Nortind opptakssamling klatring 2015 (18.05.2015)

© Sondre Kvambekk

Så var siste delen av opptaket til kull 15 i Nortind kommet. Skiopptaket gikk strålende, og jeg forventet at jeg skulle stå enda sterkere på klatreopptaket. Det fant sted i Romsdalen med base på hyttene i Trollstigen Resort. Formen skulle være i orden med en del klatring de siste ukene og persing på bolt (7+), så jeg var optimistisk med tanke på de neste dagene. De fysiske kravene for klatreopptaket er at man på ukjent klippe skal kunne klatre grad 5+ med stive sko naturlig sikret, og grad 6+ med svasko på bolt. I tillegg legges det vekt på metode og sikkerhet, veivalg, effektivitet og overskudd. Været var meldt ymse, men vi fikk ta til takke med de forholdene vi fikk. Tok pinlig lite bilder, sikkert altfor fokusert, så det blir mest tekst og referat fra opptaket her…

Mandag 18. Mai

Etter en svipptur innom Oppdal på morgenkvisten for å handle litt på VPG møtte jeg Bjørg ved Hornaksla i Romsdalen kl. 14. Vi hadde planer om å klatre ”Lava” (4 taul, 5+) som var en av opptaksrutene for to år siden. Det var en solrik dag og relativt varmt, så vi tok stort sett med en liten genser, sjokolade og drikkevann i tillegg til klatreutstyret.

Ruslet bort til innsteget som ble nådd etter drøyt 5 minutter fra bilen ved brua. Jeg hadde nettopp anskaffet meg Salewa Rapace som er en veldig god fjellsko, men det skulle vise seg at den var noe for mjuk i sålen til at man kunne stå på små lister.. Det ble en kjapp tur nedom Fjellek etterpå der jeg i hui og hast kjøpte meg La Sportiva Trango S som fungerte utmerket til denne typen stivskoklatring som det legges stor vekt på under opptaket.

Jeg ledet første taulengde (5-), som var grei klatring opp langs en stor kamin. Toppet etter hvert ut og opp en gressbakke til der det bratnet til igjen. Ble en halvvegs hengende standplass der oppe. Bjørg tok seg av andre taulengde (5) som vi begge hadde hørt mye fryktinngytende om. Den fortsetter opp en kamin, videre gjennom et lite takoverheng og opp i et riss som flere steder er så bredt at man kan med fordel jamme stivskoene her. Bjørg ledet fint oppover og satte standplass på en hylle etter risset.

Da jeg fulgte etter tok jeg et fall i tauet på grunn av de mjuke skoene som jeg nesten ikke klarte å klatre med… Opp risset gikk det bedre. Faktisk litt jamming med hendene her. Satte en del store sikringsmidler her og generelt lite av de veldig små. Uansett, greit med et stort og variert rack.

Jeg ga ikke opp og ledet cruxtaulengden (5+). Grei klatring oppover til et kort crux som var litt halvvegs vått. Jeg var lang og strakk meg greit opp til en god bøtte og dro meg opp etter armene. Skoene stolte jeg jo ikke på. Videre grei klatring opp og rundt en blokk. Standplass på en hylle til høyre for blokka.

Siste taulengden gikk ut omtrent hele tauet. Et kort 5+ opptak i riss, og videre opp i gresset inntil veggen på førsterampa. For å komme oss ned igjen sikret vi en lengde ned langs den utsatte førsterampa til et dieder der det stod klart et rappellanker. Husk å sikre tett nedover hylla for andremann som følger etter. Fra ankeret er det to 60 m rappeller ned til bunnen.

Før vi dro hjem ledet jeg første taulengde på Jugoslavruta. Bjørg ville gjerne gå flyttene på denne i sine nyes stivsko, siden hun ikke hadde helt godfølelsen her i de forrige skoene hun gikk den med. Opp i et stor laybackriss, og videre skrått over et sva mot høyre. Standplass i boltet snufeste. En stiv 5er.

Deretter dro vi til Åndalsnes camping der vi sammen med Pål og Lars Magnus laget sushi tacos. Vanvittig godt!

