Mitt første møte med Pyreneene (28.07.2025)
| Karte |
|
|---|
| Besteigungen | Monte Perdido (3.355m) | 29.07.2025 |
|---|---|---|
| Besuche anderer PBE | Valle de Ordesa (1.362m) | 28.07.2025 |
En tur avtalt for 14 år siden med halvt fransk søskenbarn
Denne turen ble det pratet om for første gang under Gabriels lynvisitt i Norge kort før min avreise til Island og Jan Mayen i juni 2011. Ting blir som regel bare preik, og folk flest blir så bundet opp av familie og jobb at å avtale noe blir en smule krevende, for å underdrive. Endelig var tida inne! Gjorde tabben å vente med å ta ut ferie før reisen, ferien skulle begynne med Pyreneene 27.juli - 3. august. I ettertid gjør jeg ikke samme tabben igjen, skulle selvsagt avsluttet ferien med Pyreneene og vært i Nord-Norge først! Og det er en god ide å få ordna seg avspasering sånn at sommerferien kan bli betydelig lenger i åra framover, for å måtte velge uker er lik å velge bort uker er som regel lik skivebom...
Men Pyreneene altså! Jeg har lenge vært nysgjerrig på området og positivt forutinntatt og ment at området passer meg mye bedre enn Alpene... Vel vitende om at Alpene selvsagt gruser Pyreneene med tanke på flotte fjell, men det finnes flere kriterier enn de råeste tinder også...!
Øyvind i Barcelona er ganske utrolig i grunn. Det var der det var enklest for Gabriel å plukke meg opp siden han kom kjørende fra Sør-Frankrike. I et per definisjon vilt fremmed land er det utrolig moro og behagelig å kunne språket! Det flyter totalt uanstrengt, må ikke skjerpe meg og være "på" som på engelsk, det er bare å ta alt på hælen akkurat som på norsk! Joda, det norske ordforrådet mitt er større enn det spanske, men begge flyter automatisk...
Vi skulle til Ordesa og blant annet stortoppen Monte Perdido. I ettertid forsto jeg at dette fjellet er Pyreneenes mest populære topp, jeg trodde jo ikke det siden den er Pyreneenes tredje høyeste fjell. Jeg var overbevist om at Aneto var folketopp nummer én her nede. Feil tydeligvis...
Valle de Ordesa er som klipt ut og limt inn fra Gran Canyon! I tillegg er den betydelig grønnere og stiger gradvis og blir grunnere jo lenger innover man kommer. Buet er den også. Første halvdel var i grunn stinn av mennesker, det ble bedre siste halvdel da det etterhvert ble sti istedenfor spasérvei og stigningen tiltok i retning Goriz-hytta.
Masse eksotiske blomster fantes her, og terrenget var ganske rart får jeg kanskje si. Fossen innerst i dalen så nesten ut som en hestehale og kaltes også for nettopp dette. Vi gikk rolig men radig og nådde fram til Goriz og satte opp telt på angitt plass. Sånt styr man som regel må forholde seg til om man forlater Norge... Men vi hadde det slett ikke verst.
Monte Perdido
Vi var tidlig pån denne dagen. Greit å komme i gang før morrarushet, trodde vi. Neida, vi var faktisk ikke raske nok, morrarushet var allerede langt foran oss. Jaja, det ble å ta det rolig oppover, Gabriel har alltid holdt seg uforskammet slank, men trener så å si aldri, så det ble å ta hensyn fra min side.
Blant fargerike blomster og plystrende murmeldyr trasket vi oppover og vant stadig høyde. Et sted var det lagt ut kjetting, og det var faktisk greit å ha på denne korte passasjen, for fjellet var svært glatt i betydningen glattpolert akkurat her.
