Den lange veien tilbake til turlivet...! (24.11.2018)
| Karte |
|
|---|
| Besteigungen | Klemmehøgda (423m) | 24.11.2018 |
|---|
Fredag 26. oktober sto jeg grytidlig opp og gikk over åsen på vei til klinikken. Forutseende nok så visste jeg at dette var dagens mulighet og at en åstur på vei hjem fra jobb verken ville være realistisk i dag eller de neste ukene. Og det ble starten på en svært stusselig tilværelse. Flere av de som hører til "min harde kjerne" på Peakbook vet årsaken. Nesten rørende med de andre utenforstående som tror at det har vært noe alvorlig med stor A. Nei det har aldri dreid seg om noe farlig, men om noe direkte plagsomt!
Hvilket har betydd 4 uker tapt til sofagristilværelse, lesing og lytting til musikk (er ikke sååå interessert i TV) og filosofering over hvor meningsløst et inaktivt liv er for en fjellmann. Og samtidig tanker om hvordan det er å være permanent handikapet. For det har jo ikke jeg vært.
Denne helga (24-25.november) var fremgangen såpass at jeg bare måtte på tur! Jeg lengtet sånn etter å gå hjemmefra til hytta og ha en god gammeldags mørk men likevel lys hyttekveld. Og nå skulle jeg omsider få den rolige ovnsstunden på hytta jeg hele tiden hadde tenkt at jeg skulle ha etter Grand Canyon og Mount Whitney.
Jeg brukte 2 timer lenger enn normalt på grunn av klønete gange, trøsten fikk være at jeg ikke ble andpusten i det hele tatt. Så da slapp jeg å forholde meg til at kondisen eventuelt skulle slitt selv på krabbegir.
Hyttekvelden ble koselig, jeg satt ved ovnen og varmet meg og filosoferte over at jeg istedenfor å klage over alle de magiske novemberturene til fjells jeg nå har gått glipp av burde fokusere på min egen vei tilbake, at jeg nå så smått var i gang igjen, og at skauen hadde ventet på meg. Og da Godset 3 minutter på overtid berget plassen blant eliten ble kvelden noen prosenter bedre også.
Dagen etter ble det skriving i hytteboka for første gang i år, og på veien hjem fyra jeg et minibål ved en pytt kun for bålfyringas skyld. Kaffekjele hadde jeg glemt på urutinert vis, og da hjalp det lite med kopp. Sjela ble varmet, og det var det viktigste. Så får jeg bare satse på ytterligere fremgang...
Benutzerkommentare