Swissman 2019 (22.06.2019)
| Startpunkt | Brienz (570m) |
|---|---|
| Endpunkt | Kleine Scheidegg (2.067m) |
| Tourcharakter | Jogging |
| Tourlänge | 7h 11min |
| Entfernung | 43,1km |
| Höhenmeter | 1.680m |
| GPS |
|
Vi var i Sveits i forbindelse med Natashas deltakelse i årets Swissman. Dette er et ekstremtriatlon som inkluderer 3,8 km svømming i innsjø, 180 km sykling og 42 km løping. Totalt 5750 høydemeter. Dette er en rapport med en oppsummering fra denne dagen. Jeg deltok på maratonen sammen med Natasha. Data som er lagt inn i øverste del av rapporten, samt ruten på kartet, gjelder derfor bare denne delen av konkurransen.
Jeg, Reidun og Åse var med som crew. Våre oppgaver var å stå klar med sykkel, mat, drikke og tørt skift etter svømmingen, være følgebil og finne gode steder å stoppe for å gi mat og drikke undervegs under syklingen, lese kart og ha kontroll på ruten og sist men ikke minst, bidra til å motivere og gi mental støtte.
Vi hadde alle stått opp kl 01.30 denne natten og kjørte fra hotellet og ned til Ascona. Svømming er første øvelse i et triatlon. Denne skulle gjennomføres i den gigantiske og prealpine innsjøen, Lago Maggiore. Etter å ha klargjort alt med sykkelen, gikk Natasha ombord på fergen som skulle frakte dem til øyen Isole di Brissago. Herfra skulle de svømme tilbake, 3,8 km i distanse.
Svømmingen skulle opprinnelig gå av stabelen kl 05.00 fra øyen, men det lynet og tordnet godt denne natten. Da klokken var blitt 06.00 og fergen fremdeles ikke var tatt av, skjønte jeg at det kom til å skje endringer. Det tok ikke mange minutter før alle deltakerne ble bedt om å gå av fergen. Ny beskjed, var at distansen på svømmingen ble kortet ned til 1000 meter og de skulle starte fra et sted like bortenfor syklene og svømme tett inntil land. Dette var en sikkerhetsmessing avgjørelse som ble foretatt av arrangøren på bakgrunn av lyn og torden. At flere hundre mennesker svømmer langt ute på en innsjø under disse forholdene, er rett og slett uforsvarlig.
Da svømmingen var gjennomført, hjalp jeg Natasha med det nødvendige før hun kastet seg på sykkelen og føk avgårde. Jeg tok da med alle tingene og satte meg i bilen med Reidun og Åse. Vi kjørte nå et godt stykke før vi foretok første stopp for å gi mat og drikke til Natasha.
Syklingen videre gikk kort sagt opp og ned. Vi ble sliten bare av å se Natasha kjempe opp de lange og bratte bakkene, helt opp til 2400 moh på det høyeste. Så bar det ned lange bakker til en dal før en ny og langdryg stigning opp til et nytt fjellpass. Slik pågikk det i mange timer. Jeg hadde aldri forestilt meg at det var så slitsomt å bare være crew i en slik konkurranse, men jeg skulle ikke klage. Jeg kunne sittet på en sykkel jeg også. Jeg benyttet anledningen til å ta mange bilder undervegs. Både av Natasha, fjellene og naturen.
Været denne dagen var av den varierende sort. Det regnet og blåste mye i starten. I høyden var det tykk tåke og tempen var ned mot 3 grader. Det klarnet likevel opp i løpet av dagen, og jeg fikk se flotte sveitsiske alper som reiste seg opp fra skyene. Magisk!
Da syklingen nærmet seg slutten,ble jeg veldig rastløs. Jeg bestemte meg for å løpe maratonen sammen med Natasha. På denne siste øvelsen var det lov for crew å ta følge med sin deltaker. Da Natasha satte fra seg sykkelen i Brienz, startet vi på maratonen sammen. Det gikk ikke fort. Det skulle også bare mangle etter alt hun hadde vært igjennom denne dagen. Det ble et bedagelig tempo der vi kunne snakke undervegs og ikke fokusere så mye på tiden. Traseen gikk langs med innsjøen, Brienzersee. Nå var solen kommet frem og det ble riktig så idyllisk. Varmt ble det også her i lavlandet.
