Washington Column - skole i teknisk klatring (07.10.2017)
| Tourcharakter | Alpinklettern |
|---|---|
| Karte |
|
| Besteigungen | Washington Column (1.750m) | 07.10.2017 |
|---|
Forord
Tidligere i sommer, under en klatreøkt på Jutulporten på Vågåmo med gode venner fortalte Kristoffer og Andreas at de hadde planer om å reise vekk i høst. Reise til USA for å klatre storvegg i Yosemite, California, og lære seg å kile hender og føtter i sprekker (kalles vel også for ”jamming”) i Indian Creek, Utah. Drømmen om Amerika ble på en måte gjenopplivet under denne samtalen, og idet de fortalte at de var på utkikk etter en tredjeperson i følget var jeg kjapp med å si ”jeg blir med!”. Dermed var det første frøet sådd i starten på eventyret som ventet oss i det ville vesten!
Før en slik tur krevdes det en god del planlegging og logistikk. Ikke det enkleste når en bor i Tromsø, en annen bor i Trondheim og sistemann vekselvis Sogndal og Asker… Vi ble enige om å sette av seks uker fra 2. Oktober til 14. November til tur. De siste fire ukene skulle vi få med oss Øystein som reiste sammen med Jørgen de første ukene. Siden vi skulle være så lenge på farten bestemte vi oss for å leie en bobil (Minnie Winnie) hos Apollo RV Rentals, San Leandro utenfor San Francisco. Det kostet oss 24 000,- totalt med plass til fem personer og opp til 3000 miles ”gratis” (fuel kommer i tillegg). Nå hadde vi sikret oss bo og transport for USA-oppholdet.
Etter mye diskusjon og mekking med utstyrslister klarte vi å bli enige om hva vi var nødt til å ha med oss av utstyr. Vi måtte punge ut med et par ekstra kolli, for det gikk mye vekt til klatreutstyr. Kun én kolli gikk med til tre tau og port-a-ledge. Tusen takk til 7 Blåner for fantastisk og viktig bidrag med 10mm heltau fra Tendon til storveggsklatring og port-a-ledge fra Metolius.
Da vi landet i San Francisco fikk jeg et kaldt møte med USA i immigrasjonskontrollen. Kontrolløren forstod ikke hvordan jeg skulle klare meg i USA uten kontanter, selv om jeg forsøkte å forklare at jeg hadde penger på bankkortet. Dermed ble jeg sendt rett på svartelista og inn på bakrommet for ytterligere intervjuer. Den andre kontrolløren påstod at han hadde informasjon fra etterretning om at jeg skulle besøke en gård, og han ville gjerne høre mer om hva jeg skulle der. Sikkert en falsk påstand for å innrømme at jeg skulle drive med omsetning av narkotika. Heldigvis klarte jeg å snakke meg ut av situasjonen ved å vise til klatreførerne som jeg hadde i sekken. Livsfarlig, tenkte de.. Men omsider kom jeg meg inn i landet uten noe mer tull.
Etter å ha tilbragt et par dager som turister i San Francisco med bysykling og joggetur over Golden Gate på natten satte vi kursen mot Yosemite. Det var litt uvant å kjøre bobil i forhold til den noe mindre Passaten jeg har hjemme i Norge. Fant ut at noe fortere enn 90 km/t var ikke noe særlig å kjøre. Bobil er nok mer bo enn bil sånn sett… På vei til Yosemite måtte vi gjøre noen ærend både på supermarkedet med storhandling av mat (ganske dyrt med mat i Yosemite) og på Walmart fikk vi tak i campingstoler, dyne (for meg!) og pute og bæsjebøtte i form av en 15 liter stor kjølebag med lufttett skrulokk. Begrepet ”clean climbing” begynte jo i Yosemite på 60-tallet, og med det menes ikke bare prinsippet med sporløs ferdsel som i boltedebatten, all søppel og dritt skal også tas med!