Tirsdag 19. Mai

Denne dagen sov jeg lenge før jeg etter hvert dro sammen med Sander og Sjur til Slettafossen ovenfor Verma. Der prøvde vi ut en del av opptaksrutene fra i fjor. Gikk en 5+ i stivsko og med 8 kg sekk i tillegg til tre 6+ ruter. Gikk alt på blikk, så jeg var optimistisk i forhold til opptaket nå! Veldig fin klatring på dette feltet forresten.
På kvelden kl. 21.30 møtte vi veglederne som skulle ha opptaket med oss. Det var hele seks dyktige vegledere med; Leif Inge Magnussen, Jørgen Aamot, Halvor Hagen, Anders Gran, Robert Caspersen og Jarle Kalland. Vi satt i en krins og snakket om kurset og litt om rollen og ansvaret det medfører å ha en tittel som Tindevegleder.

Veglederne hadde en anelse om at vi kjente til de tidligere opptaksrutene, så de hadde funnet noen andre ruter som vi skulle bryne oss på denne gangen. Vi ble delt inn i taulag på to og så slo vi krone og mynt om hvem som skulle gjøre hva de ulike dagene. Jeg ble i taulag med Øyvind Salvesen, og vi skulle neste dag på tur over sørryggen til Bispen.

Resten av kvelden ble brukt til turplanlegging og pakking. Vi var usikre på hvor mye snø det lå på Bispen, så vi tok utgangspunkt i at det kunne bli en ren vinterklatretur. Forhåpentligvis ville det ikke være noe overvann på Bispevatnet slik at vi kunne gjøre en travers fra sør til nord.

Onsdag 20. Mai

Reiste fra Trollstigen Resort kl. 08.00. Med oss i følget var Jørgen Aamot. I etterpåklokskapens navn skulle vi ha tatt med ski. Det ble baksing i halvråtten snø oppover fra senteret på Trollstigen til Bispevatnet. Vi byttet på å tråkke spor jeg og Øyvind, og Jørgen sa at dette var en del av vurderingen, å kunne tråkke gode spor både opp og ned. Foreløpig utførte vi dette med glans.

© Sondre Kvambekk

For å komme til sørryggen holdt vi litt til høyre for selve ryggen før vi dreide skrått over på venstre side til det ble så bratt at vi pakket fram tauet. Et annet taulag med Bjørg, Vegard og Leif var like foran oss. De hadde funnet en barere rute til ryggen lenger nord for selve stien til Bispevatnet. Jeg ledet første taulengde. Første bommert jeg gjorde var å lage standplass med to forankringer i samme fjellsprekk. Selv om jeg regnet sprekken for å være bombesikker, så var dette heller uønsket. Resten av taulengden til topps var stort sett grei, fikk ellers beskjed om å prøve å legge igjen så lite utstyr som mulig slik som dobbelt opp med karabinere og forlengere på mellomforankringene osv. Man vet aldri når man får bruk for dette utstyret.

Andre taulengde gikk litt i sikksakk og fra neste standplass var det litt vanskeligere med kommunikasjon. Dette er også noe man bør tenke på, i alle fall med uerfarne gjester. Videre ledet Øyvind en lang lengde før vi pakket sammen tauet og gikk usikret et stykke oppover til der eggen smalnet av. Før det hadde vi en god lunsjpause.

Øyvind ledet deretter to taulengder over eggen. Han satte tett med mellomforankringer og bevisst i forhold til fallretning. Eneste man må være obs på her er at det er mye løst og man bør unngå å sette kamkiler i blokkterreng dersom man kan sette passive sikringer. Siste taulengden til topps tok jeg meg av. Siden det var mye snø på toppen fikk jeg lov til å bruke en kroppsstandplass over ryggen. Ulempen med dette er dersom det skjer noe med de som følger, så har man ikke muligheten til å avlaste tauet på noen måte. I tillegg bør helst en og en gå fra forrige standplass. Bortsett fra det var dette en akseptert metode.

Skrev oss inn i boka før vi ruslet et stykke nedover nordryggen. Etter hvert ble det så bratt og så glatt at vi tok fram både isøks og stegjern. Har man muligheten til å redusere risikoen, så bruker man alle de metodene man kan for å gjøre dette. Ingen ”oppsøkende virksomhet” i førerverden.. Vi valgte å ta en rappell i et bratt parti før vi etter hvert kunne legge fra oss tauet og spasere videre nedover mot bilen.

