Ortler - Tyrols Mont Blanc! (24.08.2019)


Karte
Besteigungen Ortler (3.905m) 24.08.2019
Det oser av Mont Blanc over Ortler...
Det oser av Mont Blanc over Ortler...

Etter Dolomittene skulle et realt alpefjell til pers. I Syd-Tyrol finnes ingen 4000-metere, men Ortler kommer relativt nære med sine 3905 moh. Og jeg forsto snart at dette var Tyrols Mont Blanc, intet mindre! Den ruver godt i landskapet med sin størrelse og snøkalott med brefall, omringet av spisse fjell. Ikke helt ulikt beskrivelsen av omgivelsene rundt Chamonix.

Jeg skal ærlig innrømme at disse områdene hadde jeg ikke satt meg spesielt inn i på forhånd. For meg har Alpene dreid seg om 4000-meterne pluss Grossglockner. Men her er det - sagt på kleint og oppbrukt vis - mye å ta av. Og selv om Dolomittene var svært fascinerende, ja så fascinerende at gjensyn er tvingende nødvendig av flere grunner enn at vi må se å få fullført bestigningen av Grosse Zinne, så verket både jeg og vi etter å komme oss opp på en skikkelig alpin bredekket stortopp. Det jeg glatt må innse i ettertid er at jeg undervurderte den. Ortler altså... Tja, egentlig ikke, klart respekten var der. Men etter alt vi hadde gjennomlevd på Grosse Zinne så kunne jeg ikke tenke meg at vi skulle komme borti utfordringer som kunne måle seg. Vel, det stemte på en måte, de kunne jo ikke det. De var bare så annerledes. Først og fremst for meg.

Først var det transportetappe fra alpinanlegget nede i landsbyen i stolheis opp til ca 2100 moh. Derfra startet rusleturen på god sti i etterhvert grått landskap preget av grus og gigantiske morenerygger som tydet på at breene her har vært massive. Vi passerte også minneplater etter falne klatrere nede på ørkenflata før stien sakte men sikkert begynte å snegle seg oppover mot Payerhütte. Uff, tenk å være klatrer som forulykker i Ortlers gigantvegg...

Det var enkelt å snegle seg oppover til denne høytliggende hytta hvor vi skulle tilbringe en trivelig aften med god middag og deretter, for egen del, en mindre trivelig natt. På ca 3000 moh sover jeg så og si aldri, med mindre jeg har akklimatisert over lengre tid...

Som spådd så hendt! Jeg sov ikke et sekund enda jeg hadde det langt mer komfortabelt enn på Refuge des Écrins den fæle natta før mitt franske favorittfjell 1. august 2016. Det ble god tid til å tenke over det faktum at jeg ikke fikk den søvnen som egentlig er nødvendig foran en stor bestigning. Det var vel ingen heidundrende soving på verken Endre eller Chris heller, men noe fikk de da. De tåler også store høyder bedre enn meg.

På vei mot Ortler - 1. akt
Ferdig med frokosten og i gang med den alltid litt nifse nattevandringa mot det store og tross alt ukjente. Alle lysene fra hodelyktene langt foran oss forsterket den følelsen. De avslørte selvsagt at det var bratt. Og det kjølige vindgufset var obligatorisk tilstede.

Stien langsetter kanten var ganske luftig helt fra start. Jeg tenkte instinktivt at det var best å unngå snubling på det bustete underlaget. Etterhvert mens det samtidig lysnet av dag både bratnet og smalnet det til på relativt løst og ekkelt vis. Stedvis såpass at det ble krabbing og håpefulle tanker om at det måtte være mulig å omgå disse partiene på veien tilbake. Jeg innrømmet underveis at dette var en type usikkerhet jeg begynte å få litt nok av. Men det skulle bli verre...