Ved Bönigen, like ved Interlaken, møtte vi Reidun og Åse som stod klar med energidrikke og mat i bilen. Det gjorde godt. Vi stoppet ikke, men bare tok med oss alt i fart. Fra Wilderswil og videre, løp vi gjennom alt fra koselige boligområder til mer landlige og stille steder. Ved Gündlischwand valgte Reidun å hive seg på. Nå fikk vi enda en samtalepartner. Herfra gikk ruten slakt oppover på smale veier gjennom koselige gårdsområder i den idylliske dalen. Jeg fikk mektige assosiasjoner til Norge.
Da vi nærmet oss Grindelwald, var blikket mitt stort sett rettet opp mot Eiger og Wetterhorn. Så utrolig mektig. Jeg gledet meg til jeg senere denne sommeren skulle opp på noen av 4k-toppene i dette området.
Da vi ankom Grindelwald, ventet Åse med mat og drikke i bilen. Her var vi også pålagt å pakke en liten sekk med klær, mat og drikke for den siste delen av maratonen. Det var nå blitt kveld, og i høyden var det meldt regnvær og lave temperaturer.
Vi hadde nå gjennomført tre fjerdedeler av maratonen, altså 30 km, men hittil bare steget 500 høydemetere. I løpet av de siste 12 km skulle vi opp ytterligere 1100 høydemeter til Kleine Scheidegg, på 2061 moh.
Etter å ha pakket sekkene i en fei, startet jeg, Natasha og Reidun på bakkene langs med togbanen. Åse skulle ta toget opp senere og stå klar med skifteklær til oss. Natasha pustet tungt nå, og det var tydelig at hun var sliten, men fy flate for en viljestyrke og seighet hun har. Hun snakket i vei og samtalene gikk som normalt.
Det ble etterhvert mørkt og hodelyktene måtte på. Det regnet og etterhvert som vi kom høyere, ble det såpass surt at jeg måtte skifte til langermet trøye. Nevnes må også da jeg skulle sjekke om det var strøm i et gjerde vi skulle forbi. Det var strøm i det gjerde ja.
Vi tok med oss diverse energigele og koffeindrikke fra små matstasjoner undervegs. Hadde omtrent ikke fått i meg annen næring på snart 7 timer, s|å magen begynte å bli urolig. Kult å se lysene fra toget som kom kjørende gjennom tunnelen i Eiger. Foruten om dette og hodelyktene til de andre, var det mørkt, vått og kaldt. Kunne bare forestille meg hvor mye Natasha gledet seg til å komme i mål.
Vi fikk etterhvert øye på lysene fra Kleine Scheidegg. Dette gav en voldsom motivasjonsboost. Men som de fleste lys fra hytter man får øye på i fjellheimen, vet man innerst inne at det er langt igjen. Vi gikk og gikk og forsøkte å holde samtalen gående og tenke på andre ting. Dette hjelper alltid når man vil fullføre noe.
Kl 23.30 gikk vi opp den siste bakken før kubjellene ringte i ett sett i det Natasha gikk over målstreken, hånd i hånd med meg og Reidun på hver sin side, 19 timer etter start. Natasha brølte av glede over å ha fullført. Det hadde hun god grunn til. Det andre av hennes totalt tre slike arrangement denne sommeren hadde blitt gjennomført med stil. Etter Norseman i august, vil hun bli den første kvinnen som noen sinne har gjort dette.
Vi brukte ikke lang tid i målområdet før vi gikk inn i et telt og skiftet. Etter en bedre middag og en øl på restauranten på Kleine Scheidegg, tok vi toget ned igjen til Grindelwald, hvor vi overnattet på et hotell. Det ble ikke så mange timer med søvn. Dagen etter tok vi toget opp igjen til Kleine Scheidegg for premieutdelingen. Denne dagen var det strålende sol, og jeg fikk god tid til å ta bilder og nyte den mektige fjellrekken med Eiger, Mönch og Jungfrau.
Etter en god kopp kaffe, var det tid for å igjen ta toget ned til Grindelwald, kjøre tilbake til flyplassen i Zürich og ta fatt på hjemreisen til Norge. Tusen takk til Natasha for at jeg fikk bli med på dette eventyret, og takk til Åse og Reidun for en fantastisk tur og et godt samarbeid under Swissman.
Flere bilder
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Benutzerkommentare
Morsomt
Geschrieben von Olepetter 05.06.2020 09:14å lese, Endre. Ekstreme greier, dette. Sprek jente du følger!
Sv: Morsomt
Geschrieben von Fjellsamleren 05.06.2020 18:01Takk for det, Ole Petter! Var en kul opplevelse dette. Ja, hun er sprek og seig.