Møtet med Yosemite var fryktinngytende. Første gang vi fikk øye på veggen El Capitan som ruver over 1000 meter fra dalen til topps ble vi rimelig skrekkslagne. Tror nok vi alle tenkte noe sånn som ”shit, skal vi virkelig opp der?”. Ruten ”The Nose” på El Capitan var uten tvil det store målet vårt for turen. Men før vi var modne for det måtte vi både terpe inn taulagsrutiner for oss tre. I tillegg var det veldig mye nytt som måtte læres. Hvordan klatrer man egentlig teknisk (aidklatring)? Hvordan setter vi opp en port-a-ledge? Hvor mye vann og mat må vi ha med? Hvordan er det best å heise 60 kg tunge heisesekker? Bør vi ha med to tau eller tre tau? Hva betyr lower-out, leapfrogging og camhooking? Og hvordan i svarte skal man drite oppi denne veggen??
Logistikk og planlegging er stikkord for dette oppholdet. Tror vi brukte mer tid til det enn selve klatringen..
Etter timesvis med lesing i boka ”How to Big Wall climb” av vår guru Chris McNamara og litt tørrtrening på lokale klatrefelt i Yosemite (der vi for øvrig fikk grisejuling av gradene og den glatte granitten!) bestemte vi oss for å gjøre en øvelsestur opp ”South Face” på Washington Column (11 taul, 5.8 C1) som er en snaut 400 meter høy vegg ett stykke inne i Yosemite dalen. Dette skulle visstnok være en fin rute å øve på teknisk klatring og taulagsrutiner. Klarer man å komme opp der klarer man også ”The Nose”, bare at den ruta er nesten tre ganger så lang.
Washington Colum - South Face
Yosemite er en nasjonalpark, og derfor har man ikke lov til å campe utenfor campgrounds. De fleste leirplassene slik som Upper pines og Camp 4 var fullstappet, så vi løste overnattingsproblemet med å pendle ut og inn av nasjonalparken hver eneste dag. Det tar en snau halvtime hver vei, og totalt i regnestykket endte vi opp med å ha pendlet rundt 700 miles. Å la bilen stå parkert mens vi var oppe i veggen gikk heldigvis greit.
I morgentimene den 7. Oktober stod vi klare med pakkede sekker på parkeringsplassen utenfor Ahwahnee Hotel. Vi var usikre på om kl. 07.00 var sent eller tidlig i forhold til amerikanerne, men vi kruset fortsatt på jetlageffekten og hadde ingen problemer med å komme oss opp av senga kl. 6. Fra hotellet og opp til innsteget på ruta brukte vi en snau time, men det var tungt nok med solid pakning. Det er spesielt vannet som tar mye av vekta. Nå skulle vi kun ut på en todagerstur. Hvordan skulle det bli på The Nose der vi estimerte fire dager?
Vi var som forventet ikke først ute på ruta, men heldigvis skulle en god del klatre en parallell variant av South Face, slik at det ble ikke så stort problem med kø. Planen var å klatre tre taulengder opp til den såkalte Dinner Ledge, og deretter klatre de tre neste taulengdene for så å fiksere tauene derfra og ned til Dinner Ledge. På denne måten kunne vi sove behagelig på Dinner Ledge og ”jugge” (klatre langs tauene med jumar) opp på de fikserte tauene neste dag og klatre til topps. Ned igjen rappellerte vi langs med ruta.
Ved innsteget racket vi opp med storveggsracket vårt (rack på selen i tillegg til ei utstyrsslynge over skulderern) og gjorde klart tre tau. Et ledtau, et ”juggetau” for andremann og et heisetau til heisesekkene. Vi hadde med to heisesekker i tillegg til bæsjebøtta. Jeg følte meg fresk og valgte å blokklede de tre første taulengdene. Første taulengden var ikke så altfor vanskelig, rundt 5+ eller 6-, selv om den kanskje ville stått i noe høyere hjemme i Norge. I forhold til på The Nose er de tre første taulengdene på denne ruta mye mer uegnet for heising siden terrenget er mer liggende og linja går over og rundt kanter og hjørner. Derfor var det et geitehelvete å heise opp sekkene, men temperaturen var heldigvis fin så tidlig på morgenen slik at jeg ikke ble altfor svett. Etter første taulengden måtte vi faktisk gå en liten mellomlengde langs ei hylle for å transportere heisesekkene.