På vei oppover La Escupidera, som jeg tolker som Spyttklysa, var det for meg ikke helt ukjente Canaleta-tilstander med løst grushelvete... Forskjellen var at dette var 3000 meter lavere enn den fæle brattstigninga opp mot toppryggen på Aconcagua, så det kunne ikke bli i nærheten av like jævlig! Men man sliter her og nå og orker ikke sammenligne med noe som skjedde for over 12 år siden. Det gjorde godt å bli ferdig med ett skritt fram og to tilbake og endelig komme opp på platået hvor kun siste småstigninga til topps gjensto. Dermed var vi straks på toppen, selvsagt sammen med en del andre folk. Men det var såpass god plass at vi fant oss en plass i den slake hellinga med flott utsikt mot vest-sørvest. Knallvær og knapt et vindpust! Varmt! Helt utrolig!!!
Et par katalanere holdt triumferende det katalanske flagget seg imellom og skrøyt av hvor lett det var å erobre Aragon-delen av Spania... Vi lo litt med de, men så fokuserte jeg mest på utsikten videre. Det er spesielt å se en utsikt hvor absolutt alt er ukjent. Jeg har jo litt sammenligningsgrunnlag også. Unødvendig å nevne Alpene, men jeg synes også at Tatrafjella er betydelig mer alpine enn Pyreneene. De er heller ikke bedre av den grunn, begge har sin sjarme. Og geologisk sett er Pyreneene veldig annerledes vil jeg påstå. Masse rare intrusive bergarter som strekker seg bortover i lange buede linjer med stedvis krappe svinger. Et mektig syn var det å se vestover, og i det halvfjerne så vi toppen som faktisk er så alpin at den kunne vært klippet ut fra Alpene, nemlig Grand Vignemale. Den er en drøm som kanskje blir realisert innen relativt kort tid...
Vakrest var nok synet av Pico de Anisclo med det lille brevannet i forgrunnen og trange Anisclodalen som i grunn så enda villere ut enn Valle de Ordesa!
Vi måtte se å komme oss ned etter et par timer på toppen, og nedover gikk det lekende lett. Det var stadig flotte motiver å fotografere, og siden jeg med åra i fjellsammenheng har blitt en sartere sjel så var jeg veldig opptatt av de vakre blomstene i gult og rosa da vi var tilbake i den relativt grønne sonen igjen. Humlene også. Pluss et helt sauebeite i det relativt fjerne som brekende tok seg i vår retning over temmelig utsatte hyller. Som Gabriel uttrykte det: Vakkert og spektakulært!
Mot Breche de Roland
Dagen derpå skulle vi også gjennom et spektakulært område. I dag skulle vi krysse grensa over mot fransk side gjennom den berømte portalen Breche de Roland, det er et ca 100 meter bredt skar med like høye loddrette vegger på hver side. Sett på avstand ser det ut som det det faktisk er, en langsgående fjellvegg som deles av et digert hakk som fungerer som den portalen det er. Når man er der ser det ut som to sylkvasse Dolomitt-topper på hver side.
Litt internhumor: Jeg er ikke uten kunnskaper om fransk fotballkultur siden Gabriel er svært opptatt av fotball og jeg i sin tid var mye mer opptatt av det enn jeg er nå. Breche de Roland får meg til å tenke på Frankrikes svar på Arne Scheie, nemlig Thierry Roland. Da VM-finalen i 1998 var slutt og Frankrike hadde slått Brasil 3-0 i en kamp de kunne ha vunnet 6-0 så sa Thierry Roland at "nå kan vi dø trygt, i trygg forvisning om at vi har opplevd det største som kan oppleves!"
Veien mot Breche de Roland var etterhvert ganske rotete, og det er mulig både å rote mer eller mindre, avhengig av hvor godt man følger med på ruta og terrenget. Omsider kom vi også fram til et kjettingparti. I dag følte jeg lite bruk for det, men klisjeen om at i vått vær ville det ikke vært trivelig her gjaldt i høyeste grad...
Vi ble en stund i portalen og pratet med forskjellige folk, og gikk så ned og inn i Frankrike. Her er det grønnere natur... Et slags hjerteformet vann fantes her også, mest på grunn av snøfonnas formasjon. Og borti skråninga ut mot Gavarnie lå en tynn foss med 400 meters fritt fall, den kom fra grunnvann oppunder ei lita breflanke. Vi kunne se hvordan vinden påvirket vannfallets retning.