Etter en god stund med "berg- og dalbane" hvor jeg ofte tenkte at her ville mindre høydesterke folk enn meg få problemer så kom vi til et sted hvor det var slutt på stien, evt tråkket. Det bar ut i en fjellvegg, og det var kjetting å holde seg i og noen hesteskolignende former av jern å tråkke på. Chris og Endre ble straks borte for meg siden dette var som et gjesp å regne for dem.

Jeg både har og har ikke høydeskrekk samtidig. Her tenkte jeg som så at holdt jeg godt i kjettingen og tråkket riktig og tok meg god tid så var det ingen grunn til at jeg skulle forulykke. Pusten gikk tungt, men hjernen beroliget meg, som så ofte før. Skrekkslagen tungpust uten panikk med andre ord. Men så, hva eff...???

Kjettingen opphørte og ble erstattet av et stusselig tau samtidig som hesteskoene tok slutt!!!
Var det her jeg skulle dø kanskje? Etter å ha overlevd tordenstormen i Dolomittene???
Tauet strakte seg videre langsetter stupet og over ei ekkel grusrenne som igjen lå over et ekkelt grusbefengt skråsva som endte i det velkjente ingenting...!
Hjertet pumpet som hos harepus mens jeg forsiktig prøvde ut første skritt i veggen, klar til å droppe hele greia og snu og trekke meg inn på siste hestesko igjen ved minste dårlige følelse.

Skal - skal ikke...??? Skal! Jeg flyttet hele kroppen vekk fra siste hestesko og stolte på meg selv og de små takene som tross alt fantes mens adrenalinet herjet fritt. Aiaiai, dette var løst og ustabilt. Tviholde og tviholde og med bankende puls omsider nå fram til andre sida, puhhh...!
Det gikk bra denne gangen, men vi skulle jo samme vei tilbake etter en forhåpentligvis vellykket bestigning, og dette fikk uhyggestemningen til å senke seg som et blytungt lokk over meg resten av turen. I grunn kan Rammsteins "Dalai Lama" - som handler om et fly som tas av vindens sønner og bringes tilbake til luftens herre mens far tviholder rundt sin lille sønn og er så livredd at han ikke merker at hans paniske omfavnelse trykker sjelen ut av barnet - oppsummere hva jeg heretter følte på underveis, den sangen har en genuin uhyggestemning passende for et fjell som Ortler. Selvsagt, vi snakker jo om et fjell som til en viss grad minner om det store hvite franske fjellet...

Omsider inn på breen og snart i sikksakk under et virkelig brattheng som i grunn så ut som en eneste stor potensiell skredrampe. Og det ble blåis på det verste og bratteste partiet så en nesten fikk føling med isklatring, iallefall når en er grønnskolling på feltet. Mange er tankene en gjør seg underveis i kinkige partier, det rare er at uansett hvor bratt og glatt og ubehagelig det føles så kommer en ut av det like hel. Og lurer på hva neste utfordring blir...

Nå kom vi ut på et lite platå som var en stor avsats mellom blåisbrattbakken og de store snødekte brepartiene videre mot stortoppen. Av og til så vi den mellom de drivende skyene under sol og blå himmel. Hele det komplekse lokale landskapet av breer og stup ga et iskaldt gufs av Mont Blanc! Praktfullt og skremmende! For sikkerhets skyld hørte vi et høyt vræl i det fjerne som like gjerne kunne være et dødsskrik uti stupet eller et gledesutbrudd på toppen, for meg forsterket det bare uhyggestemninga jeg hadde pådratt meg i beste Germanwings - stil...

Om litt kom vi til nok en utsatt passasje, av typen som ikke så spesielt ille ut på avstand, men plutselig ble det skremmende i det man var der, for her måtte tunga holdes rett i munnen i snøstien mens det var skråning oppover på venstre side og bratt nedover til høyre. Og en anelse glatt. I grunn en slak brevariant av min opplevelse på Kjerringi i august 2013 dette. Men med tunga rett i munnen kom jeg meg forbi, de to andre fiksa det jo selvsagt uten psykisk stress.