Andre taulengden bestemte jeg meg for å klatre teknisk. Fram med to daisy chains slynger som kobles i hver sin taustige med en oval karabiner som mellomledd. Karabineren kobles til en sikring som du setter så høyt du greier, deretter klatrer man så høyt som man tør/klarer i taustiger før man setter en ny sikring og kobler den til den andre taustigen. Sånn foregår det i enkle trekk. Hadde denne taulengden vært på et klatrefelt ville jeg sikkert klatret en god del i fri, men med taustiger, tre tau og masse rack ble det klønete å klatre harde grader i fri. I tillegg er det mentalt vanskelig å begynne å friklatre etter at man har begynt å klatre teknisk. Rart det… Litt etter litt begynte jeg å få dreisen på aidklatringa. Da jeg kom til standplass (boltet standplass) og selvforankret meg selv fikserte jeg både tauet til Kristoffer og Andreas før jeg begynte med å heise opp sekkene på det svarte statiske tauet. Så lenge sekkene var så tunge som det de var i starten på turen fungerte det best med ”space hauling”. Det vil si at jeg hadde omtrent 5 meter slakk i tauet mellom meg og standplassen. Deretter kunne jeg ta heisetauet gjennom en micro traxion og binde meg selv inn i en jumar som var koblet til det heisetauet på motsatt side av micro traxion som der heisesekkene hang. Nå kunne jeg bruke kroppsvekten til å heise sekkene og jeg hadde 5 meter rom til å heise av gangen.
Andremann og tredjemann ”jugger” vanligvis etter. En på ledtauet der sikringene må tas ut undervegs, og en annen på et tau uten sikringer før standplassen. Noe vi bommet på var at begge disse tauene var av samme farge, noe som skapte forvirring på standplass der orden var avgjørende. Senere ble det kjøpt inn et nytt tau til andremann med en annen farge.
Det raskeste er å bruke to jumarer som kobles i en daisy chain fra deg og en taustige å stå i til hver jumar. Er det mye terreng som tauet kan hekte seg i, eller man må koble ut en jumar forbi en sikring på travers er det lurt å kveile opp slakken under seg og lage backupknuter som man kobler seg inn i med en skrukarabiner i sentralløkka. Når jeg har fått opp heisesekkene fester jeg de i standplassen med en avbundet bremseknute i et separat 6 mm ”lower-out tau”. Dette tauet er fint å ha dersom for eksempel neste taulengde traverserer en god del til siden. Da kan sekkene fires ut på bremseknute for å unngå en stygg pendel.
Den tredje taulengden opp til Dinner Ledge var enklere teknisk, men dermed også verre for å heise opp sekkene som hektet seg i flak og nabber. I tillegg var det en utfordring med god orden på standplass når det allerede var et annet lag der fra før. Til sist var det nå begynt å bli stekende varmt, og jeg holdt på å krepere. Tenkte bare på vannet jeg skulle drikke når jeg omsider fikk sekkene opp. Når både sekker og klatrere var kommet opp til hylla og jeg hadde fått i meg vann måtte jeg bare søke tilflukt bak det ene treet som finnes der for å oppsøke skygge. Akkurat nå tenkte jeg at det kanskje ikke var så viktig å klatre The Nose likevel…
Men som alpinklatrer har man heldigvis den fantastiske evnen til å glemme det vonde og huske det gode fra turen. Etter å ha småduppet i skyggen en stund var Kristoffer på god vei opp i den neste taulengden som går gjennom det karakteriske takoverhenget Kor-Roof. Vi la fra oss overnattingstingene nede på hylla og tok med en lettere sekk videre opp fra nå. Taulengden Kristoffer ledet var lang, og jeg fikk tid til å hente meg inn. Etter noen skiver med tunfisk og tabasco (inspirert av Rolf Bae og Sigurd Felde) og en clif bar var jeg klar for å fortsette oppover veggen.