Ved Refuge des Sarradets unnet vi oss en bedre lunsj med masse brødskiver, ost, kirsebærsyltetøy og potetomelett. Kjærkomment tilskudd i disse dager hvor vi kun levde på posemat og nøttebarer. Men dette var ikke noe blivende sted, her er det altfor populært, nettopp på grunn av Breche de Roland. Hadde jeg greid å stokke fransken min skulle jeg sagt noe sjarmerende til tidenes blideste og søteste franske jente som hilste så imøtekommende på oss. Nesten så jeg ble frankofil der og da, kunne ikke alle damer vært så behagelige i fremtoningen...? Istedet bare svarte jeg bonjour tilbake og ruslet etter Gabriel. Like dum som under Grytfoten i juli i fjor, bare at da var jeg enda dummere, men det er en annen historie...
Akkurat nå fulgte et parti med fin nok natur, men utsikt mot vei og p-plass. Så jeg gikk rundt og fantaserte om mer uberørt natur og det som etterhvert var i vente. Ved Puerto de Bujaruelo bar det inn på spansk side igjen, og vi forlot folketråkket og kom omsider rundt ei graskledd fjellside fram til det idylliske vannet Iban de Lapazosa. Dessverre gikk det ei kraftlinje over her, men vi trivdes med omgivelsene ellers. Her fikk vi også være i fred. Etter et friskt men overraskende behagelig bad for min del ble det en fin kveld hvor vi satt og koste oss med det beste av posematen vår mens vi utvekslet diverse spennende erfaringer fra livet. Og murmeldyra holdt oss med selskap med plystringa si.
Original dagsetappe
Dagen derpå gikk vi videre på veien ned mot hovedstien som vi etterhvert skulle krysse på vei mot en original og spektakulær fjellovergang! Det var endel sauer og kuer ute og gikk. Seinere i brattene oppover stiftet vi nærmere bekjentskap med floraen og summende insekter. Jeg ble i grunn fascinert av floraen de fleste dagene her i Pyreneene. Hele tiden hadde vi utsikt mot Grand Vignemale i bakgrunnen. Vi pratet selvsagt om den med en vår/tidlig sommertur i tankene.
Kommet opp i et smalt fjellpass fikk vi fantastisk utsikt utover et råflott dalføre som heter Valle San Nicolas. Her er alt av bratte åssider med barskog og spisse tinder overfor, så i en fjellquiz hadde folk neppe tippet Spania som rett svar på hvilket land dette ligger i...
Etter visse forviklinger var vi på veien videre langsetter spennende hyller mellom stup. Eksotisk terreng jeg aldri hadde vært borti tidligere. Det var såpass god plass at det kun var en artig opplevelse. Og etter å ha forlatt denne Faja Escusana var vi i stigningene oppover mot skaret der vi skulle ned på den andre siden og inn i roligere landskap for å finne et sted å slå leir. Først ville vi opp på toppen av Punta Mondarruego. Denne ligger på 2845 moh, men er ikke registrert her på Peakbook. Utsikten var storslagen nedover ås- og lavlandet mot sør og mot Grand Canyon-lignende Ordesa med sidekløfter i kjent "over dammen"-stil. Været var delvis overskyet, men det var også sol og blå himmel og sommervarme og fint lys.
Vi kunne se ned mot den enorme sletta i det stort sett golde landskapet hvor vi tenkte å slå leir i det vesle som syntes av grønt...
