Endelig en perfekt dag i Jotunheimen! (21.04.2026)

Tourlänge	7h 54min
Entfernung	38,9km
Höhenmeter	2.650m
GPS

Besteigungen	Store Memurutinden Østtoppen (2.367m)	21.04.2026 10:08

En varslet knalldag når jeg egentlig satt fast i obligatorisk jobb

Dette er året hvor jeg omsider har innsett at skal jeg overhode få det som jeg ønsker og få det jeg skal ha i adekvate mengder, ja da må jeg ta ut permisjon noen måneder. Så jeg har begynt å la tanken modnes, men det vil fort ta noen år...

Da jeg så værvarslet for Jotunheimen på yr 14. april pekte tirsdag 21. april seg ut som en knalldag. Jeg fikk en vond følelse, for jeg følte på meg at dette varslet ville holde ord. Jeg satt jo fast i eksamensvakt innen autorisasjon plantevern på Ås den dagen. Båndlagte datoer tiltrekker seg som regel perfekt vær, akkurat som avtalte turdatoer som regel betyr ut på tur aldri sur-vær...

Heldigvis var det en kollega som forbarmet seg over meg og tok den eksamensvakta istedenfor. Jeg har jo gjort jobben min, og vel så det, i hele vinter og vår...!

ENDELIG TUR

Etter en aldri så liten bålkveld og ei god men altfor kort utenatt kjørte jeg og Morten oppover til rett i nærheten av Spiterstulen. Lars, Jørn og Nils Jørgen fulgte med i sine biler. Så bar det oppover stigninga opp mot Skautflya. Ofte er denne lia ubehagelig på ski, både skrått og skrint med snø. Men i dag var det sånn passe.

Alltid fint å runde kanten og få Glittertinden og Ryggjehøe imot. Sistnevnte vekker sterke påskeminner fra 2013. I dag hadde jeg om ikke orket så i hvert fall aldri giddet å bære med meg 30 kilos sekk til topps for å overnatte der. Jeg hadde gravd meg et depot for å sette igjen det jeg ikke trengte til akkurat den etappen. Jeg måtte småflire for meg sjøl over dette, og samtidig var det ikke fullt så trivelig å reflektere over at dette allerede er 13 år siden. Tida raser avgårde og forbi så altfor fort. Da var jeg i nest siste året av min absolutte storhetstid med kondisen...

Det er underholdende å prate med Jørn og Lars, det er alltid så lenge siden sist når vi møtes, og derfor er det så mye rart å snakke om. Så tida gikk fort innover flatene, tross en unødvendig stigning vi foretok oss sånn at vi likevel måtte ned igjen. Panoramaet mot Veotinder og Memurutinder åpenbarte seg gradvis, og jeg måtte bare innse at jeg synes Skautflya er et av fotturruteområdene med mest luksuriøs utsikt mot store breer og stilige fjell. Forøvrig husker jeg at jeg en kort stund første gang sommeren 1992 på vei fra Glitterheim til Spiterstulen med far trodde at Leirhøe var Glittertind, desorientert som jeg var.

Avstanden innover mot Veobrean er selvsagt litt drøy, men det er ikke helt Josten heller, så etter noen kilometer bar det i stigningen oppover mot breen. Og for et eventyrlandskap det er her oppe! I ettertid var dette en like viktig del av helheten på turen som utsikten fra Store Memurutinden!

De siste åra har jeg mer og mer begynt å fascineres av den delen av innmarsjen mot en stortopp som snor seg mellom andre storfjell. Og synet av Leirhøe med Veobreahesten midt på foran og breflankene på hver side, det er eksepsjonelt flott! Veobreahesten er rå og spesiell nok som den er, og selv om det ikke er mange hundre høydemetrene så gir den mektige iskalde veggen på Leirhøe med Glittertindskavlen langs deler av toppen gufs fra Himalaya. "Da hakke du vært i Himalaya altså...!" Neida jeg vet det...!!!

Klisjeen om at livet var en fryd der ruta vår krysset breen og snodde seg rundt og mellom fjell gjaldt i høyeste grad. Og i skardet mellom Veobreatinden og Memurutindryggen klarte ikke jeg eller Lars å vente stort og tjuvstakk i retning Memuruskardet. Jeg gledet meg sånn til å stå på dette spektakulære sted og få åpenbaringen mot Gjendealpene og Surtningssue. Men om det var vakkert ble jeg likevel litt skuffa da vi nådde dit, for her på denne ellers vindstille dagen ble vi plutselig utsatt for vind. Da ble det ikke trivelig mat- og drikkepause likevel da...

Flanken og stortoppen

Vi hadde et håp om at snøen skulle være sikring nok i seg selv sånn at vi slapp å styre med stegjern opp brattflanken til topps. Det stemte så å si på en prikk, men for min egen del ble det vel mye av det motsatte spesielt i første halvdelen. Jeg sank som en antihelt og kom ofte med ukontrollerte lydutbrudd fordi hele systemet skvetter samtidig som kondisen påføres stor slitasje. Iblant måtte man bare kikke nedover mot Austre Memurubrean forholdsvis langt der nede. Jeg aner ikke om en sklitur ned dit er dødelig eller ei, men det er ikke noe man har lyst til å prøve å finne ut. Et par-tre steder med tynt snølag og steinete grunn var litt kilne i så måte, men ved å sparke gode trinn rundt eller å holde seg i bergnabber i nærheten gikk det greit. Og stort sett var det altså myk synkesnø. Godt skredfaren bare var moderat, denne flanken vil man ikke oppholde seg i ved stor faregrad...!

Det tok sin tid i denne bratte flanken, men omsider så dukket Austre Memurutinden opp, og det føltes snart som vi var høyere enn den, og stortoppen er 66 meter høyere, så det kunne ikke være lenge igjen. Og ganske riktig, toppen lå rett rundt hjørnet...

