Lauvkollen (25.03.2010)


Startpunkt Rognåsen (530m)
Tourcharakter Langlauf
Karte
Besteigungen Breiliflaka (702m) 25.03.2010
Lauvkollen (704m) 25.03.2010

Lauvkollen – alle gode ting er tre, men ikke uten dramatikk!

Så igjen, etter to tidligere bomturer..
-> En god, gammeldags skitur
-> Lauvkollen som aldri lar seg bestige

..på vei mot Lauvkollen (704), Modums kommunetopp skulle vi prøve oss igjen. Sikre kilder sa at den visstnok ikke var ubestigelig, så det var fortsatt von i eit hengande snøre. Det var meg, Øyvindbr (Øyvind Brekke) og Erling som møtte opp på «On the run» i Hokksund og satte kursen mot Rognåsen, nord i Finnemarka. Det var så vidt vi kom oss opp med den gamle Passat 97-modellen min, snøen var supersleip, men vi karret oss opp ved at en av oss satt foran på panseret. Her var det heller ikke mange snumuligheter, så det ville blitt en laaang ryggetur om vi ikke hadde klart bakkene.

Fra Rognåsen var det kjørt opp spor til Breiliflaka, toppen som mange tror er den høyeste i Finnemarka og Modum. Men det er Lauvkollen/Brennåsen en kilometer lenger sør som vi tror er Drammensmarkas tak, dog med dårligere utsikt. Det er visstnok ganske omstridt hva som er høyest av Lauvkollen eller Breiliflaka. Nuvel, greit å ha vært oppom begge. Praten går som alltid lett når tre fjellglade karer er i lag, man har hele tiden noe interessant å snakke om. I dag var det tåkete og fuktig snø, noe som ikke ga den store gliden. Heldigvis er det mye raskere å nå toppen fra denne siden enn fra Røine, der vi har startet tidligere i år. Ute i terrenget var snøen kram og fast, selv langrennsskiene fløt greit oppå. Fulgte GPS-navigasjon slavisk helt til vi kom opp på en liten kolle som var toppen (nordlig punkt 32V 6648283 563261) ENDELIG!!

Det ble tid til et toppbilde før vi begynte å tenke på returen mot bilen. Vi tok en løype lenger vest som var fin å gå. Mørket falt på akkurat da vi ankom bilen, glade og fornøyde etter drøyt 2 timer og 14 km. Nå skulle det bli fint å trille ned til Vikersund og komme seg hjem til en varm dusj samt middag. MEN, etter en knapp km lyser olje- og batterilampa på bilen, servostyringen svikter og bremseforsterkeren skrur seg av. Amatør som jeg er med biler tenkte jeg at det var for lite olje. Stanset bilen, men olje var det greit med. Deretter fikk jeg ikke start på bilen igjen. Kanskje batteriet er gåent eller noe tenkte vi. POKKER HELLER! Det var jo kanskje det verste stedet noe slikt kunne skje. På en nærmest enveiskjørt, lite fremkommelig skogsbilvei langt inne i Finnemarka. Hvordan i all verden skal en bergingsbil klare å hente oss og deretter snu?

Jeg kjente at jeg ble stresset og forbanna. Mobildekningen var dårlig, jeg tenkte på at vi ikke ville få bilen ned igjen, skulle vi trille den ned?? Vil kanskje verkstedregningen bli enorm? Hva om en bergingsbil kommer for å hente oss, men selv ikke kommer seg ned igjen? Alle tanker strømmet gjennom hodet. Ringte først til pappa som mente vi måtte undersøke om det er noe sted en redningsbil kan få snudd, men innerst inne visste alle vi at DET er et stykke unna. Så ringte jeg til NAF-sentralen. Der ble jeg møtt av en hissig dame som gjorde vår situasjon bare verre. Hun fikk oss til å føle at vi hadde dummet oss skikkelig ut i stedet for å roe oss ned. Skal ikke si mer om den samtalen... Heldigvis ble vi etter hvert satt over til en kar i NAF Drammen, og du kan tro jeg ble lettet og glad. Mannen som jeg snakket med bodde tilfeldigvis i Breiliveien, der vi stod fast. Han snakket behersket og optimistisk, alt kom til å gå helt fint, vi skulle bare vente 15-20 minutter. Dagens helt! Nå forsvant den medisinballstore klumpen i halsen på no time.

Erling var rastløs og gikk på ski nedover veien for å møte NAF-mannen. Jeg og Øyvind satt inne i bilen og småhutret (glad det ikke var -20 i februar, noe å lære av dette!), men Øyvind fortalte så mange spennende og morsomme historier at jeg sluttet helt å fryse. Så kom redningsmannen ryggende (!) opp til oss. Han hadde rygget 7 km, opp disse bratte bakkene! Virkelig imponerende.

Noe som var ekstremt pinlig var at mannen fant ut at vi bare hadde gått tom for diesel... for en amatør jeg er!!

Han kjørte oss ned til Vikersund der vi fylte på tanken. Deretter kunne vi reise hjem, glade og lettet over å slippe verkstedregninger eller å forsove oss på jobben neste dag.

Tusen takk for en litt vel spennende tur Øyvind og Erling, turer til Lauvkollen byr alltid på dramatikk. Punktum finale!


Kommentar fra Erling: At jeg var rastløs var en ting siden jeg skulle opp før kl. 06 dagen etter. Jeg hadde begynt å fryse, så 2-3 km ekstra gjorde godt for å få igjen varmen i kroppen. Og NAF-mannen jeg traff rygget heldigvis ikke da jeg møtte ham. Det var bare de 3-400 siste metrene etter mine instruksjoner opp til bilen han rygget. Imponerende nok med lastebil på smale og glatte veier. Men han hadde ryggekamera så det var under full kontroll.

Bilder

Erling og Øyvind i naturskjønne omgivelser.
Erling og Øyvind i naturskjønne omgivelser.
Breiliflaka, Finnemarkas "falske tak"?
Breiliflaka, Finnemarkas "falske tak"?
DER var vi på Lauvkollen!
DER var vi på Lauvkollen!
Marshallhjelpen kommer.
Marshallhjelpen kommer.

Benutzerkommentare

  • -
    avatar

    Hva er det med Lauvkollen?

    Geschrieben von Uncas 16.11.2018 13:54

    Artig turartikkel! Jeg innehar den tvilsomme "ære" å "slå" deg i antall bomturer til denne tinden i Finnemarka (godt gjort må man vel kunne si..), men nå er den endelig besteget :)

    • -
      avatar

      Sv: Hva er det med Lauvkollen?

      Geschrieben von 500fjell 17.11.2018 01:16

      Hehe, ja hva er det med denne toppen? :) Artig å høre at flere har hatt trøbbel med å komme opp på denne. Litt av noen minner..

      • +
        avatar

        Sv: Sv: Hva er det med Lauvkol

        Geschrieben von Uncas 17.11.2018 19:38
Kommentartitel:
Zeichen: 1000
Kommentartext:
Du musst angemeldet sein, um Kommentare schreiben zu können.