Ble en del sportråkking over Bispevatnet og ned igjen til bilen. Etter hvert gikk noen på do og jeg fikk en følelse av at gruppa ble litt splittet. Siden det uansett bare var en traskebakke ned igjen begynte jeg å gå litt i forvegen, sklei med nedover og ville i grunn bare komme meg ned til bilen og få på meg tørre klær. I ettertid fikk jeg litt pes for det at jeg sprang i forvegen. Prøvde så godt jeg kunne å forklare at jeg skiller sterkt mellom det jeg gjør på fritiden (mtp raske bestigninger osv) og det jeg gjør med mindre erfarne turvenner og i alle fall betalende gjester. Jeg tolket denne turen som en tur med likesinnede turkamerater og tillot meg derfor litt egotrip ved å gå litt i forvegen på tur ned framfor å gå sammen som en gruppe og bruke energien på å tråkke gode spor til de andre. Angret litt på valgene mine i ettertid…

© Sondre Kvambekk

Ellers fikk vi begge gode tilbakemeldinger fra dagen og Jørgen sa at dette var godt innafor kravene så langt. Neste dag skulle jeg teame opp med Bjørg og vegleder Jarle. Vi skulle til Julsundet (Ramnfloget) utenfor Molde og klatre flertaulengders rute med stive alpinstøvler.

Torsdag 21. Mai

Reiste fra resorten kl. 08.00. Etter ca. 1,5 time var vi ute ved Julsundet. Et fantastisk klatrefelt! Foreløpig var det også tørt etter gårsdagens høljregn. Misunner ikke den gruppa som klatret her i går..

Ruta vi skulle klatre heter ”Id” (2 taulengder, 5+), og etter det vi hørte var visst dette den hardeste av opptaksrutene i området… Men det skulle vi fikse. Etter 5 min stod vi ved innsteget. Litt vanskelig å bedømme hvor vi skulle starte å sikre, men vi fant ut av det til slutt. Bjørg ledet første taulengde. En bratt taulengde med veldig spesielt og hullete fjell. Litt vanskelig å vite nøyaktig hvor ruta gikk og planleggingen med sikringsarbeidet. Hun klarte dette fint selv om vi begge selvsagt var nervøse når veglederne står og klør seg i skjegget.

Selv om jeg syntes hun etter min mening satte gode sikringer fikk hun tilbakemelding om at flere av kammene var noe for åpne og kanskje ikke ville tåle et fall. Neste taulengde ledet jeg. Den hadde en ganske tung og kjip start på ganske glatt fjell med lite å stå på til stivskoene. Jeg måtte traversere noe ut til venstre før jeg skulle opp og deretter til høyre og oppover.

Jeg var veldig nervøs og stolte ikke helt på det glatte fjellet. Klarte også å gå litt feil slik at klatringa ble hardere enn jeg hadde trengt. Begynte etter hvert å krimpe til skikkelig, og plutselig (”snapp”!) presterte jeg å ryke deler av ringbåndet (A4) i venstre ringfinger. Skikkelig smertefullt, og jeg kunne bare glemme å krimpe med venstrehånda videre. Dette hemmet meg derfor en del i klatringa når det var små tak.

Klatrestilen videre ble derfor ikke særlig pen. Jeg stolte ikke på føttene og heller ikke armene. Som Jarle kalte stilen ”klatring på lykke og fromme”, og det bar preg av nervøsitet og smerte. Klarte ikke å holde roen, klatre kontrollert, planlegge videre og se hvor jeg burde sette fornuftige sikringer. Utrolig irriterende. Klatrer elendig under press når jeg vet at jeg ikke kan falle, for da stryker jeg. Det blir som å føle at du klatrer uten tau…

Klarte skjerpe meg litt etter første delen av taulengden, men var forbanna over å ha gått på meg en skade midt under opptaket. Videre oppover gikk det bedre, spesielt når jeg fikk Jarle og Bjørg utenfor synsrekkevidden.. Etter å ha fulgt noen diedere og kranglet meg forbi noen tornekratt dreide jeg skrått mot venstre. Standplass i boltet anker på Stabbehylla. Var litt bekymret siden jeg ikke hadde satt begge tauene inn i en styreforankring før jeg dreide mot venstre, men det viste seg at det gikk helt fint likevel. Tilbakemeldingene jeg fikk var at klatringa var bra, men noen av sikringene der jeg satt kamkiler i blokkterreng var ikke så bra. Detaljer, men det er også viktig. Herfra tok vi to rappeller ned til innsteget.

