her oppe, evt blokk litt lengre innpå eggen.
Her kan man ta av tauet, eggen blir igjen bred. Man står nå på toppen av S2, den første av 3/4 topper.
Hit bør man ligge på 2-4 timer. Over dette kan det bli en lang dag.

© Henrik Foss

Fra S2 og mot S1 er det 50 m ned på steinur og sva. Ved vått er denne kjedelig, men den er grei.
Opp mot S1 er det ny røys, men mye bedre. Oppleves ofte som blodseig.
Eggen smaler av her, men man kan gå ned i siden om man ikke vil balansere. Å følge eggen er superartig!
S1 har to varder, vurderer den sørligste som den høyeste. Fra S1 smaler det av igjen, type veldig skarpt og artig. Man kan gå noe ned i siden.

Når man ser en stor blokk som står som en klump på eggen, da er det greit med tau igjen. Man er nå i gang med ruta opp mot Store Uranostind. Ingen av lengdene overstiger grad 2+ med enkelte opptak på grad 3.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Rød lengde - den horisontale lengden
Første lengden er superartig, med litt på høyre i riss i starten, før man går på hyller bortover eggen. Man treffer på ei blokk her som nok er en svak 3er. Det er gode håndtak på blokka og beina trykkes mot fjellet. Litt løse tak. Over denne er det rusling i løst fjell. Blokk kan brukes også her. Også noen riss, men vær obs på råttent fjell, en smakebit på neste lengde.
Det er også veldig mulig å gå ned i siden og unngå eggen. Dette er derimot løst, grumsete og tildels sva. Eggen anbefales!

© Henrik Foss

Blå lengde - Det sorte fåret

Er det andre taulag foran på denne lengden så er det bare å vente. Her går det alltid steinsprang, både pga klatrere, tauet som strammes opp, og at de skrur av konsentrasjonen i det de kommer opp.
Jeg omtaler gjerne denne lengden som Uranostindenes sorte får, nettopp pga den forbanna løse fjellet.
Min beta er som følger: La sikrer/følge stå helt i hjørnet, her er det overheng og skjermet mot steinsprang. Så rett høyre opp et lite opptak fra hylla som standplassen er på og videre oppover svakt høyre. Herfra rett opp, sikt deg inn på en lys/brun vegg/blokk. Her står det også en gammel kam som er fullstendig ødelagt, kulturminne. Fra denne er det RETT venstre over den brune. Her er en slags sti med noe løst. Tauet vil da ikke dra ut stein og det er fin standplass i hjørnet. Man er også skjermet med et lite overheng.
Herfra går man videre ut mot venstre på et lite men artig fottak og runder rundt og opp. Det er veldig løst her, men det er små steiner/grus, og det er snakk om 3 m i slakt terreng.
Ved riktig rutevalg overstiger ikke denne ruten 2/2+. Den er også godt sikret.

Det er mulig å følge egga direkte opp fremfor å følge beaten ovenfor. Da går man direkte fra rød lengde og rett opp egga. Dette har en helt annet krevendehetsgrad og inneholder både sva og luftig klatring, sannsynlig på grad 4.

© Henrik Foss

Om denne betaen følges så er steinsprangfaren redusert til et minimum og man slipper taudrag. Det er også lettere å kommunisere, noe som gjerne er vanskelig på denne lengden.
Det er fint her oppe og man vet også at de fineste lengdene gjenstår. Hold derimot god avstand mot kanten. Videre og de resterende av lengdene er bare kosen. Det er godt sikret, skarpt og utrolig flott!

Hvit lengde - lett klyving over 2 kupler.

Fra toppen av forrige lengde og videre er det klyving over 2 mindre kupler, en rød vegg og en i solid grå gneis. Det er svært enkelt og tildels luftig. God standplass hvor egga smaler godt av. Nå starter Uranostraversens fineste lengde, insta-eggen.

Gul lengde - Insta-lengden
Navnet sier vell sitt, det er her det ikoniske bildet over traversen tas med klatrere som står i riss eller rir eggen med et bredt smil om munnen, mens S2 ruver stolt i bakgrunnen. Uradalsvatnet, Koldedalsvatnet og de andre tjernene i område skaper en herlig atmosfære.

Instaeggen kan ries eller artig vandring i riss på siden. Merkelig nok er denne eggen stort sett tørr også i regnvær.
Godt sikret, enten standplass i fine riss på enden av eggen, eller klatre videre opp 8m før man benytter en haifinne som stikker opp. Det er også flere fine riss selvom fjellet kan være litt løst enkelte områder. Lengden er uansett artig, skikkelig artig.