Å nå til topps på Store Memurutinden - Østtoppen - 2367 moh i Øyvindvær, DEEET har jeg venta lenge på!!! Jeg ble IKKE skuffet!!! Morten bemerka min entusiasme, for synet av den deilige rå og snøfriske egga vestover med litt Memuru- og Hellstugumylder bak gjorde meg hysterisk vill av lykkerus! Vindstille var det også! Årets beste fjelldag til nå ifølge Morten, og jeg tror han så gjerne. Det var den beste for meg! Jeg tipper de tre andre var enige. Dette var helt heidundrende fantastisk, og vi vekslet på mellom å la inntrykkene sige inn og å ta bilder.

Morten prøvde å late som om han hadde glemt pushupsavtalen vi i et svakt øyeblikk inngikk under innmarsjen, men jeg minnet han på det mange nok ganger til at det ikke ble noen vei utenom. Det ble litt vel skrått underlag for min smak, og jeg måtte virkelig bite tenna sammen for å fikse 20 reps, mens Morten knakk sammen før den tid på grunn av Jørn-humor rettet mot oss.

Jeg hadde eksepsjonelt lite lyst til å forlate denne herlige toppen! Store Memurutinden er et eventyr av et fjell med Vesttoppen (turisttoppen), Midttoppen og Østtoppen (stortoppen). Nå mangler kun Midttoppen for meg, men både jeg og Lars som mangler denne var enige om at den ble for mye styr i dag. Den kan tas i forbindelse med et gjensyn med Vesttoppen en annen gang, noe jeg gjør med lett hjerte, det er 16 år siden sist, og jeg husker utsikten som fantastisk. Disse råe utsiktene utfyller hverandre!

Men tida er ubarmhjertig når man skal på jobb i Veslehølet (Drammen) dagen etter. Hølet er forøvrig Oslo, så da veit alle en gang for alle hva jeg synes om hovedstaden og store byer. Jeg hører til i Jotunheimen og der hvor det er landlig.

Uansett ble det litt småspennende parademarsj nedover flanken igjen! Rått å gå nedover med sånn utsikt i fleisen. Riktignok måtte jeg snu og å baklengs en del partier. Lurer på om de andre syntes jeg somla fælt... De hadde dratt nedover i forveien mens jeg måtte kjenne på den gode alenefølelsen på landets åttende høyeste fjell på dagen der alt stemte før jeg brøt opp.

Bomavstikker for meg

Morten ville på Austre Memurutinden, og jeg var lett å overtale i knallværet. Ikke hadde jeg vært der siden min entusiastiske rapport på gamle Fjellforum fra 19. april 2008 heller, da nådde jeg den som siste topp etter å ha gått over hele ryggen fra Surtningssue inkludert Sørvestre Styggehøbreatinden. Sånn apropos sistnevnte så var jeg på den tid på tross av at jeg var langt mindre veltrent mye mindre skvetten enn jeg er per i dag. Det skulle straffe seg drøyt 18 år seinere opp mot Austre Memurutinden fra motsatt kant. Jeg så på dette kun som en bratt snøbakke, men når snøen blir skrinn og steingrunn begynner å råde og det føles noe utsatt under meg så har jeg rett og slett blitt en pyse som raskt havner utafor komfortsonen. Morten prøvde forgjeves å oppmuntre meg, men enden på visa ble at jeg etter noe besvær snudde mens han fortsatte til topps i ensom majestet.

Vår felles tur tilbake var fin den, for Veobrean var fortsatt et eventyr. Og for å få litt nedrenn gikk vi et stykke oppover, med Veobreahesten og Leirhøe midt imot i kveldssola. Som jeg gleder meg til å komme meg opp der, da blir det jo sannsynligvis med stegjern og isøks, og da er jeg tøffere i trynet. Selv om jeg har mitt betente forhold til stegjern som løsner...

Skautflya var en amøbegange-etappe nå som vi var slitne og fantaserte om mat og drikke og hadde spesielt for min del lang kjøretur i tankene. På tampen, ved kanten ut mot Visdalen ble vi tatt igjen i nedoverbakkene av en trivelig fyr. Det viste seg å være ingen ringere enn JoSo, Johan Solberg, Norges ukronete fjellkonge!

Betent forhold har jeg absolutt til randoneebindinger også! For da skia måtte av og på under siste del av nedstigningen så ble alt et salig kaos fra svoveldypets verden. Jeg har en kristen ekskjæreste som kan kunne tenkes å lese dette, så da må jeg la være å banne av respekt for henne. Det er greit nok at jeg er klønete, men hvorfor finnes det ikke en låseklikkemekanisme på randobindinger som klikker på plass så man kjenner det i bøtter og spann. Man har jo ingen føling eller kontroll, og det er tilfeldig om man lykkes eller ikke. For å ta en Monsen så lykkes jeg som regel på tjuesjuende forsøket. Bare at her gikk det enda verre. Og å bakse i råtten snø til livet orka jeg ikke. Så jeg måtte få på skia. Og kom med noen utbrudd. Morten og de andre hadde venta 21 minutter på meg selv om jeg var relativt nære. Jørn nevnte noe om Team Pølsa blant annet. Humoristisk gjeng som alltid dette.

Morten ba meg glemme avslutningen på turen og heller fokusere på årets fineste toppdag, så jeg gikk for den varianten jeg også! Tusen takk Jotunheimen som ga en svært fjelltrengende i godværssammenheng fjellsjel ro i sjela noen få dager til!!!

Forøvrig: Mye rart om høydemetre og rutevalg på peakbook-gps-tracket mitt ser jeg...