Ortler og veien ned
Heretter var det sikksakk-gange i brelabyrinten som stort sett ble snøfeltgange helt til vi langt om lenge nådde til topps på 3905 moh. Dessverre i det skyene hadde slukt alt av blå himmel.
Vi sto og drakk og småspiste og utførte bildetjenester til andre fornøyde toppbestigere. Jeg ventet ellers på sprekk i skylaget og utsikt og var vel mest mellomfornøyd. Og halvbekymra, pluss at jeg kjente en anelse velkjent høydetrykk rundt høyre tinning og noe i bakhodet.

Etterhvert var det ingen grunn til å bli værende, Chris og Endre hadde fått nok akklimatisering med tanke på 4000-metringene som ventet de neste uke, og været ble heller ikke bedre. Det ble å rusle komfortabelt enn så lenge og håpe det var leeenge til de tøffeste passasjene, spesielt den skrekkeligste av de.

"Kjerringipassasjen ble forsert med bankende hjerte uten uhell, og snart kom den heller bratte tidvis "isklatrepassasjen", nå i nedoverbakke. Her var det bustete og truende over alt med tanke på skred og med tanke på utglidning. Jeg misunte Endre og Chris at de var så kalde og rolige her. Endelig ferdig så det kunne gås i uanstrengt sikksakk-gange nedover mot min skrekkpassasje. Men først en pause for å ta av stegjerna.

Skrekkpassasjen, her kommer jeg!!!
Chris sa seg villig til å være med som psykologisk hjelp. Han kom seg fort over mot hesteskoene men ventet på meg. Jeg fikk meg ikke til å fortsette, kroppen stivnet helt på grunn av det løse tauet over den grusete brattrenna som førte ut i tomheten. Midt i fantaseringa om tilkalling av helikopter hørte jeg Chris rutinert fortelle meg at jeg burde ta noen steg nedover for å få et høyere grep på tauet. Hmm, jeg prøvde nølende, og det funket faktisk! Tauet ble stramt og medgjørlig! Fantastisk, jeg skulle visst leve en stund til likevel... For med følelsen av kontroll på tauet så forsvant all frykt, herregud for en lettelse!!! Tilbake på hesteskoene kunne jeg på perverst vis fantasere om slakt tau som med sterk pendeleffekt kastet meg utfor stupet mens jeg i virkeligheten hadde full kontroll. I min lettelse begynte jeg å imitere diverse folk, en vane jeg har når jeg trives.

Nå gjensto kronglevandring og bratte wirepassasjer og noen smårappeller, og dermed kunne jeg for egen del også tenke "snipp snapp snute" tross fortsatt mye gjenstående vandring.

Nedover fra Payerhütte gikk Endre i forveien mens jeg og Chris tok det rolig og skravlet om løst og fast i livet. Flott var det å se mot den digre Ortlerveggen og tenke på at vi hadde vært på toppen! Ortler - Tyrols Mont Blanc!!!

Fra campingplassen mot massivet.
Fra campingplassen mot massivet.
Straks vandring med freidig mot...
Straks vandring med freidig mot...
Vi får besøk...
Vi får besøk...
Geiter og Alpene - en naturlig kombinasjon!
Geiter og Alpene - en naturlig kombinasjon!
Huff og huff... Hjelpe og trøste...
Huff og huff... Hjelpe og trøste...
Mont Blanc?
Mont Blanc?
Chris og Endre.
Chris og Endre.
Ortler er et alvorlig fjell...
Ortler er et alvorlig fjell...
Flott er fjellet!
Flott er fjellet!
Dette var utsikten vi fikk...
Dette var utsikten vi fikk...
Idyll på vei ned fra Payerhütte.
Idyll på vei ned fra Payerhütte.
Ortlerveggen!
Ortlerveggen!

Benutzerkommentare

Kommentartitel:
Zeichen: 1000
Kommentartext:
Du musst angemeldet sein, um Kommentare schreiben zu können.