© Henrik Foss

Lilla - kort utsatt vandring
Denne lengden klarer egentlig de fleste å gå usikret, da det er slakt oppover men utsatt. Jeg sikrer alltid opp her siden tauet allerede er på plass. Det står ei stor blokk et stykke her oppe, hever bare tauet rundt. Blokka er umulig å ikke se. Det er noe løst, spesielt tidlig på sesongen og det smeller bra når disse blokkene deiser ned i fjellsiden og breen.

Grønn lengde - knudrelengden
Lengden har fått sitt navn pga det knudrete fjellet. Det er mange muligheter opp, men det beste er kanskje å skrå seg oppover og mot toppryggen. Renna innerst mot fjellet er kanskje fristene, men vær ops på steinsprang! Det er vanskelig å sikre godt første meterne, men klyvingen er ikke vanskelig. Oppe på eggen er det en slags renneformasjon. Kanskje den fineste klatringa på hele traversen. Dessverre bare 5-8 m, men her kan beina faktisk brukes aktivt. Det er ikke vanskeligere enn 2-2+ og er godt sikret.
Standplass i blokk eller riss. Vær ops på kanten, den er småskarp. Det ligger også noe løst her oppe så rydd gjerne vekk litt før man begynner å sikre.

Herfra til toppen er det bare vandring. Man kan vurdere å ta av tauet siden det uansett er vanskelig å sikre effektivt på toppeggen. Ørneredet passeres på høyre hånd, en fin overnattingsplass.
På denne siden er ikke toppeggen til varden skarp. Den er skarpere nordover, men det er snakk om 3-4 små metre og etter traversen er man så akklimatisert at det bør være null stress.

Fra toppen, returalternativer

Ned nordsiden er det ur, kjedelig men greit. Hold gjerne midten og mot høyre. Ved tykk tåke eller whiteout bør man være forsiktig. Flanken er såpass bred at det er overraskende lett å dra seg langt ut mot øststupet eller i mindre god ur mot nordvest. Skavlene mot øst henger også gjerne lenge. Se etter varder, det er gjerne litt for mange av dem ...
Opp Slingsbytinden er det fint og greit, artig skarp enkelte plasser. Tauet legges igjen i sadelpunktet.
Til varden på Store Uranostinden bør man være innen 6-7 timer. Min raskeste tid hvor jeg har sikret hele veien er på 3.50 fra bilen.

Fra sadelen mellom Uranostind og Slingsbytinden har man to muligheter tilbake til Koldedalen, da enten via vestsiden eller via breen. Alternativt fortsette mot Sagi, Mjølkedalspiggen eller Langskavltinden.

Vestsiden frarådes på det sterkeste. Det er bratt, mye løs ur på glatte fuktige svaberg. En ufyselig retur inntil man når rustbeltet og kan enten følge dette til litt nordøstfor Uravatnet tilbake på tilkomstruten eller direkte ned mot Uravatnet og vestsiden hjem. Sistnevnte er langdryg!

Breen varierer veldig fra år til år. I år er den fullstendig snødekt med noe blåis i bunnen. Bruk tau! Send et signal om dette er kulturen her.
Utover høsten kan breen være krevende å komme seg ut av pga varierende sprekkmønstre.
Legg også merke til "fjellene" som er ved brefronten, disse var ikke fremme for 2-3 sesonger siden. Uranosbreen lider sterkt av smelting dessverre...

© Henrik Foss

Sagitraversen

Fra sadelpunkt mellom Uranostind og Slingsbytind har man to muligheter for videre ferdsel mot Sagi. Enten over breen og på nord/nordvestsiden av Uraknatten eller rundt på sør/østsiden, og ned og nordover Mjølkedalsbreen. Vær ops på bresprekker ved sistnevnte spesielt rundt Knatten og i skillet mellom Uranos- og Mjølkedalsbreen. Her er de virkelig store og strekker seg helt bort til Langskavltinden.
På denne turen valgte jeg nordsiden via vest av Uraknatten. Tok på tau over den korte brekyssningen, da jeg mener å huske at det er et par store beist her, men mulig jeg tar feil nå og at de er lengre ned på nord- og sørside. Det smelter frem fjell siste året så det er fult mulig at det blir bro her om noen år.

Fra Uraknattens nordside krysset vi breen og inn på land i Sagis sørflanke. Ekstremt løst her nede, men greit å traversere mot øst. Fastere lengre opp. Vi dro oss oppover, men svakt østerover mot nordstupet. Her er ura fastere og det er tegn på at flere har gått her. Syns ikke denne ura kan omtales som løs, egentlig veldig fin. Det er korte høydemeter herfra og opp til det første klyveopptaket. Det er mange varianter, men den enkleste er litt ut til venstre. Her igjen er det to varianter - enten rett opp eller litt ut til venstre. Jon og Merethe opplevde denne som luftig så jeg sikret Merethe opp her. Det er gode tak, men kun et fåtall av de er fast fjell. Det er snakk om 2-3 meter.
Herfra er det litt ut på venstresiden før man ser Søre Sagis toppvarde på høyre hånd. En flott topp!