Det begynte å blåse friskt utpå ettermiddagen, noe som forsterket følelsen av å være eksponert i en høy fjellvegg. Andreas ledet fint og stødig den femte taulengden som traverserte et stykke mot venstre. Jeg og Kristoffer fikk derfor god trening på lower-out av oss selv. Det vil si at man først fører jumarene så langt opp på det fikserte tauet som mulig, deretter bruker man slakken på tauet under jumarene til å fire seg kontrollert ut i pendelen, enten fra en ringbolt eller fra slyngen til en sikring som ligger i en sprekk. Har man nok tau kan man tre det slakke tauet dobbelt gjennom bolten eller slynga og koble bukten til en skrukarabiner som man har i sentralløkka. Da er det lett å fire ut seg selv til slutt.
Den sjette taulengden ledet jeg mens Andreas fikserte et tau direkte ned til Dinner Ledge. Rakk akkurat å komme meg til standplass og fiksere tauet før det begynte å mørkne. Nede på hylla var det kommet en del andre folk, mange pratsomme og utadvendte amerikanere som får oss nordmenn til å føle oss som noen introverte særinger. Etter å ha kokt oss middag og kommet oss ned i posen kunne vi ligge og slappe av og se på den fantastiske stjernehimmelen. Akkurat nå forstod jeg hva kameraten til Kristoffer som hadde vært i Yosemite mente med at ”storveggsklatring, det er jo egentlig bare kos!”. Samme tenkte nok briten som lå på en port-a-ledge på naboruta. Han hadde klatret alene og ulte stolt som en ulv med beina høyt etter en lang arbeidsdag. For det er nettopp det storveggsklatring handler om ved siden av rutiner, logistikk og rutiner - det er ikke klatring, det er fanden meg arbeid!
Etter en natt hvor en vaskebjørn holdt på å stjele matposen vår var vi det første laget til å forlate hylla. I nattens mulm og mørke jugget vi oss opp de faste tauene og tok med oss en moderat tung heisesekk. Dagen gikk til å klatre resten av de totalt 11 taulengdene til toppen. Den syvende taulengden var virkelig lang og vedvarende. Såpass lang at Kris måtte back-cleane (rense med seg sikringer) en god del for å ha nok til å komme seg opp til standplass. Videre kom en lengde med en ”awkward” kamin (chimney) der jeg måtte klatre i fri (mandatory) for å komme meg opp. Man må bare lære seg å like kaminer har jeg forstått…
Videre kom det et par fine lengder med en del friklatring før en løs og fæl siste taulengde til toppen. Det skumle her er at all grums og løsgods som løsner her oppe faller ned i ruta, mot Dinner Ledge og innsteget. Så trå varsomt!
Da kunne vi ta en høy femmer for å ha kommet opp vår første storvegg i Yosemite! Her oppe har man valget mellom å rappellere ned ruta eller å gå ned en bratt og visstnok lite anbefalt sti. Vi valgte å rappellere. De rappellfestene som er merket av i føreren stemte ikke helt overens med virkeligheten. En plass fant vi et feste med eldgamle slyngebånd som var utlignet mellom en bankebolt og en borebolt. Vi valgte å backe opp med nye slynger i det minste. Like før vi kom ned til Dinner Ledge møtte vi ei jente som visstnok skulle prøve å tausoloere samme ruta som vi klatret. Hun hadde nok tatt seg litt vann over hodet og hadde i tillegg kun med ett 70 meters tau. Vi var greie og lot henne rappellere på våre tau, men da vi kom ned til Dinner Ledge sa hun knapt takk før hun sneik seg fram i køen og fikk rappellere på noen andres tau resten av veien ned til innsteget.
Da en av de utadvendte amerikanerne som hadde tilbragt hele dagen på Dinner Ledge utbrøt ”You guys are actually really fast!” ga det oss selvtillit på veien videre mot drømmen om The Nose. Kanskje er tiden moden nå…? De siste to rappellene med heisesekk koblet sammen med oss gikk strøkent, og på veien ned mot bilen hadde allerede ferdrådet for The Nose så smått begynt…
Takk for turen, gutter! :) Nå er vi i gang...
Benutzerkommentare