© Sondre Kvambekk

Etter at jeg tok siste rappell gikk jeg bare litt unna for å spise lunsj, og dette ble sammen med episoden der jeg gikk i forvegen i går tatt opp på kveldens personlige samtale med veglederne. Ingenting var vondt ment, men det ble satt et spørsmålstegn rundt denne typen atferd. Gode holdninger er viktig for en Tindevegleder, og det uansett i hvilken setting i livet, så er det deg folk ser opp til og som skal være et godt forbilde. Tar meg selv i denne, selv om ingen av episodene var vondt ment. Føler selv at jeg er veldig hensynsfull og empatisk i veldig mange sammenhenger, men kanskje akkurat i disse to situasjonene tenkte jeg kanskje litt mye på meg selv, så lenge det ikke går ut over noens sikkerhet.

Spiste etter hvert lunsj, litt unna veggen for å unngå steinsprang ovenfra. Videre valgte vi å klatre de to første taulengdene på Ravnflogruta (4 taul, 5+). Bjørg ledet førstelengden som innebar en del sva, men fin klatring! Jeg ledet andre taulengden. Utrolig fin, og den passet fingerskaden min bra siden det stort sett var gode tak og jeg stolte bedre på føttene her enn der vi var i stad. Ledet opp til tredjehylla og satte standplass like til venstre for en stor rappellbolt. Fikk gode tilbakemeldinger på sikringene jeg satt, bortsett fra en kile som jeg visstnok hadde satt i noe løse greier. Herfra rappellerte vi to lengder ned igjen til innsteget.

Det kom noen regnbyger innover, så vi tuslet bort til sportsklatrecragget som ligger lenger mot høyre og er regnsikkert. Her klatret vi noen ruter på 6er-tallet før vi returnerte til bilen for å rekke en ferge. Godt fornøyd med dagen alt i alt!

Den personlige samtalen på kvelden gjorde meg noe usikker siden det kom som en overraskelse på meg at veglederne stilte så stort spørsmålstegn rundt de situasjonene der jeg hadde gått i forvegen. Følte nesten at jeg satt i et politiavhør og måtte gjøre rede grundig for min motivasjon for å bli Tindevegleder og at jeg måtte vektlegge hva som motiverte meg mest osv. På forhånd ble jeg fortalt at dette bare skulle være en hyggelig og uformell samtale, men jeg må innrømme at jeg ikke syntes dette var så trivelig. Setter de spørsmålstegn rundt min unge alder, tidligere prestasjoner, risikovillighet osv? Tror jeg må gå mer inn i en føringsrolle neste gang, og legge bort alle tanker om at opptaket er gutta på tur. Ellers er jeg helt enig i alle synspunkter og det som ble sagt. Får bare ta det til meg og jobbe med det i min personlige utvikling. Sov litt dårlig neste natt på grunn av dette…

Fredag 22. Mai

Den siste dagen på opptaket dreide seg om våre fysiske prestasjoner på sportsklatring. Kravet var svart på hvitt, å klatre grad 6+ med svasko og 5+ med stive alpinstøvler. I tillegg ble fortsatt metode og sikkerhet vektlagt slik som innmarsj til feltet osv.

Stod så tidlig opp som kl. 04.30. Vi måtte tidlig opp for å rekke å klatre før det kom for mye regn. Slapp ikke unna regnet, men det var ikke så ille som lenger utpå dagen. Jeg var med gruppa som startet å klatre ved Nortinds eget klatrefelt bak forsamlingshuset etter kirken på Verma (http://romsdalrock.com/index.php/no/sportsklatring/verma/forsamlingshuset/forsamlingshuset-sor). Deretter skulle vi klatre noen ruter på Slettafossen. Den andre gruppa klatret kun på Slettafossen. Skulle i ettertid ønske jeg hadde vært med dem…

Det var tidlig å skulle klatre hardt nå, og i tillegg med dårlig søvn som oppladning. Rutene ved forsamlingshuset hadde ingen enkle oppvarmingsruter så vi måtte jogge oss varme selv. For å komme ned til innsteget var det lettest å ta en rappell fra et tre. Det hadde allerede begynt å regne, så jeg var spent på hvor mye dette ville ha å si for klatringen.