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Fra toppen ser man Nørdre Sagis beryktede egg lengre fremme. Det ser langt ut, men er i virkeligheten ikke det.
Merethe og Jon var slitne og helt kjørt i hodet. Vi ble derfor enige om å droppe Sagi-ryggen og heller ha overskudd ned ura og opp den artige klyvingen opp Langskavltindens nordrygg.
Mens de tok seg en brødskive jogga jeg bortover eggen. Hele Sagitraversen var dessuten en bonus, Søre Sagi var hovedmålet på denne turen.
Sagtaggen har et opptak, men det var ikke verre enn at jeg gikk ned på tilbakeveien.

© Henrik Foss

Videre passer den berømte beskrivelsen om 4 felts, 2 felts, og midtstripa veldig godt.
Eggen er artig, men plutselig blir den skarp og til de grader skarp også. Svakt nedoverhengende før den smaler inn til en fots bredde, litt oval. Man skal ha hodet med seg her og det er kanskje en fordel å ha tatt Uranostraversen først for å forberede psyken.

Personlig syns jeg denne var veldig artig og grei. Det var et utrolig kult øyeblikk å stå midt ute på den fotbrede eggen og se rett ned på begge sider. Den ene siden er riktig nok svært bratt ur, men man føler seg virkelig levende her oppe om det er en passende beskrivelse.
Det artige med eggen mot Nørdre er at den selfølgelig er smal, men at de få takene som finnes er svært gode og umulige å ikke se. Det er litt som en innendørsvegg - takene er farget og ruta er tydelig. Jeg kløv opp begge 2+ og syns dette var veldig greit og fint. 1 meter fra Nørdre sin varde så snudde jeg, jeg syns det ble for dumt å plukke flere topper når jeg er på jobb, mens gjestene mine har valgt å ikke bli med ut. Så på litt prinsipp så snudde jeg 1meter fra varden, litt gøy og(Ser GPS ikke helt hang med på dette).
Gikk litt oppreist og litt med magen mot fjellet ned, men det er veldig greit. Registrerte også en del sikringspunkter, det er ikke plenty, men helt greit. Ta det med ro over her så er det veldig overkommelig.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Tilbake til Merethe og Jon, og ned samme vei. Vi tok snøfeltet mot Mjølkedalsbreen og krysset denne. Kan være greit å gå litt hardt til høyre på breen før man går direkte mot brebakken opp mot Langskavltinden for at ikke hele taulaget går på samme snøbro hele veien.

© Henrik Foss

© Henrik Foss

Langeskavltinden

Jeg har vært her en gang tidligere, da tilbake i 2018. Jeg husket ikke mye av denne ruten annet enn at det var noe klyving og en renne på slutten som jeg da sikret gjestene mine opp.
Det er en del løst helt nede ved breen, men relativt raskt så blir fjellet fastere. Den ser bratt og fæl ut på avstand, men herregud, dette her er bare kjempeartig. Utrolig flott klyving og lite eksponert. Opp på hylle, så ny hylle osv osv. Utrolig gøy!
Renna på toppen var som jeg husket. Lite bratt, men den kan være litt ekkel, spesielt på fuktig føre.
To alternativer er innlysende. 1) På høyre side av renna er det et sva med et godt tak helt øverst. Følg dette og gå inn i renna. På vått er denne verre. 2) Ut på blokker på venstre så bakfoten lurer over stupet og gå inn og opp renna. Det er veldig enkelt, men kan oppleves ekkelt for noen. Siden det var langt på dag gikk jeg opp og kastet tauet ned for å sikre. Dette var de begge veldig takknemlig for. Mye løsgods så vær forsiktig om man er flere i følget. Herfra er det kort til varden.
Toppen er vakker, da spesielt mot den gedigende Uranostind og Sagi som ser ut som en kongekrone herfra.

© Henrik Foss

Fra Langeskavltinden er det sti og flere snøfelt så det går fort ned. Heretter dro vi oss nedover mot Uranosbreen i Morenemasser og drit. Det er noe sti her for jeg gjetter på at mange bestiger Langskavltinden fra Koldedalen.
Kjip etappe, men helt greit. Elvekrysningen er grei så lenge det ikke er alt for varmt pga smeltevann.

Ellers er etappen som den ellers er til hovestien og ned tilbake til Uradalsvannet. Ble high fives da vi sto på punktet hvor rundturen rundt breen var gjennomført. Alle klokkene viste forskjellige tider, men rundt 13 timer er nok greit. Tror 10-14 er et bra estimat på denne runden, spørs antall og hvor mye som sikres. Mange tidstyver.

Takk for en spennende dag Merethe og Jon!

Lykke til med Grønnland på tvers og Snøhettatraversen.