Folksomt på Skredfjellet, Stryn (22.06.2021)

© Jaap Kerkvliet

© Jaap Kerkvliet

© Jaap Kerkvliet

© Jaap Kerkvliet

Jaktet på fintværet på 3. dag av ferien min og så spådde YR at det skulle bli knallvær i Stryn. Jeg kjente dette området fra tidligere turer, hovedsakelig de utallige trappetrinnene opp mot Skåla (1848), og så hadde jeg blitt forelsket i den nydelige plassen Tjugen camping i Loen. Godt plass til telt, her står man ikke oppstilt mellom gråhvite vegger av bobil og campingvogn. Dette, utsikt på topp 1848, lang kveldssol, felleskjøkken (med kjøleskap) og hyggelige turfolk rundtomkring gjør denne plassen til en av mine absolute favoritter.

Siden jeg hadde gått Skåla en del ganger før så valgte jeg å utforske Skredfjellet og gikk opp fra P-plassen ved Åheim (ca 260 hm). Nå må jeg si at jeg har litt erfaring med å kjøre opp/ned bratte bakker fra mine 10 år i Norge men de på Vestlandet er fremdeles overraskende litt sånn småskummelt noen ganger synes jeg. Smalt og skarpe svinger som tvinger deg å se ut i Det store intet. Jaja. En stor og nytt P-plass, med P-takst selvsagt, til 80 kr for det glade turfolket å betale. Gikk op stigen som er 'merket utmerket' og kom opp på fjellet etter å ha tilbakelagt en, sånn cirka, 750hm kanskje? Yr bommet ikke den dagen, det var knallsol hele veien opp. Etter at jeg hadde gjennomgått hjerteinfarkt 3 ganger på vei opp så tenkte jeg, ok, jeg har jobbet meg opp på fjellet, her kommer jeg til å plukke alt, virkelig alt som finnes av topper, hauger og annet som finnes i disse traktene. So I did. Hadde lest innlegg av en her på forum om at dette fjellet var vel veldig 'tilrettelagt' med gruste stier og sånn, og jeg kan bekrefte at det stemmer. Varder overalt, og ja, det trengs kanskje når de som tar skyliften opp fra Hotel Alexandra skal ta seg en rolig spasertur ned igjen: her møter man de som går i høyfjellet lettkled, uten vann eller sekk, og jeg må konstatere at kroppsfasongen overraskende ofte er i takt med det fraværet av utstyr. Med det samme må jeg umiddelbart si at jeg derimot også har sett noen få med (be)tydelig overvekt som tokk den turen opp anleggsveien til endestasjonen av skyliften, og det i stekende sol uten noe form av skygge noe stedt. Godt gjort!

Etter at jeg hadde gått alt av topper, hauger og humper i dette fjellet så styrte jeg for det meste unna endestasjonen og tokk annlegsveien tilbake til bilen. Tipper at jeg brukte minst halvparten av tiden her å formulere den minst sjenerende måte å spørre noen på P-plassen om de eventuelt kunne tenkt å sitte på i bilen min på vei ned igjen, for i mine tanker hadde jeg selvsagt allerede fantasert om de mest vanvitte skrekkscenarioene jeg kunne finne på. Slik gikk det selvsagt ikke; kjørte ikke utfor, Det store intet viste seg å være et hakk mindre stor enn antatt, og tilbake på campingplassen så ble det en herlig kaldrett med noe godt å drikke, og alt dette i en fantastisk lang kveldssol.