Jeg teamet opp med Sander og vi ble nødt til å starte rett på en 6-er rute. Alle 6erne holder graden solid for å si det sånn, så dette ble godkjent som 6+. Irriterende at veglederne skulle stå å se meg klatre en 6-er rute uten å ha fått varmet opp skikkelig. Ruta gikk gjennom et overheng og ut på et sva som var klissvått. Jeg klarte ikke å få feste med hendene og sklei av. Første fall… Kom meg opp på andre forsøk… Neste rute jeg ledet opp var også samme grad. Her var det mer listeklatring, og ruta var stort sett tørr der den var hardest. På slutten måtte jeg holde på et par skikkelig små krimper med venstrehånda, og med den ferske ringbåndsskaden hadde jeg ikke sjanse til å holde på krimpen, så jeg måtte ta et fall, en meter under ankeret… Prøvde enda en rute ved siden av, men denne var enda mer krimpete, og det fungerte ikke med den skadde hånda. Er overbevist om at jeg ville klart det helt fint uten skaden, dessverre…

Snakket med Jarle og spurte om jeg kunne prøve noen 6+ ruter som ikke var så krimpete. Klatret til høyre inne i dideret (6+). Her var det mer stemming og laybacking, og opp her kom jeg meg opp med god margin. Irriterende at jeg gikk på de rutene som jeg falt av på grunn av skaden. Det ble nok vektlagt for mye i vurderingen…

Reiste videre til Slettafossen. Måtte gå rundt klippen ved å følge noen hyllesystemer nedover langs Rauma. På Slettafossen startet jeg med å gå 5+ ruten med stivsko og sekk. Det gikk helt fint. Deretter klatret jeg to 6+ ruter som til og med var delvis klissvåte. På grunn av dette og fingerskaden ble klatrestilen noe dårligere også.

Jeg var nå spent på hvordan de vurderte klatreferdighetene mine. Jeg hadde jo klart kravene, og det med skade og vått fjell… Men jeg var også usikker på hvor mye bekymringen fra gårsdagens samtale ville ha å si… Satt på pinebenken lenge før jeg omsider fikk høre dommen. Dessverre, som jeg fryktet var klatrefremvisningen min i dag det som ble utslagsgivende for beslutningen om at opptaket ikke ble bestått. Utrolig synd, selv om jeg forsøkte å forklare hva som var grunnen til at jeg falt på de rutene jeg gjorde.

Likevel tok jeg nederlaget med fatning. Det blir for dumt å gå og irritere seg over hva jeg kunne gjort annerledes i ettertid. Kanskje det var meningen at jeg ikke skulle begynne på Nortind enda? Jeg har helt sikkert bare godt av å vente to år til neste opptak. Fullføre bachelor i friluftsliv, og kanskje ta et år med reising/trening eller studere PPU? Det gir meg i alle fall en gevinst det også, og da stiller jeg både sterkere og med ytterligere erfaring til neste opptak, noe som øker sannsynligheten for prikkfritt kvalifiseringsløp. Livet går videre, og jeg er da fortsatt ung. Det tristeste er først og fremst å forlate den herlige gjengen som jeg hadde håpet å være sammen med videre. Ble en tankefull biltur hjem i regnet hjemover. Hadde også uflaks med enkelte fjelloverganger (http://www.rbnett.no/nyheter/article10991705.ece), så dette var nok ikke min dag… Likevel så jeg lyst på tiden fremover, og jeg er ikke bitter for at det ble som det ble. Drømmen lever fortsatt!

Takk til veglederne og kull 15 for to herlige og lærerike opptakssamlinger! Lykke til videre med kvalifiseringen! Jeg kommer sterkere tilbake… :)