Endelig akklimatisert på siste Alpetoppdag... (06.08.2016)  

Bonustur på Weissmies

© Garm

Opptakten til denne «koseturen» etter at Dufourspitze var i boks ble ei stusselig sjukdomsnatt for Morten på campingplassen i Saas-dalen. Han hadde visst spydd tre ganger og følte seg såpass elendig at tur i dag var utelukket. Jeg var ikke overbegeistra ved tanken på tomannslag bestående av relativt uerfarne Geir Arne og meg når det gjaldt sikring og kameratredning på bre. Men førstnevnte var selvsagt positiv, så i hans etter hvert velkjente og muntre «Tut og kjør!»-stil så gjorde vi oss klare og tok heisen oppover mot Hohsaas. Vi skulle se an forholda underveis…

Vi startet i radig tempo som etter forseringa av de dypeste og mest skremmende sprekkene på breflata bare økte så turen snart kunne defineres som ei treningsøkt. Motbakke ingen hindring, vi snirklet oss rundt sprekker og snøkolosser i stor hastighet, og i dag var det kun svetten som silte og pusten som fungerte som den skulle. Ingen høydesjuke enn så lenge, vi hadde tydeligvis dagen begge to!

Snart følte vi oss høyt oppe bokstavelig talt, og da ei tysk dame spurte oss om vi hadde tenkt å sette fartsrekord ble vi nok litt høye på pæra. Men innerst inne skvatt jeg ved den kommentaren, for jeg vet inderlig godt at med mindre man er Kilian Jornet eller lignende ekstremfolk så skal man ikke bruke store høyder som treningsarena…

Uansett, vi ble aldri straffet, været var nesten som en navnebroder å regne, og toppen nærmet seg med stormskritt. Da vi endelig sto der fikk vi tid til å nyte eventyrlandskapet rundt oss. Snøkammen videre mot sekundærtoppen (vi fikk bekrefta av alle at vi sto på høyeste punkt) frista meg litt, men Geir Arne syntes den kunne få ligge i fred. Et flott syn var den uansett, og bak der ante vi Lago Maggiore laaangt
langt borte og der nede, gøy å tenke på at vi hadde badet der for tre dager siden!

© Garm

Ellers var det brefylte fjellsider, skarpe snøkammer og store stup over alt. Vi fikk hilst «takk for sist» til legendariske Dufourspitze og samtidig lurt på om den eller den fjerne toppen i motsatt retning kunne være «Mortens» Piz Bernina…

© Garm

Etter muligens en halvtime på toppen var det på tide å tenke alpin retur for å minimere rasrisikoen. Alt gikk da også etter boka, men likevel pådro vi oss en «nær døden»-opplevelse et stykke nede i hovedflanken da det plutselig lød et drønn og vi begge skvatt og snudde oss opp mot fjellsida klare for å bli slukt av store snø- og ismasser. «Hvor???»

Et jævla helikopter som kom kretsende like over kanten sekunder etterpå løste den skumle gåten for oss. Husker ikke om en eller begge av oss hyttet med neven(e). Men vi ble satt ut av opplevelsen, mistet både pust og kondis, og måtte ta litt telling.

Resten av turen forløp uten nevneverdig dramatikk, og vi kunne fornøyd konstatere at vi nå både hadde hatt en ellers finfin tur og at vi definitivt var akklimatisert. Synd for meg at det var dagen før hjemreise. Geir Arne derimot hadde prosjekt Mont Blanc på den kommende ukeplanen sin…