MITT SPANSKE PARADIS
På vei nedover mot den nevnte sletta, ved navn La Catuarta (hva det nå enn betyr, jeg kan spansk men forstår ikke navnet likevel) ble vi først opptatt av et par-tre hjortedyr i skråninga. Det ene hveste litt faktisk. Uansett havnet de i skyggen av den enorme saueflokken vi ufrivillig satte i bevegelse. Hjelpe og trøste så mye bortkasta energi det ble på deres vegne bare fordi vi kom nedover med null intensjoner utenom det å slå leir. Sauers klagekor fullt av klønete brekenyanser i grovt, lyst, harkete og brølete er noe man aldri blir for voksen til å le av. Vi lo og vi lo samtidig som vi rista på hodet over den enorme massevandringen vi utløste.
Men da vi var nede på selve sletta slutta vi å le... Her ble vi høytidsstemte... For dette var virkelig en bortgjemt idyll av de sjeldne!
Det var så slående enkelt, men er det ikke ofte sånn at det enkle gjør mest inntrykk? Ei romslig slette, for det meste av stein og grus, men en svært betydelig fjerdedel - hvor vi selv befant oss - var gress og blomster. Så vakkert innrammet av flotte fjell, og med en slags stille elv omkranset av myrull. Det var helt fantastisk å føle at her skulle vi slå oss til for kvelden og natta!
Om kvelden ble herlig så ble morran minst like bra, ikke sikkert bildene ble like bra, men følelsen var bedre. Det var upåklagelig kald og klar blå himmel å våkne til...
Man krabber ut av teltet og får unnagjort morrapissen som alltid gjør enhver teltnatt uutholdelig til slutt, og så kan man nyte omgivelsene til fulle.
Denne fjellidyllen fikk meg til å filosofere masse over det faktum at vi faktisk befant oss i Spania...! Når man tenker på Spania tenker man jo som regel, iallefall etter mine fordommer om nordmenns forhold til Spania, på la playa, masse alkohol og "kvanta kåssta servesa?", noe som forøvrig er en svært gebrokken måte å si "cuanto cuesta una cerveza?" på. I nyere tid har jeg i kjent velkommen etter-stil fått med meg "Kongen av Mallorca" av en viss Charter-fyr som midlertidig kapra eksdama mi mens jeg heldigvis hadde gått videre fra svensk dame til Drammensdame...
Kort oppsummert: Spania er sydenrølp og ikkeno annet!!! Men jo, det var jo det! Spania er Pyreneene, og Spania er La Catuarta, en borthjemt idyll av de helt store med sauebjeller, breking og murmeldyras plystrende kommunikasjon seg imellom. Her hadde jeg helt naturlig spansk musikk tolket av Arve Tellefsen på fiolin på hjernen eller en eller annen klassisk gitarist mor og far hørte på som jeg ikke vet navnet på. Dette vakre stedet traff meg rett i hjertet og forandret mitt klassiske syn på Spania for godt! Beklager Spania at jeg ikke har forstått dette før...!
Vi måtte bare drøye frokosten i det lengste her i dette paradiset før vi begynte på siste dagsetappen. Og etter et par kilometers gange kom vi til en ny lignende gryte med idyll. I knallværet koste vi oss.
Nå skal man være veldig forsiktig med å blande sammen Blefjell og Pyreneene, men idyllen videre langsetter denne etappen på vei tilbake mot Goriz ga meg assosiasjoner til pinseturen på Blefjell i 2009, det var sammenfallende hvor grønt og idyllisk dette var... Med den vesentlige forskjell at det her var mye større og nærmere bakgrunnskulisser enn lille Gausta i det fjerne.
Det ble etterhvert transportetappe forbi Goritz, bortsett fra hver vår feite burger akkurat der.
Så var det bare å sette på autopilot og holde ut folkemylderet på veien nedover vakre men altfor populære Valle de Ordesa tilbake til sivilisasjonen.
Nå ventet et par siviliserte dager hos familien til Gabriel som kjenner folk ved Middelhavskysten 5 km fra franskegrensa. Så da fikk jeg sett den delen av Spania også... Altså Viva España-delen av Spania med alt sitt kvanta kåssta osv... Men La Catuarta fulgte meg hele veien, resten av Pyreneene også. Dette området blir nok en del av livet mitt i åra framover...
Benutzerkommentare