Snørenne og isklatring, Hovet (26.02.2022)
Skal vi prøve å gå opp der?
Vi ville gjerne få lurt inn litt klatring i familiehelgen på hytta på Geilo. På lørdag stod vi derfor opp tidlig og kjørte til en foss ved Hovet, rett bak skytebanen, som jeg har klatret tidligere. Sist gang jeg klatret fossen var forholdene perfekte, men nå var den full av snø.
Vi satt oss i bilen, litt skuffet, og satt kursen tilbake mot Geilo og innstilte oss på langrennstur. Når vi snur oss en siste gang for å se på fossen ser vi at det går en lang snørenne ved siden av som ser ut til å ende i en foss. Og fossen er helt fri for snø. Kanskje betyr dette at fossen er veldig bratt? Kanskje er det skredfare i renna? Men vi kan jo gå og se hvert fall.
Vi kjørte inn, forbi skytebanen, og parkere på siden av veien ved siden av en gård. Når vi starter å gå ser vi at det er betydelig lenger opp til innsteget av renna enn det vi først hadde trodd. Vi startet likevel å stampe oppover. Det hadde heldigvis gått en del dyr oppover samme vei som vi skulle, og vi var takknemlige for å kunne følge deres spor. Etter bare 30 minutter står vi ved innsteget.
Vi velger å gå med tau helt fra innsteget. Både fordi vi ser at det ligger fokksnø, men også fordi det er is under snøen og et par korte bratte ispartier her og der.
Det er tungt å komme seg opp renna gjennom fokksnøen. Man må slå den i stykker foran seg for å i det hele tatt komme fremover. Etter et par taulengder har vi kommet opp til der fossen begynner.
Vi ser at det er en bred og kort foss, men vi vet ikke hva som venter oss på toppen av den. Siden fossen er kort og ser ganske snill ut bestemmer Birgitte seg for å prøve å lede, men ombestemmer seg etter å ha gitt det et ærlig forsøk. Vi får vente med ledklatring på is til neste sesong. Jeg starter raskt å lede oppover, men merker etter hvert at jeg har glemt å flytte over en del av isskruene hun tok med seg. Jeg hadde heldigvis en del skruer, dette skulle gå greit.
Når jeg kommer opp har jeg brukt opp alt av skruer. Siden klatringen var grei bestemmer jeg meg for å lage en skikkelig bucket belay. Når Birgitte kommer til WI4-punktet hører jeg et lite skrik og merker at det rykker til. Hun fikk faktisk et lite fall. Det var ingen dramatikk i det, men utrolig at hennes første fall på is skjer den gangen jeg ikke har skruer til å lage en skikkelig standplass.
På toppen av den første fossen ser vi at det venter enda en foss. Også denne bydde på morsom klatring, rundt WI3+.
Dette ble virkelig en morsom oppdagelsesferd. Usikker på om noen har klatret disse fossene før. Det er jo virkelig mye jobb for å komme dit og vi så ingen slynger som hang igjen i trærne på toppen som vi rappellerte fra.
User comments